Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

tirsdag 30. mars 2010

Månedens favoritt - Graningeselen

Bilde: Ariell i sele

For noen måneder tilbake fikk jeg nok en gang nytt arbeidstøy. På mine nokså nøyaktige seks år i tjenste har jeg altså tatt i bruk min tredje sele. Den første kan ikke beskrives som noe annet enn et langt og vondt mareritt, nummer to var absolutt nyteverdig i starten, men fikk ustabile tendenser og kunne som kjent ikke reguleres i brystet. Sistnevnte ble av avgjørende betydning nå i vinter, og ny sele ble en forutsetning for at jeg i det helet tatt skulle kunne jobbe i de kalde vntermåneden hvor ekstra påkledning har vært påkrevet.

Den svenske selen er absolutt nevneverdig, og gjennom en hektisk måned med en god del byvandring har den vært til uvurderlig nytte. Ferdsel i bymiljø er krevende for oss begge og selens funksjonalitet blir ekstra viktig for å kunne kommunisere godt og redusere faren for misforståelser og feilgrep. Når nanden er nokså sikker på at ho forstår, er det også lettere for henne å gi meg tydelige tilbakemeldinger. Dermed er selen til god hjelp i det daglige arbeidet, også for meg. Den letter jobben min betraktelig og gir nanden min større trygghet.

Fordeler:
Graningeselen er en veldig god og stabil sele som overfører hundens signaler tydelig til brukerens hånd. Den har svært gode tilpasningsmuighetet for både hund og bruker da lengden på både bøylen og brystreima kan reguleres. Stabiliteten i selekroppen opprettholdes over tid, og den kraftige, regulerbare bøylen kiler seg ikke så lett fast over alt og er godt forbundet med selekroppen med kuleledd. Selen har et aksptabelt utseende og en fornuftig utforming og den uniformerende effekten er svært god. Den er grei å stelle når en først har gjort skikkelig grunnarbeid. Den har også hva nanden definerer som funksjonell og hensiktsmessig vekt fordi tyngdekraften bidrar med hensyn til overføring av signaler.

Ulemper:
Nanden har som vnlig sine helt bestemte meninger om lær og håndverk. Lærkvaliteten er nokså ymse, og ho måtte ty til en real oljekur for å få skikk på det stakkars læret, men resultatet blei heldigvis akseptabelt. Håndverket er svært lite imponerende, noe som ser ut til å være typisk for førerhundseler generelt. Ho er av den oppfatning at når en først skal dobbeltsy en sele, så kan en godt spandere litt tråd til feste av spenner og beslag også, da det brått kan ha en del å si for holdbarhet og sikkerhet. Nanden vil nok aldri bli noen fan av nagler og mener det er en altfor lettvint og uhensiktsmessig løsning.

Til tross for litt tvilsom kvalitet er vi egentlig veldig fornøyde begge to, og dette er definitivt den mest optimale løsningen for oss av det som i dag er tilgjenglig av seler. Nanden blir stadig mer opptatt av at det ikke alltid er slik at det ikke er utstyret som teller. Noen ganger er det av avgjørende betydning, men selens funksjonelle egenskaper undervurderes dessverre ofte av både førerhundbrukere og trenere. Her i gården finnes det liten tvil om selens innvirkning på opprettholdelse av førerhundens egenskaper over tid. Brukeren må å kunne registrere flere signaler enn fart og retning for å oppnå god kommunikasjon med hunden. Trygge og tydelige tobeinte gir også trygee og samarbeidsvillige hunder, men det forutsetter at forutsetningnene for god kommunikasjon er til stede.
Dette er virkelig gromselen.


Mer informasjon om selen finnes på Graninge läder

1 kommentar:

  1. Må bare få si meg enig her :)
    Nå har vi fått gardert oss for en stund også, for nå har vi (jeg og Indie) to slike seler i hus.

    SvarSlett