Da er jeg vel hjemme fra en staselig påskeferie som jeg har tilbrakt som mutter og fatters servicehund. En har jo ikke tid og ork til å hvile på sine laurbær sjøl om en er blitt pensjonist. I og med at mine arbeidsoppgaver stort sett har hatt tilknytning til avfallshåndtering i en eller annen form, mener nanden at renovasjonshund er en mer passende betegnelse. Vel. Det får ho nå mene hva ho vil om. Jeg gjorde i alle fall nytte for meg når fatter ikke hadde armer nok til å bære søppelposen i tillegg til alt det andre som skulle være med.
Nandens foreldre har virkelig skjønt at jeg både kan og virkelig fryder meg over å få hjelpe til. Jeg kan bære telefon og avis, hente sokker, hjelpe til med strikketøyet, vaske opp og rydde kjøkkenbenken. Riktignok lar de meg fortsatt ikke slippe til på de tre sistnevnte områdene, men med min iherdige innsats er det jo alltids lov å håpe på opprykk til en enda finere stilling. Kjøkkensjef hadde vært topp. Å få assistere fatter med terasseutvidelse og vedkløyving kunne også vært interessant, men nanden sier jeg skal holde meg langt unna alt som heter trevarer, for det blir så mye flisespikkeri. Dessuten spiser jeg av lasset og de tobeinte verdsetter dessverre ikke alle former for bearbeiding av tre like høyt. De foretrekker visst helst flis uten fis.
I dag avlegger jeg prærien et kort besøk for å sjekke at huset står og at nanden gir den nye prærieulven en grundig innføring i prærielivets muligheter og begrensninger. Det er nemlig ikke lite som kreves for å bli god prærieulv.
Vel. Jeg får varme nandebeina litt mens den slappe ungdommen er i drømmeland. Han må forresten ha stranda på ei øde øy, for det kan ikke være mye liv der han befinner seg nå. Han bare smatter litt innimmellom og har det visst ganske fint ser det ut til. Da er nok safariturene mine noe livligere ja. Jeg går heller ikke av veien for å forfølge en elgoraff, noe nanden nokså tydelig har fått merke fra tid til annen. Det tok tid før arret på leggen hennes forsvant etter drømmeturen der jeg spant av gårde, og uheldigvis kom i skade for å sette ei klo i det skrøpelige skinnet hennes. Det kan vel trygt kalles et aldri så lite mareritt, for det var ikke akkurat reimlær av prima kvalitet det der nei :) Mulig vedlikeholdet også var mangelfullt.
Nåvel. Det var jeg som skulle avslutte til fordel for litt nandelig nærvær.
Kosehilsen fra Ariell
Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar