Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

mandag 19. januar 2009

Det funker med oldingfôr

Nanden er fornøyd med at jeg ikke røyter så ekstremt. Litt er det jo, men ikke sånne teppeleggingstendenser i alle fall. Nå skal jo snart vinterfrakken av så da blir det nok mer, men jeg har jo fått for vane å spre digre hårmonstre året rundt. Nå ser det altså ut til at ting bedrer seg litt, takket være för for gamle, gretne grevlinger og null og niks brødmat og andre skumle kornholdige saker.

Det klør ikke så mye lenger heller, verken i og rundt munnen eller på resten av kroppen. Ikke spiser jeg så mye på labbene mine heller, men både oter og pels er fortsatt ganske tørre. Den siste fiskeoljeflaska er tom og jeg er blitt fastere i lorten. Nanden syntes fortsatt det er litt mye som kommer ut, men er fornøyd med at det ikke lenger ser ut som jeg lever på silofôr.

Så er jeg blitt litt fin på det, for nå har jeg avansert fra ei rå eggeplomme i ny og ne til søndagsfrokost med bløtkokt egg. Nanden mener at en logrador med mine primadonnanykker også må få leve litt deretter. Dessuten er jeg blitt god på å tigge til meg en liten porsjon Markus Mühle. Det er bare å legge godbitballen i fanget til nanden min, sukke litt og legge snuta på kneet hennes, så ordner det seg som oftest.
Etter en sånn kosestund kan jeg til og med kanskje drikke litt vann, noe nanden tydeligvis syntes er fryktelig rart. Vil jeg har oppmerksomhet er det bare å gå til vannskåla og plaske litt med vannet.

Det begynner å vokse ut hår på den nakne flekke og jeg ser ikke så skamklipt ut lenger. Det vokser heldigvis fort ut denne gangen.

Nå trur jeg nanden trenger en prestekrage å plukke på, for ho får ikke bestemt seg om vi skal dra på tirsdagstur til Rotodden. Ho mener det er mer enn nok med en dag i uka egentlig, men føler visst også at ho burde vært der på tirsdagene. Nå er den nanden blitt ganske ubestemmelig , så vi får se. Om et døgn sitter vi kanskje på jernbanestasjonen og venter på heimat-bussen.

Vi har fått mer snø. Litt kjipt med snø oppå all den glatte isen, men jeg digger jo snøen da.

Nei nå vil jeg ha kveldsmat. Lurer på om jeg skal synge matsangen eller kaste meg rundt halsen på nanden. Det er ikke alltid så lett å vite hva som vil fungere best. Noen ganger funker det å presse hue mot låret til nanden sånn at litt av huden klemmes mellom meg og bordkanten. Det blir i alle fall en reaksjon av det :-)

Sulten kveldskos fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)