Nandehundenes blogg: Hjemme igjen :-)

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

torsdag 2. august 2007

Hjemme igjen :-)

Det er jo noen dager sida vi kom hjem nå og jeg har fått rase masse på jordet mitt. Det har vært en regnvåt sommer og nanden har brukt flere hundre meter med tørkepapir for å holde meg noenlunde rein. Badeliv har det blitt veldig lite av, men nanden min sier at sommeren ikke er helt slutt enda så det er fortsatt håp om noen badeturer før vinteren kommer snikende.

Det har vært noen ganske rolige uker på Beitostølen. Jeg har jo fått gåturene mine, men bortsett fra det har været vært så elendig at jeg ikke har fått være så veldig mye ute. Jeg blei kjent med mange nye mennesker. Tenk, så mange gode hender på et sted!

Så driver naden min og pønsker på et eller annet igjen. Det er ikke grenser for hva ho skal finne på sjøl om ho egentlig har mer enn nok å gjøre fra før.
Greier ikke helt å forestille meg hva det er denne gangen, men noe er det. Jeg kjenner det på meg.

Hilsen spent logradorfrøken