Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

lørdag 31. januar 2009

Hjelpe meg!

Nanden min er skikkelig grinete i dag. Samme hva noen sier eller mener så er det visst feil. Trur det har noe å gjøre med et par brev ho har lest. Jeg begriper ikke hva ho tar sånn på vei for, men skjønner at ho er i elendig humør.

Neida, ingen fare. Jeg får både mat, stell og kos jeg, men det er ikke noe stas når noen iriterer nanden min.

Det begynner å bli litt mildere her nede også nå. Sola har vært innom til og med og det er ikke verst. Nanden sier at jeg skal få være med ut etterpå. Temperaturen har vært veldig lav her nede på flata, sammenligna med oppi lia på andre sida og jeg har ikke fått lov til å være så lenge ute av gangen. Nanden er nemlig redd jeg skal fryse av meg både ører og hale. Det er jo sånne deler som ikke kan tulles inn i et dekken, så de er litt utsatte.

I går var vi på høgskolen igjen og nanden lagde visst pizza. Trur ikke ho spiste så mye, for behovet for mat var stort da vi hadde litt ventetid på Kongsberg. Vi kom oss litt tidlgi hjem. Det vil si. Vi fikk en lengre stopp for å handle og satt på med nandesøstra hjem. Nanden var fornøyd med at jeg greide å lose ho fram gjennom kaoset i butikken, men ho blei ganske sliten etterhvert trur jeg, for innimellom sto ho rett opp og ned en god stund uten å foreta seg noe som helst.

Nanden liker forresten dårlig at jeg prøver å bæsje der det er mest snø for da har ho snø til livet innen ho har plukka opp etter meg. Skjønner ikke hvorfor det er så viktig å ta det vekk jeg. Den gjør da ingen skade og dessuten kan jeg rydde opp etter meg sjøl nemlig, men det liker ho visst heller ikke og sier det er grunn god nok til å fjerne lorten med en gang.

Jaja. Den nanden, den nanden.

Nå skal jeg se om jeg kan lure til meg en av tyggerullene ho var så vennlig å raske med seg fra butikken i går. Nanden rynker på nesa når ho leiter gjennom hundehyllene på Kiwi. Sier at det ikke er mye å finne til ei vofse av midt kaliber der. Alt som har mange ingredienser og inneholder skumle ting som korn styrer ho unna. Så får jeg ikke lenger spise sånne kompakte tyggebein. Ikke knutebein og sånn heller, bare de porøse fra dyrebutikken. Da er det ikke stort ijgen å velge i nei. Ofte er visst proteininnholdet for høyt også, men jeg skjønner ikke bæret av noe av det. Jeg spiser jo uansett det jeg kommer over, så nanden trenger ikke være så vanskelig i matveien på mine vegne.
Ho argumenterer med at nå klør jeg så lite, mister mindre pels og er så fin i lorten, så ho vil ikke ødelegge. Hva har det med maten å gjøre da? Jeg spiser det jeg vil, tenk!

Nei, nå er det nok matprat. På tide å gå fra teori til praksis.

Småsulten hilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar