Tilbakeblikk på året som gikk

2010 har vært et aktivt og strevsomt år for både meg og nanden min. Heldigvis har det ikke vært like dramatisk som fjoråret, men noen utfordringer og tøffe kneiker vil det jo alltids være.

For min del begynte året bra med både godord og smilefjes på veterinærattesten, men allerede i mars skulle helseproblemene balle på seg igjen. Nanden var midt i en særdeles utfordrende praksisperiode da magen min fikk ustabile tendenser. Noen måneder seinere var småharking og øyne som rant over av seigt puss i ferd med å bli ansett som normale tilstander. Jeg greide nok en gang å pådra meg en lei og langvarig ørebetennelseVed en tilfeldighet fikk jeg også påvist forkalkninger i begge skulderledd mens jeg fortsatt var symptomfri. Det meste har stabilisert seg på et levelig nivå, men jeg hadde en periode i høst der skulderleddsartrosene var i aktiv utvikling så jeg er nok dessverre blitt noe stivere. Det medførte at nanden ikke ville bruke meg så mye i sele fordi ho mener jeg flytter kroppsvekten for mye framover, noe som bare gjør vondt verre.

Ellers liker jeg fortsatt å bevege meg, og små løpeturer på godt underlag passer meg veldig bra. Til tross for mine stivheter får jeg fortsatt mange kommentarer for at jeg er så bevegelig og ellers holder meg godt for alderen. Livsglede og engasjement er det heller ingen manko på, og nanden har sin fulle hyre med å finne nye oppgaver jeg kan bryne meg på i stedet for å bedrive fantestreker.

For nandens del har studiene hatt betydelige utfordringer å by på dette året. I tillegg har ryggen stadig vært kranglete med tilhørende plagsomme bein. Ho mener jeg var årsak til at det gikk rimelig greit en god stund, men med alle forelesningene og for lite aktivitet rett oppunder jul blei det imeste laget for nandeskrotten. Legebesøket resulterte nokså uventa i nandens første akutte sjukehusinnleggelse.

Til tross for at ho for tida spiser seg mett på tabletter mener nanden at ho har oppskriften på hvordan ho kan unngå så voldsomme ryggplager igjen. Det er ikke enklest å få til på nåværende tidspunkt, men en tilværelse med mindre stillesittende gjøremål og en ung og aktiv førerhund som kan få opp tempoet på gåapparatet vil nok gjøre susen sammen med fortsatt fokus på gode sko og godt underlag. Samtidig er ho smertelig klar over at det fortsatt gjenstår noen studiesamlinger med intens forelesningsvirksomhet,. Gjennom dette året har ho fått erfareat disse samlingene virkelig er drepen for den vrange ryggen hennes, så det grubles for tida mye på hvordan ho skal omgås den problematikken.

Sjøl om hverdagen kan være stri har jeg og nanden min fått ha nok ett fint år sammen. Nå som jeg ikke lenger benyttes som førerhund prøver jeg å hjelpe til så godt jeg kan på andre måter. Jeg har jo alltid vært veldig opptatt av min oppgave i flokken, og nanden er heldigvis klar over at det er en utfordring for meg når jeg nå ikke lenger får utføre mine faste arbeidsoppgaver. For mange høres det rart ut at en hund ikke er mentalt klar for å pensjoneres, men så har jeg også hatt et spesielt forhold til jobben som førerhund. Da jeg møtte nanden blei den raskt noe mer enn daglig utførelse av en rekke innlærte atferder i sele. Mange som selv ikke har opplevd dette vil nok betegne fenomenet som menneskeliggjøring, men nanden mener det er helt naturlig at enkeltindivider utfører bestemte oppgaver i en velfungerende flokk. Slik har det alltid vært hos både mennesker og flokkdyr, og er en hensiktsmessig strategi for effektiv utnyttelse av flokklivets fordeler i kampen for den enkeltes eksistens.

Det gjenstår å se hva det nye året vil bringe. Det blir nok et langt roligere år for meg, men for nanden blir det vel så hektisk som det året vi nå legger bak oss.

Da vil jeg avslutte dagens avhandling med å ønske alle et riktig godt og innholdsrikt nytt år!

Sprelske nyttårsklemmer fra Ariell

Årets favoritt 2010 - Tholo trimmebord

Det har ikke vært enkelt å bestemme seg i år heller, men med god hjelp av nanden er en beslutning fattet. Gjennom året har jeg pressentert 11 månedsfavoritter blant våre små og noe større investeringer som har bidratt til å gjøre hundeholdet og hundetilværelsen litt mer praktisk, komfortabel og morson. Stelleredskaper, pleieprodukter, kosttilskudd og leiker har vært gjengangere blant favorittene. Også i år har liggekomfort vært et viktig tema i tillegg til ny førerhundsele som virkelig har utgjort en stor forskjell i hverdagens mange arbeidsøkter. Ny klosliper er også en investering som absolutt bør nevnes. Klosliperen har helt klart mange praktiske fordeler og gir nanden mer tid til de virkelig nyteverdige deler av stellet, men min toppfavoritt blir den nok aldri.

Trimmebordet har vært av spesielt stor betydning for våre hverdagslige sysler da jeg trenger en del stell. Jeg liker trimmebordet veldig godt og med tanke på all den tida jeg tilbringer oppå det, fortjener det helt klart tittelen årets favoritt. På bordet vårt har jeg fått mange timer med stell og oppmerksomhet, og den leie nanderyggen nyter godt av bedre komfort under stelleøktene. Når kroppen hennes er fornøyd kan nanden ta seg litt ekstra tid til meg også, så med Tholo trimmebord har vi begge fått det bedre. Vi har mange trivelige og behagelige stelleøkter bak oss og mange flere skal det bli. Dessuten er det fint å ligge litt i høyden, for da får jeg god oversikt.

Månedens favoritt - Nina Ottoson Dog Twister

Dog Twister er en aktivitetsleike som kan by på litt flere utfordringer enn enkelte av de andre Nina Ottoson-produktene. Dog Twister består av et rundt brett med Brikker (sektorer) som må skyves til side for å nå godbiten. Alle skyvebrikkene kan låses ved å bruke de medfølgende pluggene som har form som små kjøttbein og monteres i brettets ytterkant. Dette øker vanskelighetsgraden fordi kjøttbeina må plukkes vekk før en kan skyve på brikkene og finne godbitene. Aktivitetsbrettet er nokså lett da det er utført i plast, men har antiskliknotter for å unngå at det sklir på golvet. Plastversjonen av Dog Twister tåler en støyt, men er sjølsagt ingen tyggeleike.

Dog Twister finnes også i tre, men nanden synes låseknottene til trebrettet virker farlig små. Brettets utforming gjør at en gjerne må bruke tunga litt, og krever drfor også regelmessig reingjøring, noe som er langt enklere med plastbrettet. Plastbrettene har også et design som mange tobeinte finner mer tiltalende enn treleikene som har en mye enklere utforming.

Nye aktivitetsbrett er veldig spennende, så jeg blir lett litt overivrig og gyver løs med labber og tenner. Nanden måtte derfor følge litt ekstra med i starten, men jeg har begynt å forstå at det kan være greit å ta det litt med ro. Da går nemlig alt så meget bedre, og godbitene lar seg lure fram.

Dog Twister er også en av de mer førerhundvennlige løsningene da godbitene blir liggende i brettet og ikke triller ut og må snuses opp og spises direkte fra golvet.
En trivelig aktivitet der de tobeinte også kan bidra litt. Nanden liker den også ganske godt, da ho føler den gir henne rimelig god kontroll på hva jeg gjør. De løse delene kan ikke trille i vei på egen hånd så de roter seg bort, og godbitene ligger pent på plass til jeg finner en akseptabel løsning for å få tilgang til dem.

Nanden har kjøpt Dog Twister i Buddy-butikk så den bør kunne skaffes hos de fleste forhandlere av Nina Ottoson-artikler.

Ingen mellomting

Folk har tydeligvis utsatt bakinga til romjula i år, for nå kommer kakelinna. Fra 24 minusgrader til null er ikke det helt optimale. Vi hadde vært mer fornøyde om utetempen la seg pent til ro rundt 10-15 blå. Slik det er nå, kan det fort bli risikosport å ferdes ute, særlig for vinglete nandefrø som allerede er dårlig til beins og ellers ikke er helt tilregnelig.

Jeg er stadig dyktig utøver av mitt julevikariat som servicehund, men i går blei jeg parkert "hjemme" ett par timer fordi nanden skulle ut i nabolaget å innta en bit av skogens konge. Jeg syntes ikke det var spesielt festlig å bli plassert på et lite rom helt for meg sjøl, og noen mener dessuten jeg må ha fått en overdose "alene hjemme-filmer" i jula. De fikk seg i alle fall en aldri så liten overraskelse da de kom tilbake. Jeg hadde ikke greid å gjøre noe skade verken på meg sjøl eller noe annet, men jeg var i alle fall ikke å finne der hadde parkert meg.

Burleitinga begynte forsåvidt for lenge sida, men så skal det jo også fraktes oppover dalen, og dermed har prosjektet heldigvis blitt utsatt. Nå har jeg nok definitivt forspilt min siste sjanse, så anskaffelse av bur er blitt ett mer aktuelt tema enn noen gang tidligere. Det sies at det er av hensyn til min egen helse og sikkerhet, men slike tobeinte har da alltid noen vikarierende argumenter.

Nei, nå er det på tide med frokost, så får jeg ta meg en lur før jeg krever mulighet for litt tunsprell.

Freidig frokosthilsen fra Ariell

Fra førerhund til servicehund

Jeg kan nok heller ikke denne gang unngå å berette om nandens kranglevorne labber som er i ferd med å bli en føljetong i alt for mange deler. Medisinene døyver fortsatt den verste ryggverken, men med labber som stadig har det vondt og blir følelsesløse, samt tabletter som ser ut til å gi like mye bivirkninger som smertelindring har nanden en ny dårlig dag. Nå hører jo også slike dager livet til, så ho sier ho bare må prøve å gjøre det beste ut av det. Ikke helt lett så sløv og smertefull som hennes tilværelse er for tida.

Ho er sjeleglad for å ha en slik livlig liten gledespreder som meg, og mener dagene ville vært uutholdelig kjedelige og innholdsløse uten. Jeg gjør sjølsagt mitt beste for at ho skal ha noe å le av.

Vi er igjen en tur hjemmom. Det er nå blitt julas tredje præriebesøk for å fyre og få ting gjort. Det passer ikke nanden veldig godt i dag, men det er atter blitt beinkaldt og 25 blå. Dessuten begynner enkelte ugjorter å haste, og nandens frustrasjon er til å ta og føle på. Med denne kulda blir det minimalt med uteliv på meg. Det er synd for jeg skulle gjerne begått noen timer tunsprell i dag også, men vi får heller gjøre et utvida forsøk på noe inneaktivisering. Dessuten prøver jeg å gjøre en god jobb som servicehund, sjøl om det ikke helt er mitt fag. Nanden mener jeg er til uvurderlig hjelp, og at mange praktiske gjøremål ville vært vanskelige uten min bistand. Så til tross for at den hvite uniformen min er lagt på hylla har jeg på ingen måte tatt juleferie. Med en lite bevegelig nand er det da litt å ta seg til for en hjelpsom labrador. Egentlig liker jeg vikarjobben min veldig godt, og når nanden ler og takker så mye, logrer jeg med hele meg.

Hjelpsom hilsen fra Ariell

Snøfryd og tunsprell

Vi er atter en gang tilbake på prærien for å nyte noen fredelige timer. Jeg fikk virkelig boltre meg på tunet i går, da værgudene også var så greie å lempe litt på vinterkulda. 10 blå og lett snødryss er alle tiders vintervær og jeg storkoste meg. Det gjorde nanden også, sjøl om ho ikke fikk gjort så mye annet enn å observere min vinterglede. Det er den greiste måten å lufte meg på nå når ho stabber litt ustøtt rundt med krykker og følelsesløse tær.

I dag er ho ikke så nummen i venstrelabben, men til tider klager den sin store nød. Alle medisinene gjør fortsatt nanden min trøtt, uvel og ustø, men ho har lova meg en like fin utedag som i går. Det er bra, for jeg har stadig litt ekstra energi på lager. Værgudene er fortsatt på vår side, så det skal nok bli en god porsjon tunliv i dag også, i tillegg til litt vedapportering.

På tide å be nanden fikse en skikkelig præriefrokost.

Tidlig tirsdagshilsen fra Ariell

Ett skritt fram og to tilbake

Nanden hadde så godt håp om fortsatt framgang, men i dag er hennes venstrelabb igjen nokså fraværende. Så lenge ho har godt med smertestillende innabords krangler heldigvis ikke ryggen mer enn at ho i det minste kan bytte liggestilling når ho føler for det.

Min stakkars tobeinte er smågrinete fordi kroppen hennes aldeles ikke vil funke som den skal, og sjølsagt gjør jeg mitt beste for å spre litt liv og glede. Så er jeg vel nesten den eneste som kan få henne til å trekke litt på smilebåndet innimellom. Ho synes det er kjipt at ho ikke kan få gått ordentlig tur med meg. Det må andre ta seg av, for med nanden går det slett ikke fort, og i oppoverbakker går det ikke i det hele tatt, sjøl med godt pigga krykker.

Akkurat nå er vi hjemme på prærien for å påse at ikke kulda tar seg altfor godt til rette innomhus. Det har vært helt ned i tredve blå her mens vi har vært borte, så litt ekstra fyring må til. Jeg skal snart få frokost, og nanden skal prøve å lide seg gjennom noen ugjorter som haster veldig. Det siste trur nok ingen av oss at ho vil greie, så umedgjørlig som kroppen hennes er.

Det er forresten godt å få være hjemme i eget hus med min egen seng. Nanden ser også ut til å finne hjemmetilværelsen ganske behagelig, sjøl om det er noe kjølig her inne. Etter to døgn på sjukehus hvor det aldri var fred å få, og tre dager i hus med mye leven og lys, er det godt for både kropp og sjel å få noen timer ekte præriefred.


Romjulsklem fra Ariell

Nanden hjem til jul!

Vi feirer jul i nandens barndomshjem, noe som er fast tradisjon. I år blir vi nok boende her til nyttårshelga er overstått, og jeg har faktisk vært her sida onsdag. Det har vært fint, men litt rart å være her i to dager uten nanden min. En aldri så liten nødflytting kan man vel kalle det.

Nanderyggen var nemlig ikke noe bedre på onsdag, så ho reiste til legen i håp om å kunne få noe smertestillende så ho kunne berge seg gjennom jula uten å bli liggende fast i senga. Jeg blei værende hjemme og vente på at ho skulle komme tilbake, men ho kom ikke. Etter hvert kom nandefaderen for å hente meg. Det syntes jeg var litt snodig, men jeg har hatt mange kjente, gode hender som kunne kose med meg, så det har gått fint.

Nanden gikk det ikke så bra med. Ho blei sendt rett på sjukehuset fordi legen var redd ho kunne ha pådratt seg en prolaps. Ho hadde det nok veldig vondt, og flere timer i taxi med en vond rygg gjorde det ikke noe bedre. I starten mente nanden at ho ville slippe ut på torsdag, men legene ville ikke engang si om ho kunne komme hjem til jul. Torsdag og fredag blei det tatt masse bilder av den dumme nanderyggen. Heldigvis ga fysioterapeuten henne en prekestol så ho kunne komme seg opp av senga innimell om og rusle litt. Fredag ville ikke nandekroppen ha smertestillende og returnerte alt sammen. Dermed blei det en pinefull affære å få kreka seg inn i en taxi for å reise til et annet sjukehus for å ta MR-bilder. Den dagen var visst virkelig lei, men nanden var glad for at legene ikke fant noe feil med ryggraden hennes. På grunn av smertene ville de egentlig at ho skulle bli ett døgn til, men nanden sjøl mente det ville være lettere å komme seg opp og bevege seg jevnlig i et kjent hjemmemiljø enn i en kaotisk sjukehuskorridor,så ho fikk reise hjem. Etter mange timers venting på taxi kom ho hjem utpå fredagskvelden. En utslitt nand spiste bittelitt julemiddag og tok resten av kvelden med ro. Jeg var rastløs av gjensynsglede, men skjønte ho ikke hadde det så godt, så jeg prøvde å styre meg litt.

Fordi nanden var så sliten venta ho til 1. juledag med å pakke opp gavene våre. Jeg fikk et plysjdyr med lyd som forestiller en fugl. Den er nok allerede i ferd med å bli en nokså beinløs fugl, men jeg liker den så den skal jeg nok bruke mer når den har vært en tur hos bamsedoktoren. Jeg fikk også to tannrensbein, og av nanden fikk jeg en aktivitetsleike. Egentlig hadde ho bestemt seg for å unngå Nina Ottosons plastvarianter, men jeg trenger nye utfordringer, noe Dog Twister kan by på. Ellers har nok nanden mer sansen for treleikene, men ho falt litt for denne, da den både er småpen i utforming og kan ha flere vanskelighetsgrader.

Vel. Det får være nok juleavhandling for i dag. Nå må nanden røre seg litt, så jeg får hjelpe henne å plukke opp krykkene som har glidd helt ned på golvet.

Stor juleklem fra Ariell

En laaang tirsdag

Til tross for at den er årets korteste oppleves denne dagen som en av de lengste. Nanden min har vært sengeliggende med tablettesken og vannglasset som beste selskap. Egentlig burde ho nok også hatt snuhjerlp, for bare tanken på å røre seg får henne til å skjære grimaser. Ho har såvidt greid å kravle seg opp for å gi meg mitt nødvendige stell og utendørs ærend. Ute er det 26 blå, med reine ord bikkjekaldt, så det er uanett greiest å være innomhus. Likevel går det jo ei grense for hvor lenge en velfylt frossen kong holder meg sysselsatt, så jeg har da sørga for at nanden har fått merke min tilstedeværelse i dagens løp.

Uheldigvis medfører også kulda økt behov for å fyre. Vedbæring med en rygg som truer med å gå i oppløsning er ikke særlig greit. Da er det fint å kunne løfte i flokk. Etter beste evne vagga nanden ut for å åpne døra til vedskjulet, og jeg bidro så godt jeg kunne med vedapportering fra den lave stabelen. Til tross for at ho så fullstendig segneferdig ut, var ho særdeles fornøyd med min innsats.

Etter at nanden hadde vært horisontal i noe jeg mente var en evighet måtte jeg bare jage henne opp. Jeg greide til slutt å gjøre henne skikkelig bekymra, så ho måtte pent tråsse smertene for å finne ut hva som sto på. Jeg lurte henne godt, for etter en kjapp tur ut for å kjenne kulda svi under labbene og tisse en liten skvett, lagde jeg skikkelig baluba da jeg kom inn igjen. Måtte jo få tilbake blodsirkulasjonen og varmen i de stakkars djupfrosne syltelabbene mine.

Utrolig nok blei jeg tilgodesett med litt vomfyll også, men nanden funderte fælt på hvordan ho skulle anbringe maten i akseptabel serveringshøyde. Nå er mitt daglige brød, eller rettere sagt grøt, såpass fast i fisken at den uten nevneverdige spredningsulykker lot seg slippe ned fra tobeint knehøyde. Som den dyktige apportørern jeg er leverte jeg min lille, stødig matskål pent tilbake etter grundig vask. Det er visst en lei (u)vane jeg helt uoppfordra har tillagt meg. Nanden er ikke alltid like glad for det, da det av og til går ut over reisevannskåla når vi er på tur, men i dag var det helt klart en veldig praktisk løsning.

Da skal vi la nattefreden senke seg her på prærien. Så satser vi på at nanderyggen viser seg fra en bedre side etter en god natts søvn.

Nattakos fra Ariell

Så kaldt det er, tidelibom..

... jeg kjenner det på mine tær. Tidelibom og huttemeitu!

Da har en hel liten flokk med bønder gjort diverse byer uttrygge. Vi har hatt ærender på hver vår kant, men har reist i følge både ned og opp den lange, tange dalen vår. Jeg og nanden har tilbrakt deler av dagen i tigerstaden med veiledning av hennes semesteroppgave, pluss diverse andre mindre nevneverdige affærer.

Vel tilbake på Kongsberg trakk jeg en stabbende nand til apoteket. Deretter var vi innom en av byens to dyrebutikker for å kjøpe julegave til meg. Nå har jeg jo nokså nylig fått både dekken og sokker som ikke er av det helt rimelige slaget, så ho skulle bare kjøpe noe småtteri. Jammen sa jeg småtteri, for det varte og rakk, og den pakka var ikke så liten, ei heller veldig snill med bankkontoen. Hva som er inni papiret vites absolutt ikke, for jeg hadde nok med å imponere butikkpersonalet med å bli liggende der nanden hadde plassert meg da ho hadde behov to ledige hender i sin iherdige gavejakt.

Etterhvert blei det bra kaldt, så jeg måtte få på både dekken og sokker før vi begikk kveldens siste byvandring for å forenes med de andre dalværingene og ta fatt på to timers biltur hjem. Godt å komme hjem og få strekke ordentlig på seg.

Strekkeferdig mandagshilsne fra Ariell

Fjerde søndag i advent og forsinka lussekatter

Vi har hatt besøk av nandens yngste søster. Det skjer ikke så ofte lenger sida ho har reist ut av bygda for å gå på skole. De greier likevel å holde ved like tradisjonen med at ho kommer på besøk og tenner fjerde lyset i nandens englekrans. I dag har de også lagd middag sammen og bakt lussekatter. Nanden hadde satt deigen på forhånd da den krever litt ekstra med skålding og maling av mandler. Det blei bra varmt på kjøkkenet med så mye kokkelering, så til og med vår varmekjære gjest var nesten i svime da de satte seg for å spise. Jeg inntok tilskuerplassen, da det jo ikke var særlig mye bruk for meg.

Etter at nanden hadde tilbrakt noe tid med skravleboksen gikk vi en deilig kveldstur. Det siste døgnet har været vært stabilt med 10 minusgrader, lite nedbør og rolige vindforhold. Slike fine vinterdager gjør godt for både kropp og sjel.

Nanden prøver å komme i studiemodus med tanke på utflukten som står for tur om noen få timer. Ho burde heller lagt seg ned for å få strekt ut den vrange ryggen sin, og sier at ho mest av alt ønsker seg hale til jul. Ikke akkurat et ønske ho vil få oppfylt, men hale er en uvurderlig innretning når en trenger å strekke litt på ryggraden. Og så er det veldig godt.

Nei, jeg får vel gjøre et forsøk på å hjelpe henne i seng. Må være sikker på at ho har inntatt horisontalen før jeg sjøl kan gå til ro for kvelden.

Sein søndagshilsen fra Ariell

Snøen laver ned til jul

Vi har fått fire minusgrader. I kveldinga i går begynte det å snø, og gjør det fortsatt. Det er veldig labradorvennlig vær nå. Til tross for at det blåser litt er det fint å være ute. Nanden har lova meg masse utekos i dag. Sjøl skal ho rydde litt i noe av all snøen som har kommet dalende. Det er visst ikke alle steder det er like praktisk å ha veldig mye slik hvit, kald masse.

I år har nanden avlyst julevasken. Ho sier ho får nøye seg med å ta unna det grøvste.
Nå om dagen ser ho mest ut som en av de fillene ho skulle ha brukt. Når nanden min er trøtt og sliten er ho veldig svak for tilbudet om litt labradorkos. Om ho ikke umiddelbart svarer ja når jeg spør om det er greit, sørger jeg for å minne henne om hvor fint det er å kose litt. Da er ikke min tobeinte kosebamse vond å be :)

Jeg har i det minste taket på henne på noen områder, men den kjøleskapsaffæren har dessverre tatt en lei vending. Nanden har nemlig greid å gjøre noe usannsynlig idiotisk. Det er som oftest det uunngåelige resultat når tobeinte har prøvd å tenke. løsningene hennes er gjenngitt i mine kommentarer til forrige innlegg. Det er ikke stort annet å si enn at dette er kjempekjipt.

Nå vel. Det er ikke lurt å sutre så mye tett opp under jul. Dessuten truer nanden med å låne meg bort. Litt uvisst om det er min egen skyld at jeg plutselig er blitt utlånsobjekt så jeg får prøve å ligge litt lavt nå. En gretten nand skal en i alle fall ikke spøke med, så jeg får gjøre en forebyggende innsats ved å benytte noen av mine blidgjøringsstrategier. En ekstra stjerne i boka er uansett ingen ulempe.


Snørik førjulshilsen fra Ariell

Årets siste utflukt

Vi er kommet hjem igjen, men det er fortsatt i tidligste laget å roe ned til jul. Nanden har jo pådratt seg en ekstratur til tigerstaden på mandag. Egentlig finnes det helt klare grunner til at jeg ikke skal være med, men den tobeinte mener det fortsatt finnes antydninger til fornuftige argumenter for å avlegge dyreklinikken et besøk. Ho vil gi pollendråpene noen dager til, så får vi nå se hva resultatet blir.

Nandens nedtrappingsplan for mitt virke som førerhund er i ferd med å nå sitt definitive mål, og ho mistenker sterkt at jeg vil bli en utfordrende pensjonist. Det var vel også derfor ho mente det ville være fornuftig med en litt mild overgang. Ho prøver stadig å finne aktiviteter som kan gi både kroppen og knollen litt å bryne seg på, men ho kommer til litt kort, så nå har jeg tatt skjea i egne labber. Jeg har alltid vært tilghenger av sjølaktivisering, og nanden har sjelden vært veldig uenig, men i det siste har ho rynka litt på nesa over konsekvensene av min virketrang.

Eksempelvis er ikk mine forsøk på sofabæring ansett å være særlig ryggvennlig behandling. Å bære rundt på vannskåler fulle av vann gjør det gjerne både vått og sleipt. Nanden håper inderlig jeg ikke vil finne ut hvordan kjøleskapsdøra kan åpnes. Det har vært hennes garanti for labradorsikker forvaring av mat, men jeg er i ferd med å ta i bruk strategier ho er redd kan utvikle seg til noe mer om ho ikke forhindrer meg i å prøve. Ho har innsett at den tid er frobi da jeg ikke gikk lenger enn til forsøk på å stirre kjøleskapet i senk, i håp om at det ville åpne seg. Jeg får finpusse litt på teknikken når ho ikke er hjemme tenker jeg. Trenger ikke noe tau for å åpne kjøleskapet her i huset nemlig, og en hver labrador med respekt for seg sjøl har sine finurlige løsninger på hvordan en kan skaffe seg spiserier.

Heldigvis har værgudene ikke vært altfor strenge de siste dagnee, så det var levelige temperaturer da vi kom hjem. Men da vi ankom prærien fikk vist utetempen det travelt med å krype nedover, så nå har vi igjen tjue blå. Blir dessverre ikke altfor mye uteliv av det, men da får jeg heller aktivisere nanden innomhus. Med min lange erfaring i hvordan det skal gjøres bør det gå greit, men jeg får holde labbene unna, ellers kan jeg lett komme i skade for å minner henne på at jeg trenger sliping av klør og klipping av tåtjafser.

Freidig fredagshilsen fra Ariell

Kakelinna over allerede?

Det blei midlere her oppe etterhvert også, men mildegradene hadde vi knapt nok et døgn og på den tida fikk vi heldigvis ikke noe særlig nedbør. Det er blitt bra kaldt igjen, og føret er forsåvidt greit nok. Det er jevnt over ikke veldig glatt i alle fall, men stedvis litt hardt og lite labbevennlig. Når det også er såpass kaldt er det på med fleecesokkene når jeg skal ut å gjøre noe mer enn mine nødvendige ærend.

Nanden syntes det rant litt mye av mitt venstre øye i morges, og ferska meg dessuten i forsøk på å klø litt på det høyre. Det kommer en anelse seig guffe ut av det, så nanden har gjort seg ekstra flid med øyevasken i dag. Håpet om å slippe flere veterinærbesøk dette året henger dermed i en tynn tråd, men så har vi jo tross alt ikke vært til særlig bry for doktor dyr siste tre og en halv måned. Nanden hadde nok likevel ant en mulighet for at jeg nå kanskje kunnee holde meg frisk fram til revaksinasjon i januar. Da er det dessuten igjen tid for en utvida helsesjekk, så de kan forsikre seg om at jeg ikke prøver å lure dem igjen.

I følge kalenderen er det tredje søndag i advent, men bortsett fra en adventskrans er det ikke mye som minner om førjulstid her på prærien. Nanden strever med studiearbeid og andre ugjorter, og er definitivt ikke i førjulsmodus. I og med at dagsformen sendte gårsdagens planer i vasken, er ho glad det er søndagsåpent i dag. Egentlig burde ho ha gått i hi for vinteren ser det ut til, men det er vel heller jeg som må bli igjen hjemme. Ho stikker stadig oftere ut uten meg. Det er lite stas for den som er vant til å få være med der det skjer.

Nå jeg be nanden sørge for litt lys og varme her. Ho spøker forresten med at sprøstekt hund kanskje er noe av det enkleste å tilberede til jul, da den retten gjør seg sjøl. Jaja. Da blir det vel brått grilla tommeltotter til dessert :)

Småsprø søndagshilsen fra Ariell

Å hei og hi...

Først får jeg si at jeg fikk være med, men som nevnt under tvil fra nandens side. Egentlig trenger ho noen som kan passe på henne. Ho vingler rundt og er ustabil for tida. NSB og en viss graveaskin mye av skylda. Da vi reiste på tirsdag var det nemlig lenge strømløst ved Sandvika stasjon, noe som jo nødvendigvis måtte lamme togtrafikken. Når de så fikk ting på skinner igjen var verken personale eller togmateriell tilgjengelig på rett sted til rett tid. Vi skulle befordres ett stykke på vei fra Kongsberg med buss, men etter en halvtimes venting fikk vi beskjed om at det ville bli satt opp taxier i stedet. Det var mange reisende og knapt nok en taxi å oppdrive pga. skolekjøring og slikt, så da blei det enda en halv time venting i kulda. Vi fikk heldigvis god hjelp av en konduktør som måtte raskt videre og lot oss få bli med i første taxi som ankom. Sjåføren ville egentlig ikke ha meg med, men fikk grei beskjed fra konduktøren om at det ikke engang var noe diskusjonstema. Dette prakteksemplaret av en representant for Norges SomleBaner var også til uvurderlig hjelp videre fra Drammen hvor vi måtte vente en ny halvtime på tog. Alt dette medøførte at nanden blei dermed kraftig forsinka til førerhundklubbens julebord. Jeg fikk ikke enggang være med, enda så flink jeg var den dagen.

Nanden mener jeg er blitt frossenpinn og syntes det var litt snodig at jeg så ut til å greie meg så bra under tirsdagens lange, kalde reise. Sjøl var ho i ferd med å få diverse plager under kontroll før turen, men kulda tærte tydeligvis hardt på helsa, for ho var sengeliggende på onsdag. Torsdag kreka ho seg ut av senga for å dra på en obligatorisk forelesning. På ettermiddagen var det planlagt veiledning, men nanden valgte heller å ta en ekstra dagstur tett oppunder jul, da formen var blitt så dårlig at ho lurte på om ho ville greie å stå oppreist til trasking, venting og en del tid stående på t-banen brakte oss til ei seng ho kunne krype opp i.

I dag er formen til nanden langt bedre. Vel og merke er den noe varierende, men nå er det mest i toppen problemet sitter. Det er visst ganske vanlig for tida så det kan knapt kalles en nyhet. Plagsomt og fryktelig upraktisk er det jo like fullt.

Etter å ha vært mer død enn levende ei hel natt, kravla nanden seg ut av senga, jeg fikk frokost og luftetur før ho stakk i vei uten meg. Ho mente jeg kom til å få nok med hjemturen, og at gamle grånende damer som meg dessuten bør skånes for visse påkjenninger. Jeg finner meg jo i det, men sørger for at nanden legger skikkelig merke til min misnøye før ho går. Det er alltid like stas når ho kommer tilbake, men litt kjipt de gangene ho helt tydelig har pleid omgang med andre hunder. Nesa mi er det nemlig ingen ting i veien med, så den slags avslører jeg lett.

Nå er vi hjemme igjen, og reisa har gått knirkefritt til tross for at værgudene pøste på med masse vann på den kalde bakken oppover dalen. Heldigvis har vi så langt fått snø og passelig mange kuldegrader her øverst oppi høgget. Nanden håper været holder seg til det lysner av dag og butikken åpner, for ho har ørtogførti pakkenellikker som må hentes. Ellers har ho nok å ta seg til i helga, så da får jeg gjøre meg ekstra flid med nandelufting. Det er jo viktig med pauser i en travel hverdag, ikke sant?! :)

Nå har nanden fått varma opp labradorgrillen så jeg kan legge meg godt til rette og svi av litt pels. Det trues med både pote -og haleklipp i helga, så da kan jeg jo like gjerne bidra litt sjøl. Nanden mener ho bør ønske seg peissett til jul så ho kan fjerne meg noenlunde trygt fra varmen.
- Høh. Kommer ho veivende med ildrake trur jeg sannelig jeg skal vurdere å trekke meg unna ved egen hjelp.

Heit helgehilsen fra Ariell

Hutte-tutte-tei!

Jeg har tatt mitt snøbad i 20 iskalde grader.Forfriskende ja, men godt å få rensa pelsen før frokost.

Nanden har brukt natta til dataknotting. Det er sannsynligvis ikke lurt. Lettelsen var stor da telefonen ringte kvart over sju og dagens oppdrag blei avlyst. Likevel er det ikke mange timene til vi skal av gårde, eller kanskje jeg blir igjen her oppe? Saken er til vurdering hos en tvilrådig tobeint, så jeg får heller klamre meg fast i sekken hennes i håp om at ho tar meg med. Ho kan i alle fall ikke bære meg i tillegg til vekta av den sekken :)

Jeg får gå og holde en trøtt nand med selskap ett par timer, så ho i det minste kan få hvilt hjernecella si bittelitt.

Tidlig tirsdagshilsen fra Ariell

Kjølig utflukt

Torsdagen begynte med en ugrei bil. Nei, forresten skal ikke den gamle husmannstraktoren måtte ta skylda. Når motorvarmeren svikter og det er -25 blå er det kanskje ikke rart at skranglekjerra får litt startvansker. Etter diverse gjenopplivingsforsøk våkna den til liv, men gikk så fort opp i temperatur at den ikke var særlig mye tess å kjøre med. Ville ikke vært mye stas å bli stående i den kulda kilometervis unna heimen klokka halv seks om morningen, så dermed blei det en mye seinere busstur enn planlagt. Det kjøres ikke akkurat halvtimes ruter i slike grissgrendte strøk. Er man riktig heldig går det en buss til i løpet av dagen.

Nå har vi kommet hjem, og takket være snille nandeforeldre slapp vi å vente i mangfoldige timer på buss hjem. Nanden hadde egentlig ikke kalkulert med slik luksis, men sida vi avslutta litt tidligere i dag, slapp vi sein tur hjem og fikk i tilleg rulle privat nesten hele veien. Nanden har aldri før vært så glad for en ubetenksom beslutning. Vi hoppa nemlig på toget til Asker litt uten hensikt, noe som skulle vise seg å være ganske lurt likevel.

Jeg er igjen blitt henvist til bruk av fottøy, utelukkende på grunn av kulda. Nanden mener at tingenes tilstand tilsier at sko bare gjør vondt verre, så ho gikk til innkjøp av fleecesokker. De er til og med blitt med hjem alle fire og jeg greier gå ganske normalt med dem. Sitte eller liggge er jeg derimot veldig i tvil om jeg kan gjøre med sokker på.

Etter et døgn der kulda slapp litt, er det nå i ferd med å bli like kaldt igjen. Jeg får sørge for å holde nanden våken så ho kan hive på mer ved når det trengs.

Ovnsvarm søndagskos fra Ariell

Nand i bånd

Trur snart jeg må ha nanden i bånd, eller kanskje det egentlig er mer effektivt om jeg legger meg på henne. Da kan ho ikke greie å slite seg ut så voldsomt. Det ser ikke penest ut akkurat nå. Ho har hatt mye å ta igjen fordi kroppen hennes en god stund har vært ganske ugrei. Den viser visst fortsatt skumle tendenser, og da kan nanden bli kjempesta og nekte å ta noe særlig hensyn. Dermed blir kroppen enda mer vred og så kommer kjempesmellen. Nanden har blitt nødt til å krype til korset og hoinnser nå at ikke alt kan gå etter hennes plan, men det er tydeligvis skikkelig nedtur. Ho er ikke særlig fornøyd med å måtte gi etter og fire på krava ho stiller til seg sjøl.

Det er en iskald første desember og vi holder oss innomhus så langt det lar seg gjøre. Jeg får lufte pelsen i korte økter og bestemmer sjøl når jeg vil inn igjen. Nanden vurderer om ho må gå på sokkejakt, i håp om å finne noe jeg kan makte å gå med. Ho mener jeg blir for framtung med sko på, og er redd det vil gå enda mer ut over skuldrene mine. Samtidig finnes det av og til anledninger hvor jeg helst skulle vært med, og labbene mine tåler ikke all verdens for tida. Gummisokkene som jo ellers er en fin ting, gir sjølsagt ikke det beste festet på hardt føre. Fleecesokker ville ikke vært å forakte, men vi får nå se hva det blir til.

Får vel driste meg ut i isødet en kjapp tur før jeg krøller meg godt sammen for en god natts søvn.

Desemberkald hilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Skinneeez

Disse filledyra trenger en ikke være tobeint for å bli fascinert av. Jeg greier meg fint med en beta saueskinn, men det er nå litt mer spennende med ei remse fiberpels som piper i begge ender. Den godtar det meste og har så langt vist seg uråd å slite fra hverandre. Den har fått noen omganger juling, men er fortsatt hel, og er i følge nanden også ganske søt.

Skinneeez er altså slappe pølser i pelsimitasjon, og med visse dyriske trekk. De er uten fyll, men har pip både i hue og hale. Skinneeez kommer i to størrelser og flere ulike dyrevarianter. Nanden har så langt observert fire slag Skinneeezdyr på det norske markedet, men mener det finnes ett par til. Så langt kan vi her til lands velge mellom vaskebjørn, kanin, ekorn og rev.

Det er en diger slappfisk av en rev jeg har fått, men den er alle tiders å leike med. Den har allerede vært med på noen sprell og ser som nevnt ut til å tåle mange flere. Nanden er fornøyd med at den ikke har noe stopping som jeg kan innta eller spre over et større område.

Skinneeez ser ut til å øke raskt i popularitet for flere av dyrebutikkene som selger dem går stadig tomme. Også hos nettbutikker som Canis og Zoosupply har det vært flere ukers ventetid på de slappe skjønnhetene.

Det er kaldt så flisa sprett

De høyere makter er i ferd med å slenge på en ekstra vinter, og utetempen kryper ubønnhørlig mot 25 blå. Det er bitende kaldt, og nanden må nesten stå og holde meg litt over bakkeplanet når jeg må på do. Det knirker og knaker i huset, og musa tasler som besatt i veggene her for å holde varmen.

Etter noen velfortjente timers søvn måtte fyrbøteren pent stå opp for å hente mer ved og sørge for liv i ovnen igjen. Her er det bare å få opp dampen, for sola gir oss ikke mye hjelp om dagen. Her nede er det nokså solfritt på denne tida av året.

Nanden strever fortsatt med å få unna noe huebry innen vi stikker av gårde igjen om et snaut døgn. Det frister ikke mye i denne kulda, men en får bare gjøre det beste ut av det. Nanden ser mest ut som ho burde holde seg under sine dyner og tepper noen dager, men ho sier formen så smått er oppadgående.

Jeg skal snart få en kong med noe frossent innhold å træle med, så da er jeg sysselsatt en god stund. Trenger litt å gjøre innomhus når det ikke er levelig ute. Innen jeg er ferdig med tungebrekkinga bør det vel være mulighet for å krype tett inntil en varm og god vedovn.

Hutrende hilsen fra Ariell

Ut i kulda

Huff, det er jo så en kan fryse totillene av seg der ute jo. I formiddag var jeg med ut for å gjøre mine nødvendige ærend, mens nanden tok seg av vedbæringa. Det var så kaldt at jeg til slutt ikke visst hvilke labber jeg skulle stå på. Etter ei fin helg med minusgrader et sted rundt ti-tallet, kryper utetempen nå ned mot 20 blå om nettene. På dagtid kan det bli ett par grader mildere om vi er riktig heldige.

Lufteturen frista ikke til gjentakelse egentlig, men da nanden gjorde tegn til å ville gå ut igjen, måtte jeg jo gripe sjansen, til tross for at jeg nettopp hadde gitt klart uttrykk for at temperaturen ikke var særlig egna for meg med mine ømfintlige labber. Under tvil kledde nanden på meg dekken og sko, så jeg fikk vralte med. Nanden mener jeg kunne spart meg den turen, for med påkledninga forsvant mye av stasen med å gå ut. Vel, jeg kunne nok ha blitt igjen inne, men nå var det ingen lang ekspedisjon vi var på, og gamle skrotter trenger også å røre seg litt. Det blir jo uansett ikke mye uteaktivitet når det blir såpass kaldt, så en må jo benytte de få anledningene som byr seg. Plutselig kan det bli enda kaldere, og blir for alvor nødt til å gå i hi.

Nanden sliter om dagen og mener ho burde ha utlyst ett par sekretærstillinger, og gjerne finni seg en hushjelp også, for her skulle mye vært gjort. Samtidig går det ikke fortest med henne når arbeidspresset blir så stort. Ho prøver iherdig å dra høytflygende prosjekter ned på landjorda, men med noe varierende hell ser det ut til. Av og til kommer visst også saker og ting deisende ned i hue på en lite forberedt nand som kjemper for å gjenvinne kontroll over kaoset: Ho har for lengst
trygla de høyere makter om en måned ekstra i år. Den har ho sjølsagt ikke fått innvilga, så da blir neste spenningsmoment om ho fortsatt står oppreist til jul. I år blir det ikke særlig mye juleforberedelser her i gården. Innkjøp av gaver, en liten ryddesjau og en juleduk eller to får nok greie seg.

Sjøl ser jeg ingen hensikt i å stresse, så jeg holder meg i ro på kjøkkendet, der jeg griller pels og koser meg. Jeg passer også mine plikter med nandeluftigg, men blir det kaldere nå må jeg nok jage henne ut, og bli stående i døra og passe på så ho ikke kommer for fort inn igjen. En tur i vedskjulet er minstekravet for å få slippe inn igjen.

Iskald adventshilsen fra Ariell

En tur til uvurderlig nytte

Vi har vært på reisefot ett par dager igjen, og nanden hadde som vanlig mange gode grunner for utflukten. I tillegg til studinnens plikter, var det tid for å sikre seg noen måneders forbruk av medisiner. Så måtte ho handle fiskeolje til meg før vi går helt tomme igjen. Ho feilberegna jo så grundig sist, så ho har forhåpentligvis lært å være enda litt mer i forkant. I går dro nanden meg med på pelsstellkurs, noe mange ikke helt har fatta poenget med. Nå har min tobeinte stort sett vært sin egen lærer i pelsstell, så ho mente det kunne være greit med et kurs når det nå skulle passe seg sånn. Trur ho trygt kan stelle meg videre slik ho pleier. I og med at vi labbisser ikke krever noe særlig napping eller klipping ut over litt halestuss og fjerning av buskass mellom tåsene, var det ikke så mye nytt å hente. Trur nok uansett at ho ikke ville utført noe særlig friseringsarbeid utover det lille jeg trenger.

Nanden fikk en solid bekreftelse på at det generelle pelsttellet er godt ivaretatt, og i og med at vi ikke hadde andre store behov, og jeg er en ganske grei firfot som finner meg i det meste, blei jeg brukt som demonstrasjonsobjekt for bading. Min tobeinte var veldig glad for det, da de jo var godt utstyrt med blåsere og fønere så jeg kunne tørkes skikkelig før jeg gikk ut igjen i den strenge vinterkulda. Nanden synes ellers at bading vinterstid er kvialt fordi jeg tørker så grasalt sakte. For sikkerhet skyld kjøpte nanden nytt dekken til meg. Vi tok dessuten taxi tlbake til vårt krypinn for natta, da det var uaktuelt å bedrive noe særlig tid utomhus med trasking til og venting på kollektivtransport. Sjøl med tørking etter alle kunstens regler, er jo pelsen noe fuktig en liten stund etterpå.

Dekken er et kapittel for seg. Jeg fikk jo nytt i fjor, men nanden mener dekkenet har en tendens til å begrense bevegelsesfriheten min i sele. Dessuten har ho lenge hatt planer om å skaffe meg et Back On Track-dekken. Med sine varmereflekterende egenskaper har det en ekstra fodel for mine tilårskomne skrott. Det er litt uvant med beinsnører og høl til halen, men dekkenet fungerer bra sammen med førerhundsele og gir bedre bevegelsesfrihet fordi det har elastikk i front.

Dersom værdamene og værmennenes spådommer om sibirkulde fram mot jul går i oppfyllelse, kommer nok dekkenet godt med. Av og til må man ut en liten tur for å få unna noe ugjort, og til tross for at det nå blir stadig mindre selearbeid, får jeg jo fortsatt være mye ute så lenge værgudene ikke slenger på altfor mange vintre av gangen. Nanden mener jeg trenger å røre på meg og bruke både knotten og kroppen sjøl om min tid som yrkesaktiv hund nå definitivt går mot sin ende. Skrotten er i ferd med å bli mer uforutsigbar, men det bor jo stadig en frisk og glad labrador i den. Det kan av og til være en litt vanskelig kombinasjon som setter meg og nanden min på visse prøvelser, men stort sett finnes det ei råd med hverdagens små og store utfordringer.

Det blir nok ei rolig helg der uteaktiviteten stort sett bedrives i præriens umiddelbare omegn. Nanden strever med oppgaver, prøvelesning og huepine, og jeg tar sjølsgt seriøst ansvar for studinneluftinga. Nanden burde vel være blant de som meget vel skulle vite at hjernen trenger pauser, men også der er det visst et stygt sprik mellom liv og lære.

Rein og frisk fredagshilsen fra Ariell

Supert vintervær

Det siste døgnet har vi hatt lett snøvær og noen få kuldegrader. Stort bedre kan det ikke bli. Det er fint å kunne være litt ute i alt det hvite som har så mange fantastiske anvendelsesområder. Det er visst spådd flere strenge kuldegrader, så nanden sier jeg får nyte det fine vinterværet mens jeg kan.

Til min store fornøyelse har det flytta inn en rev her i huset. Den er nok en noe vel slapp utgave til å kunne kalles ekte rev, men jeg liker den godt og benytter den flittig. Jeg har ikke greid å slite den fra hverandre enda, og heldigvis for nanden har den heller ikke noe innmat jeg kan spise og strø rundt meg. Det er kjempestas å springe rundt og filleriste reven, og den piper hvis jeg tråkker på den eller biter den i hue eller halen. Det er et sånt Skinneez-dyr som min tobeinte mener er en av de bedre bikkjeleikene på markedet. Ho har også noen søte små ekornunger på lur. De ligger bar å venter på en vilter vofs, men de skal pakkes inn til julegaver først.

Nanden er altså så smått i gang med juleforberedelsene, men skjønner ikke helt når ho skal få tid til dem, og hvordan ho skal bli ferdig til jul. Ho grubler også på om ho burde prøve å finne seg en ny dørkrans, eller i det minste fornye litt på den gamle som ho lagde til første jula ho bodde her i huset på prærien. I år steller ho i stand til sin tiende præriejul, og skjønner ikke helt hvor alle de åra tok veien hen.

Nå som gampene har vandra til de eviggrønne gressganger trengs ingen innkjøp av røde epler til julaften. Nyttårsfeiringa er nok likevel det såreste kapittelet, for nanden har i en årrekke tilbrakt timen rundt årsskriftet sammen med havremopedene. Jeg bryr meg fint lite når det braker løs på nyttårskvelden. Det er da ikke noe å styre med, så jeg tygger meg tilfreds ut av det gamle året og inn i det nye.

Jaja. Kanskje på tide å få nanden til å foreta noen praktiske forberedelser for en tur ut i snøen. En kan da ikke bli sittende inne slik en fin dag.

Snødryssende søndagshilsen fra Ariell

Hjem til isødet

Etter en noe ymse uke skal vi nå holdes oss nær heimen en liten uke. Det var en kald fornøyelse å komme hjem. Minimumstemperaturen på termometeret kunne fortelle om drøyt 22 blåkalde nattlige grader, så da var det ikke så underlig at det var litt huskaldt. Det har dessuten vært jevnt over ganske kjølig hele uka, så da blir jo innetempen deretter når en ikke er hjemme. Heldigvis har vi da ved, og nå fyrer nanden så hardt at ho mener de må kjenne stanken av grilla bikkje langt oppi lia. Sjøl er ho jo ikke plaga med ømfintlig luktesans, så for henne spiller det ingen rolle.

Jeg misliker påkledninga, sjøl om den for tida bare består av et enkelt dekken. Det har vært brukt en periode nå, men i år har jeg visst vanskelig for å avfinne meg med dekkenbruken, til nandens fortvilelse nå i kulda. Labbene smøres flittig om dagen, og her hjemme unngår nanden ferdsel på salta vei. Ho sier ho helst vil slippe å havne i en situasjon der det kan bli nødvendig å sko meg, og inntil videre ser labbene mine ut til å ha det ganske greit. Utrolig, men sant.

I går rusla vi litt i byen. Nanden sier jeg har skjemt ho bort, og ser ikke akkurat fram til å være på reisefot uten meg. At ikke jeg er fullstendig utslitt kan ho knapt forstå, men jeg synes fortsatt det er stas å få være med, og viser en utholdenhet ho bare kan misunne meg. Nei, jeg detter ikke sammen etterpå heller. Har fortsatt overskudd til å herje og bølle masse med nandevesenet mitt når vi kryper i hus. Å komme hjem er jo alltid kjekt, men egentlig er det mye mer spennende å reise. Det kan faktisk nesten bli litt kjedelig her hjemme på prærien, og særlig nå som det er såpass kaldt at nanden ikke vil ha meg ute så lenge av gangen.

Jeg får krølle meg godt sammen foran ovnen og be om å få låne ett par gode hender en stund. Det er deilig det.

Småfrossen fredagshilsen fra Ariell

Stillheten senker seg

Etter å ha hatt to tobeinte og en firbeint på overnattingsbesøk, er det atter blitt fredfullt her på prærien. Det har vært trivelig med besøk, og jeg har oppført meg eksemplarisk. Jeg har lånt bort tepper og leiker, og ikke en gang prøvd å bry med med dachsens småkjeks til tross for at jeg var ferdig med å spise lenge før henne.

Vi har hatt mye moro i snøen alle sammen, og jammen har ikke vesletulla sett præriegiraffen ute i bekmørten også :) Ho har også vært min personlige kokk, og var kjempeimponert over hvor mye mat det blei av min lille porsjon småkjeks når den hadde godgjort seg en stund i en boks med vann. Ikke var det noe vann igjen i boksen heller gitt. Storesøstra var vågal nok til å smake på grøntstrøet, men syntes ikke det sakte spesielt godt, så jeg fikk ha det i fred. Ho fikk prøve å stelle et øre og et øye på meg, og etterpå måtte dachsen nokså motvillig til pers da nanden hadde observert at den flere ganger gravde seg grundig i det ene øret.

Akkurat nå har vi passe mye snø til at den er god og mjuk å gå på, men ikke så mye at det blir tungt å komme seg framover. I dag har vi til og med hatt litt sol. Vinteren er nå herlig, enten den tilbringes ute i snø og kulde, eller inne i varmen fra en rødglødende vedovn.

Nanden har fortsatt ikke kommende uke helt klart for seg. Det eneste ho veit er at den stadig byr på en hel del utfordringer ho ikke setter særlig stor pris på. Jeg har nok uansett ikke stemmerett og blir enten med på lasset, eller sendes på avlastning.

I rein frustrasjon er nanden i ferd med å gå løs på kjøleskapet, eller rettere sagt innholdet i det. Kanskje ho kunne trenge litt bistand fra en alltid hjelpsom logrador. Kjøleskapsrydding har jeg slett ikke noe imot. Jeg gjør det med den største fornøyelse om jeg bare får klarsignal. Uff, nå knurrer nanden og sier jeg skal passe meg så jeg ikke ender opp som kjøleskapsmagnet. Trur jeg får ligge unna kjøkkenet og heller hjelpe til med noe annet. Rydde ved for eksempel.

Hjelpsom hilsen fra Ariell

Bofast på kjøkkenet

Nå har vi tatt i bruk vedovnen for vinteren og siden den befinner seg på kjøkkenet gjør også jeg det. I dag har jeg knapt vært noe annet sted i huset, og det hersker ikke lenger noen tvil om at jeg blir stadig mer varmekjær, ihvertfall når jeg først finner på å trekke innomhus. Det begynner dessuten å bli dekkentid igjen for sånne tilårskomne damer som meg.

I dag har jeg nytt snøen som nå begynner å bli ganske klabbete i mildværet. Livsfarlig glatt blir det også der den er kjørt eller tråkka ned, og min tobeinte går stadig og venter på en brå og brutal nedtur med uante konsekvenser. Sjøl står jeg rimelig godt på alle fire. Det skal da litt til å vippe meg ut av balanse.

Nanden legger puslespill med kalender og klokke. Et puslespill som både har for mange brikker, og har noen brikker som over hodet ikke vil passe sammen. Sånn blir det lett når mye uforutsett skjer samtidig, ellers er nanden blitt ganske god på å få planene sine til å gå i hop på de forunderligste vis. Resultatet kan til tider bli en nær livløs nand, men så langt har ho da kommet seg over kneikene. Så får tida vise om ho kommer noe lengre med å klø seg i hue. Kan jo hende ho greier å klø fram en og annen smart tanke i løpet av helga.

Jul er i ferd med å bli tema her i gården, og min tobeinte er såvidt i gang med julegavene. Ho har kjøpt velduftende pressang til søsssen sin, og nå er det gave til meg ho grubler på. I følge henne sjøl kommer den sannsynligvis til å bære preg av å være tiltenkt en godt voksen og ikke helt lytefri kropp.

Kanskje jeg skal gjøre et forsøk på å be om litt kveldsmat. Sjøl om jeg ikke er så hardtarbeidende for tida trenger jeg jo mat. Uten mat og drikke duger helten ikke, heter det jo. Og at jeg fortsatt er nandens helt er det ingen tvil om :)

Heltemodig helgehilsen fra Ariell

Hjem til vinteren

Det har snødd litt de siste dagene, men i Oslo har det ikke lagt seg så mye. Riktignok blei det farlig glatt en del steder, og kuldegradene har vært absolutt merkbare. Her på prærien har vi fått litt snø. Det er ikke store mengder, men nok til at den er av interesse for meg. Nå snør det igjen, og nanden mener vi nok få noen flere centimeter i løpet av helga.

Vi er altså hjemom for noen dager så nanden kan prøve å få orden på noe forefallende arbeid. Det hoper seg visst opp når ho er borte og ikke har tilgang til e-post heller. Ho er forresten bra frustrert over universitetets uforutsigbarheter. Der er visst planer kun il for å endres, noe som passer veldig dårlig i en hektisk hverdag med behov for langtidsplanlegging. Som om ikke det var nok er det tydeligvis et slit å få endene til å møtes i klubbarbeidet nå som førerhundklubbens styre skranter kraftig. Nanden misunner ikke den stakkaren som nå må prøve å ta over lederansvaret. Det blir mye arbeid på et fåtall hender, så det ligger an til noen tunge løft. Det er tross alt en ganske stor klubb med et høyt aktivitetsnivå.

Midt oppi det hele kommer studiearbeid med avslutning av praksis med tilhørende skriftlig dokumentasjon, så nanden kan jobbe 24/7. Bare synd det er praktisk umulig å få det til. Jeg sørger sjølsagt også for at jeg får min del av døgnets timer, så ho får virkelig føle på kroppen at det ikke er noen spøk å leve i hus med ei godt voksen labbetusse. Heldigvis har ho greid å finne de positive sidene ved det, da jeg jo gir god grunn til litt løsrivelse og adspredelse fra andre mer eller mindre meningsfulle gjøremål og utfordrende problemstillinger.

For tida truer jeg også med å gå i oppløsning. Vel, kanskje ikke fult så ille, men pelsen min er visst ikke av det mest fastsittende slaget om dagen. Nanden mener den trenger en hestekur med frisk luft, gjerne ispedd en solid dose snø. Det er nok ikke bare pelsen som vil nyte godt av det :)

Snøfrisk og småbøllete kos fra Ariell

En snartur hjem

Vi er hjemme og puster ut før nanden tar fatt på ei ny uke av praksisen sin. Den krever litt ekstra planlegging fordi det skal foretas ett par utflukter som ikke egner seg for meg. Denne uka har vært relativt rolig. En del uteliv er det blitt, men ikke så mye som jeg er vant til her hjemme på prærien, så jeg har bidratt til en fredag med full fres. Til tider gikk jeg fortere enn nanden greide tenke, så ho fant plutselig på å mene at jeg holdt på med noe som kanskje ikke var så hensiktsmessig. Dumme, dumme nand. Jeg hadde menlig helt rett som vanlig. Det var ho som tenkte feil.

Nanden har et høyt ønske om snø nå. Her er bakken blitt kald og hard, og kuldegradene blir stadig flere. Barfrosten får det til å virke enkstra kaldt, og det harde, ujevne føret er ugreit å gå på, både for to -og firbeinte.

Ellers har jeg mye jeg skal sjekke ut her på prærien før helga er omme og vi stikker av gårde igjen.

Hektisk helgehilsen fra Ariell

En hel time ekstra

Nanden synes alt styret med sommertid og vintertid er noe stort tull, men er fornøyd med å ha fått tilbake den timen en blei snytt for i vår. Ho har lova at den skal komme meg til gode, så da gjør ho seg nok litt ekstra flid med søndagsstellet. Det er kanskje like greit, for i det siste har ho klaga mye over at jeg ikke ser ut i måneskinn. Og hvor mye har så vi vært ute og spassert under månestrålene da???

At søndag er hviledag tar jeg ikke noe hensyn til. Nanden mente det var noe i tidligste laget å starte dagen klokka kvart over fem. Uheldigvis hadde ho sovna på sofaen og er dermed fritt vilt. Da jeg trua med full avkledning blei det da liv i leieren, men ikke akkurat egg og bacon til frokost.

Helgeværet er ikke spesielt mye å skryte av, men i perioder med opphold nyter vi skogens ro. Vel, det er det nanden prøver på, mens jeg lager liv og leven mellom trærne.

Egentlig er det her en stor dag som virkelig bør feires. Nå har jeg nemlig ikke vært hos veterinæren på to måneder. Slett ikke dårlig hva? Det tyder i alle fall på at det meste er ganske stabilt for tida, så får en bare nyte det mens det varer. Nandens håp er at skal gå bra fram til årskontrollen i januar, men det er fortsatt noen måneder til så tvilen er sterkt tilstedeværende.

Jeg får underholde nanden litt så ho holder seg våken fram til normal sengetid.

Småbøllete søndagshilsen fra Ariell

Langhelg

Vi har vært hjemme et snaut døgn og nyter nå noen dagers fred og ro her på prærien. Det er spennende å være på tur, men fint å komme hjem også. Ja, for det er fortstt her på prærien vi egentlig bor, sjøl om det kanskje ikke virker slik.

Nanden har fortsatt ett par praksisuker igjen. Jeg får være med, men det blir ganske rolige dager for meg, noe nanden mener er greit da ho stadig er redd jeg greier å skjule en del vondter. Til tross for at jeg fortsatt jobber veldig godt er mengden selearbeid blitt kraftig redusert. Når jeg ikke sjøl tar så mye hensyn til at kroppen min stadig eldes og har pådratt seg diverse skavanker er det visst hennes oppgave å påse at det blir gjort. Det bedrives grundig planlegging for å unngå mye trasking gatelangs, og der det er mulig velges alternativer til trapp, serlig hvis de er lange, bratte og eller glatte. Arbeidsviljen min er det ikke noe i veien med, og mange merker seg min glede og iver over å få jobbe.

Det er spennende og stimulerende å være på reisefot sammen med nanden min. Når ho begynner å pakke sekken er jeg allerede reiseklar. Det er kjempestas å jobbe på nye steder og gå opp nye ruter, og så er det så mye rart å se rundt omkring i tillegg til all verdens merksnodige veier og hindringer jeg jo må forholde meg til.

Så langt har jeg fått være med på det meste, men ved lengre utflukter vurderes det stadig oftere om jeg bør bli igjen her oppe. Det er kjempekjipt å ikke få være med som reddende engel under nandens ekspedisjoner, men jeg må nok dessverre finne meg i at det snart blir slik at jeg ikke lenger kan være med på all moroa. Nanden er mer død enn levende når ho kommer hjem fra en tur uten meg. Det passer meg dessuten veldig dårlig å hilse på et nandeslakt når hele kroppen min er yr og vill av gjensynsglede.

Vi har nettopp vært i hundebursdag, og Nussedachsen som nå er blitt tre år har kommet seg etter uhellet med flere bekkenbrudd tidligere i høst. Resten av helga blir nok ganske fredelig. Det høstlige været legger en demper på aktivitetsnivået. Det er vått, kaldt og vindfult der ute om dagen. Særlig alt det våte kan jeg gjerne unnvære. Dessuten blir det ekkelt og sleipt føre på grusveiene når vannet ikke trekker ned, men blir liggende som et gjørmelag om dagen når det tiner opp litt på overflata. På jordene og i skogen er det fortsatt noenlunde farbart, så jeg får nok innvilga noen timers grønn rekreasjon, men må nok regne med litt påkledning. Ellers får jeg utfordre nanden til å finne på noe moro inne. Kanskje jeg også kan snike meg til en liten lur tett inntil en sliten nand.

Fuktig fredagshilsen fra Ariell

Flink bisk

I løpet av de første par dagene av vår utflukt, skifta været fra vakker høstsol til sleipt og glatt føre med innslag av snø.

Onsdag avla vi Rikshospitalet et besøk. Nanden var blitt innkalt til en annen avdeling enn tidligere, og ba derfor om litt bistand med å komme til rett plass, da vi ikke har vært der før. Etter tjue minutter kom endelig en portør som kunne lose oss gjennom alle koridorene. Nanden blei helt retningsforvirra av alle krikene og krokene. Først blei vi plassert på feil venterom, og da vi omsider blei omplassert til viktig sted, var vi fem minutter for seimt ute. Til tross for at vi hadde beregna en halv time fra ankomst til vi måtte være på klinikken. Vi kom raskt inn til legen og var der bare noen få minutter før nanden måtte finne resepsjonen der bare portøren hadde vært innom for henne da vi kom, og ho derfor ikke visste hvor var. Heldigvis fikk vi forståelige instrukser fra en annen hvitfrakk vi tilfeldigvis traff i korridoren. Vi fant fram, nanden leverte papirene og det blei på nytt bestilt portør til en annen avdeling for å ta blodprøver. Etter ti minutters venting blei dama i skranken så oppgitt at ho tok oppdraget sjøl. Veien ut igjen var mye kortere og mindre snirklete enn veien inn, så nanden mener portøren må ha valgt lengste mulige omvei. Vel, vi kom da fram til stikkeriet som lå såpass nære hovedinngangen at vi fant veien ut derfra sjøl, etter at nanden hadde avlevert litt blod.

Så har vi vært noen dager på kurs, hvilket pleier være et særlig utfordrende prosjekt fordi både NSB og taxier er ubeskrivelig lunefulle og sjelden tibyr problemfri ferdsel fra A til B. Faren for å komme for seint er dermed stor til tross for nøye planlegging og veldig god tid. Torsdag filkk vi tilfeldigvis skyss fra stasjonen. Etter endt kursdag var vi så heldige og få labbe sammen med ei som skvlle reise med tog. Nanden jobba iherdig med memorering av ruta, og morningen etter bar det i vei på egen labb. Ekstra utfordrende, da vi jo gikk motsatt vei, og i tillegg hadde fått vimterens første snødryss som dagens overraskelse. Det forhimdra ikke meg i å imponere nanden med et fremragende stykke arbeid som fikk henne fram til målet mye tryggere og enklere enn noen taxi. Etter denne bragden fortsattb vi å gå denne strekninga de påføgende dagene. Vi er storfornøyde begge to. Nanden fordi jeg gjør en så fantastisk god jobb på nye steder og dermed sparer henne for massevis av trøbbel. Sjøl er jeg i skyene over en ekstremt tilfreds tobeint. Kan det bli bedre?

Da skal jeg lufte nanden en siste gang for kvelden før ho kryper opp i sin lånte loppekasse. Jeg har som vanlig min egen madrass med, så jeg skal ikke klage.

Kveldsnuss fra Ariell

Nanden vekk?!

Vi var ute på tunet. Det vil si. Jeg satt lydig ved hushjørnet. Det var nå en gang der jeg hadde fått beskjed om å bli. Jeg så at nanden forsvant rundt låven, men venta til jeg fikk beskjed om å komme. Nanden ropte og jeg kom i god fart og blei mottatt av en fornøyd tobeint. Ny bli-kommando og nanden gikk tilbake til huset. Det var i alle fall mest logisk slik, men jeg kunne ikke se det for låven var jo veien. Jeg satt stille til ho kalte inn. Jeg hørte ropet og sprang til huset, men der var ingen nand. I overraskelsen gjorde jeg helomvending, og da oppdaga jeg henneheldigvis ved andre enden av låven. Luringen hadde stilt seg inntil kortveggen, men jeg fant henne :)

Forruten å finne igjen nanden har jeg gjort tjenest som mopp. Det er vanligvis den nanden bruker for å hente fram ting som havner under diverse møbler. Men i dag var det altså jeg som tok ryddesjauen under sofaen. Der fant jeg en kong, en annen leike, en flaskekork og et papirflak. Underlig sted å samle skrot det der.

Det ser forresten ut som nanden er redd for at øye skal sprette ut for ho prøver stadig å holde dem på plass. Eller kanskje de bare har sånne uvennlige tendenser som de av og til får. Ho ser ikke helt bra ut, men ho sier sjøl at det har ho aldri gjort, så det er visst ikke noe å bekymre seg over.

Nå skal det lages risgrøt, så jeg får legge meg på post å holde oversikt over hva den tobeinte gærningen min foretar seg. Får med meg det meste fra senga. I hvert fall hvis ho stort sett holder seg ved komfyren, noe som vel er fornuftig når en koker grøt. Synd det ikke er havregrøt, for da hadde kanskje jeg også fått en smak.

Ryddig hilsen fra Ariell

En urolig natt

Innleggstittelen kunne vel like gjerne vært "jakten på føflekken" eller noe sånt. Saken er den at nandens fantasi har vært i overkant produktiv i nattas løp. Bakgrunnen er nok en fin blanding av bloddryppende og smertefulle historier om føflekker som enkelt fjernes ved å klippe dem av, og nandens egen mørke utvekst bak på høyre skulderblad. Marerittet skal visst ha dreid seg om nandens ville flukt for å unnslippe føflekkgjegeren :) Det hele endte brått med at ho spente begge beina i veggen, så det skralla i hele huset. En stakkars uforberedt labrador bråvåkna dermed fra sin søteste søvn, og måtte jo sjølsagt stå opp for å sjekke hva som sto på.

Det likner ikke nanden å starte husriving på slik en ukristelig tid av døgnet. Jeg fant en nokså forskremt og forvirra nand sittende i senga og gni hælene sine. Kanskje ikke så rart når en nettopp har gjort sitt beste for å sparke ut veggen. Da jeg meldte min ankomst og tjenestevilje ved å legge min fuktige, kalde snute innunder kneet hennes, kom nanden heldigvis såpass til seg sjøl at ho til og med måtte flire av den dustete drømmen sin. For sikkerhets skyld blei jeg sittende ved senga til jeg var helt sikker på at ho hadde sovna igjen. Gudsjelov gjenopptok ho heller ikke husrivingsprosjektet sitt, så vi fikk begge sove fredelig videre til det så smått begynt å lysne.

Nanden var ikke helt enig i å stå opp halv sju, også på en lørdag! Stakkars krek :) Jeg ville så gjerne at ho skulle få kjenne den vinterlig friske lufta før sola sto opp og gjorde den litt mindre kjølig. Ikke er jeg den som gir meg før jeg har fått nanden ut av dyna heller. Det er umulig å ignorere en frisk og uthvilt labrador som er oppsatt på å gripe dagen mens den ennå er ung. Jeg synger minst like lystig som fuglene en junidag. I høyden kan jeg også komme, om jeg ikke oppnår tilstrekkelig reaksjon på annen måte. Hver minste knyst eller bevegelse er et tegn på at nanden er i live. Og der det er liv er det håp om en ny sprelsk dag. Det finnes ingen gode unnskyldninger for å la være å stå opp når jeg først har lagt sjela mi i å vekke henne. Jeg serverer til og med frokostslafs, tøfler og halsbånd på senga! Kan nanden få en bedre start på dagen kanskje?

Nanden var visst ikke helt overbevist om at 9,5 blå og barmark var en god kombinasjon, men lot meg nå få gjøre meg ferdig med avislesing og egenpleie. Ho fant ut av at litt ved kunne være greit å ha i hus, så ho henta ved mens jeg prøvde og finne ut hvem som hadde vandra langs hagegjerdet i de seine nattetimer. Etter å ha fyra opp i ovnen og gitt meg frokost gjorde nanden noe jeg mener er absolutt unødvendig. men dyna og puta fikk i alle fall selskap en drøy time til.

Men nå er dagen i full gang og jeg er fornøyd.

Hyper hilsen fra Ariell

Alle gode ting er tre

Jada. De henger der fortsatt alle tre, som tydelige bevis på hvor vanskelig temaet førerhundseler kan være.

Den engelske selen er ribba for gul plast, eller såkalt refleks, og henger der fortsatt til skrekk og advarsel om en tid some heldigvis er forbi, men den epoken varte dessverre altfor lenge.

Den finske selen fikk en omgang reparasjon før nanden tok i bruk vår nyeste sele, så den fungerer som reservesele. Det har vi prøvd ett par ganger i løpet av det siste året, ogdet er aldeles forferdelig. Den selen gir så dårlig overføring av mine signaler at nanden stadig overser eller misforstår dem, men den har fortsatt et lite stykke igjen før den slår førstnevnte seles ubrukelighet.

Nå er vi storfornøyde brukere av en staut og stabil svenske. Stakkaren har virkelig fått slite for stellet, og nanden aner ikke hva vi skulle gjort uten denne selen med all byvandringa vår det siste året. Til tross for godt stell og ekstra varsom håndtering av en nand som håper den skal vare lenge, synes det godt at denne selen blir brukt. I motsetning til sine forgjengere gjør svenskeselen fortsatt uvurderlig god nytte for seg.

Når selen gjør så god jobb med å få nanden til å forstå de fleste av min mange ulike signaler, gir den også meg mulighe til å gjøre en bedre jobb fordi jeg får mye mer presise tilbakemeldinger på det jeg gjør så lenge nanden er nokså sikker på at ho skjønner. Jeg har alltid hatt en del ganske fine signaler, men ga nesten opp å bruke dem fordi det var så vanskelig for nanden å legge merke til dem.

Jeg trenger bare gløtte såvidt i hennes retning for å be om en mer gjennomførbar kommando eller spørre om ho er helt sikker på at vi virkelig skal det ho har sagt at ho vil. Noen ganger må man jo dobbetsjekke for sikkerhets skyld. En liten krumning i ryggen betyr "trekk nærmere meg, det er trangt her!" og løfter jeg skallen en anelse forteller jeg at jeg vil vise henne noe. Trekker jeg bakparten mot venstre er det vanligvis et tegn på at jeg synes noe er kjempevemmelig. Nanden kan også fort oppdage om jeg er uoppmerksom ved at jeg begynner å bøye meg vekk fra henne, bøyer hue ned og/eller strekker det fram. Det skjer veldig sjelden nå, men var mye vanligere da vi tok i bruk selen. Markering av lave kanter og trinn blir tydeligere.

Og enda er det mye mer, men nå er det på tide å takke for i dag.

Fredagsklem fra Ariell

Refleksens dag

Joda. Det er verdens synsdag i dag, men det forhindrer oss ikke i å fokusere på synlighet i mørket. Trygg trafikk markerer i dag refleksens dag. Det burde være en unødvendig påminnelse, men det er altså på høy tid å finne fram refleksene for de som ikke allerede har gjort det.

Jeg fikk ny refleksvest for en drøy uke tilbake, og det er godt med refleks på en del av utstyret jeg bruker ellers også. Nanden er på jakt etter ny halsrefleks med strikk, da slike er veldig greie å bruke som bøylerefleks på selen.

Da får jeg gjøre krav på en god luftetur før nanden forlater meg. Må nemlig være hjemme noen timer, mens ho omgir seg med andre firbeinte. Ho burde skamme seg, men jeg skal i alle fall sørge for at ho tar med seg refleksvest.

Reflekterende hilsen fra Ariell

Hårfint

Jeg får masse skryt for pelsen min for tida. Den har endelig gitt slipp de den mest slitte pelsen fra sist vinter, og etter en grundig vask med Jean Peau Deep Clean-shaampoo ser den etter manges mening strålende ut. Til og med nandefadern som vanligvis ikke er den første til å kommentere, har ved flere anledninger skytt av at jeg har så jevn og blank pels at man kan speile seg i den. Nanden er også fornøyd, men ingen ting slår visst "Crown Royal Biovite 2" som vi brukte for noen år tilbake. Dem var det reine tryllemiddel, da den virkelig greide utrekke underverker med grisebusta på ryggen min. Nanden var over måte fornøyd da:) Denne sjampoen har så langt vist seg uslåelig, men dessverre er det blitt vanskelig å få tak i den rette typen til min pelsstruktur.

Det er ikke helt lett å finne produkter som både tilfredsstiller de fleste av nandens mange krav, og i tillegg fungerer godt for pelsen min. Enkelte pelspleieserier holder heller ikke en noenlunde nøytral ph-verdi.

Apropos pelspleie innser nanden at det snart er tid for å forberede vinteren. Sammen med en tørrsjampo og Jean Peau herbal balm utgjør minkoljesprayen de nødvendige ekstra remedier når vinteren tærer på pelsen. Nanden sine hårtjafser kan bare misunne meg alt jeg får av ekstra hårpleie:)

Høstrøytinga har nå vart noen uker, og nanden regner med noen uker til før det roer seg. Hadde det ikke vært for den daglige omgangen med børste og kam, ville jeg vært et særdeles sørgelig syn.

På tide å gi pelsen og nanden litt luft i det kjølige høstværet.

Gråværshilsen fra Ariell

Finn vei

Bilde 1:
Her viser jeg nanden at det ligger en lang metallstang tvers over veien. Den ligger i hele veiens bredde så jeg kan ikke vise vei forbi den. "Løft labbene nanden!"

Bilde 2:
Høydehinder. To hvite, skråstilte stenger som møtes i toppen. Ligger helt til venstre i veien, så da må vi passere til høyre.

Bilde 3:
Ikke bare en bil! Her må jeg passe på for det sikker noe ut også. Smal passasje mellom gangstiens rekkverk på venstre side, og middels høy hindring utstikkende fra parkert bil som tar mye av veibredden.

Bilde 4:
Mange hindringer på en gang. Her må jeg passe på så også nanden min får nok plass til å passere mellom. Best å holde seg helt inntil treplanken til venstre, så ho ikke smeller skinka inn i hjørnet på trillebåra.

Bilde 5:
- En støvsuger? Her?!
Mange rare krasjoner i denne hinderbanen. I Hurdal støvsuger de visst grusveiene også. Kanskje for at vi ikke skal dra inn så mye lort :) Ja, ja. Bare å labbe forbi, men hold til høyre for støvsugeren, for her er var det litt ymse med veistellet også. Redd de har utplassert feil redskap til jevning av vei.

Beklager den semre kvaliteten på bildeserien over, men de er klippet ut av en video fra aktivitetsuka for førerhundbrukere som fant sted på Hurdal syn og mestringssenter 4-8. august. Bildene viser meg og nanden i utedelen av arrangementets avsluttende labyrint. Nanden var veldig spent på om denne løypa ville kunne påvise synsvansker. Det var spesielt ugunstige Lysforhold denne dagen, med mye sol og hindringer som var lagt på et ujevnt stykke grusvei med mye skyggespill.

Siste del av løypa gikk innendørs, noe som innebærer kraftig endrede lysforhold. Men også dette greide jeg helt fint. På ettertreningskurset i september viste jeg meg fra min beste side på i hinderbane og på skogssti med naturlige hindringer. Jeg fikk masse skryt av både trenere og hjelpetrenere. Nanden synes det er betryggende med slike treninger fordi de byr på såpass mange varierende og uforutsette utfordringer at eventuelle problemområder vil kunne avdekkes. Ho er stadig på vakt overfor eventuelle feil som kan skyldes synsnedsettelse, men så langt arbeider jeg godt til og med i lav høstsol og på mørke høstkvelder.

Jeg fikk henne nok til å stusse en tanke da vi en søndag formiddag for noen uker tilbake promenerte på den såkalte Promenadeveien, bedre kjent som Promilleveien. Jeg fant det nemlig strengt nødvendig å snirkle oss fram. På større deler av strekningen vi gikk var det uråd å følge kanten. Nanden mente jeg var fryktelig vinglete og lurte på om jeg fylleførte :) Kunne det tenkes at jeg hadde noe innabords som ho ikke visste om? Ho konkluderte heldigvis med at jeg jobba så målbevisst at jeg sannsynligvis hadde rett hele veien, men snodig var det nå lell. Etter å ha prøvd seg med hvit stokk, og forhørt seg med noen med god kjennskap til veistubben vi hadde vingla søndagstur på, skjønte ho at den nok hadde pådratt seg betydelige ujevnheter sida sist vi gikk der. Altså nok et synskrevende stykke arbeid for meg, utført med glans. Veien kan best sammenliknes med undersida på ett knekkebrød, så nanden omdøpte den til Wasaveien. At jeg fortsatt takler godt varierte utfordringer, under ymse lysforhold i ulike miljøer er det i alle fall liten tvil om. i bymylderet går det også veldig bra, men nanden er sjølvsagt ekstra oppmerksom her, fordi det skal så lite til før det oppstår farlige situasjoner.

Nei. Jeg får se til å fjerne labbene fra tastaturet. Trur nanden trenger litt hjelp med kveldsritualene. Så skal ho forberede seg til stashelg. Det hender nemlig fortsatt at folk her oppe finner på å gifte seg. Hva jeg skal? Jo, jeg skal ha hjemme-aleinefest :) Jeg har fått for vane å skeie skikkelig ut ved slike begivenheter. Det har vært ellevilt festlige tilstander så lenge moroa varer, men jeg hr nok hatt noen overrakelser til de hjemvendende. Det er nemlig utrolig hva jeg kan uttrette, eller skal man si utslette, på tre-fire timer, så nå gjør nok de tobeinte hva de kan for å avverge alle mulige ville sprell. Stengte dører og grinder er ingen uoverkommelig hindring, så bur-trusselen kan nok bli en realitet fortere enn svint. I det minste i en noe modifisert form.

Da var det definitivt nok skrifsing for i kveld. God helg!

Frisk fredagshilsen fra Ariell

Tre på rappen

Vi har vært på nok en liten utflukt. Det er ikke ofte vi besøker tre dyrebutikker samme dag, men denne gangen gjorde vi altså det. Nanden skulle kjøpe inn noen smågevinster. Ved slike anledninger drypper det gjerne litt på meg også, og ho gjorde alvor av å anskaffe meg en ny refleksvest. Det er samme type som vi har hatt før, men den har gjennomgått noen forbedringer da den også har fått reflekterende kantebånd.

Nanden lar seg fortsatt impnere over min evne til å finne fram på steder vi såvidt har vært innom en gang eller to, og er stadig av den oppfatning at jeg er et funn av en hund. Så synes jeg også det er kjempemoro å jobbe på steder vi ikke ferdes så mye.

Vi var også en snartur innom dyreklinikken for å sikre meg de nærmeste måneders leddhjelp. I sin hastverk med å komme hjem unnslapp en viktig sak nandens overarbeida hjernecelle. Vi skulle helst rast innom en helsekostbutikk også. Det var i alle fall den opprinnelige planen. Ho var lite fornøyd med seg sjøl da ho kom hjem og oppdaga hvor ille det faktisk sto til med beholdningen av grønttilskudd. I sin desperasjon avla ho Urtesenterets nettsider et raskt besøk, og vips. Sjøgrønnsakene er allerede på vei :) Fantastisk! Nå som beitesessongen er på hell blir det ikke mindre viktig med grønt.

Den siste uka har vært vanvittig våt, men i dag skinner sola heldigvis. Dermed ligger alt til rette for en ekstra god tur ut. Ser i alle fall ut som nanden trenger en god dose frisk luft. Sier ikke nei takk til å lufte pelsen litt jeg heller, særlig ikke i slikt et vakkert høstvær.

Da tar jeg med min nand og går.

Gla´lab-hilsen fra Ariell

De ga(m)le har det godt

Det er slett ikke så aller verst å være nandens hund, til tross for at ho kan være noe kravstor iblant. Trur min tobeinte begynner å bli litt bløt på mine eldre dager. Ho er nesten litt redd for at jeg blir litt bortskjemt, men sier jeg virkelig fortjener å ha det litt ekstra godt. Dessuten krever en godt voksen kropp litt mer.

Bortsett fra at det klør litt i skjegget, noe jeg forsåvidt har ytterst lite av, er det nesten bare fryd og velstand for min del akkurat nå. Ingen utsikter for nært forestående veterinærbesøk, og ingen nye behandlingsregimer. En uåpna tube Kloramfenikol ligger pent forvart i kjøleskapet, og håpet er at den forblir ubrukt. Det er ikke ønskelig med flere øyeplager nå, men det har vært veldig bra den siste måneden. Det er i alle fall ikke noe som tyder på negativ utvikling for tida, og det får man jo bare glede seg over så lenge det varer.

De brekende ulldottene har forlatt oss for i år, og vi har fått litt emr farbar gårdsvei igjen. Det er igjen blitt altfor kort vei for å hente posten. Nå behøves ikke mer enn et lite kvarter, det er en tredjedel av tida vi har brukt på slike sysler den siste måneden. Akkurat nå passer det likevel ganske bra, for værgudenes iherdige innsats med grundig rotbløyte har gjort skogsstien ganske sleip og sølete.

Da var det på tide å be om en flik av nandens oppmerksomhet. Jeg får starte pent med en forsiktig liten slikk på håndleddet hennes. Holder ikke det får jeg ty til mer brutale metoder. Jeg har nok vært årsak til noen blåmekrer og kloremerker opp gjennom åra dessverre, men når min tobeinte ikke responderer, må jeg jo bare gi klart og tydelig uttrykk for min tilstedeværelse. Det hjelper verken å knurre eller overse meg. En garva labrador gir seg ikke de første par timene i alle fall.

Småhyper hlsen fra Ariell

Plask, plask... blubb, blubb...

Tundammen er på plass etter en meget regnfull helg, og nanden kan ikke med sin beste vilje forstå hvorfor det mases om utsikter til høye strømpriser. Her i gården har vi ved i massevis, så da gjelder det bare å holde liv i ovnen gjennom de kalde vintermånedene.

Nanden strever med oppgave og diverse nettarbeid som byr på en anseelig mengde huebry. Jeg sørger for at ho får lufte seg godt innimellom, så hjernecella kan få en anelse avkjøling og ikke blir helt sprøstekt. Jeg får i alle fall litt å jobbe med når jeg går i sele, for slike fantastiske ansamlinger med vann finnes det rikelig med, og jeg må passe på så vesle nanden min ikke drukner i dem. Se bare på den store, fine tundammen vår. Man bør absolutt være svømmedyktig for å få lov å ferdes i nærheten av den. Det hadde forresten gjort seg med ett par ender der. Det er jo viktig med litt liv på tunet, ikke sant. Min tobeinte rynker på nesa nå, og sier det kunne blitt litt vel mye liv når de arme badegjestene oppdager at de deler dam med en helsprø badeand i labradorformat.

Jordene har fått årets siste frisering og er blitt veldig fine å rase rundt på. Jeg benytter gjerne anledningen når jeg får lov, helst etter en god tur, slik at kroppen er klar for tempoøkningen.

Akkurat nå regner det ikke, så vi får ut å nyte gråværet etter beste evne. Nanden lurer på hva som er mest hensiktsmessig av gummistøvler og svømmeføtter. Fottøy er heldigvis ikke noe tema for meg akkurat nå. Jeg trives best uten sko.

Da skal jeg lose madammen rundt dammen, før jeg gjør krav på en bedre lunsj, samt en anelse oppmerksomhet og en god dæsj kroppspleie som gjengjeld for dagens service. Her skal det ikke spares på noe :) Jeg øyner gode muligheter for litt vom og grøntfôr, en lunsjhvil på horisontal nand, samt diverse helse -og velværeritualer. Slett ingen dårlig start på uka.


Dryppende våt kos fra Ariell

Månedens favoritt - Tholo trimmebord

Ikke bare er trimmebordet blitt nandens favoritt, for denne investeringa var virkelig stas, også for meg. Jeg forbinder bordet med masse oppmerksomhet. Dessuten er det fint å ligge litt opp fra bakkenivå. Så jeg er, i likhet med nanderyggen, veldig fornøyd med å ha fått slikt et kjekt møbel i hus.

Vi har den lave modellen i den største størrelsen uten hjul. Uten hjul tar det mindre plass om det skal legges sammen for oppbevaring, noe som sjelden skjer her i gården. Størrelsen gjør at jeg kan strekke meg ut i min fulle lengde uten problemer, og høyden gjør at nanden slipper å streve med og få meg opp på bordet.

Vi er blitt veldig glade i Tholo-bordet vårt på de månedene vi har hatt det. Det er med tida blitt litt ekstra stell med meg, og det er godt for oss begge at nanden slipper å huke seg ned for å få jobben gjort. Det eneste ho ikke er helt fornøyd med er festeanordningen til beina. Det skal være mulig å gjøre om bordet til en fast modell, noe ho sterkt vurderer, da ho stadig må etterse festene.

Nanden har kjøpt vårt Tholo trimmebord hos Tempo hund og katt.

Godt å være hjemme

Da er vi hjemme igjen etter noen fine dager i Hurdal. Jeg har fått være med på dagtid da nanden finner det tryggest med min bistand i folkekaoset. nå er ho av den stillferdige typen, og blir heller stående bakerst i flokken en å ta sjansen på å bane seg vei. Midt inni ei sånn mølje har ho inegnting å gjøre, og unngår det så godt det er mulig.

Vi har prøvd så godt vi kan å finne alternative lufte -og turmuligheter i byggekaoset. Jeg har en nand som i likhet med meg trives godt med trær på alle kanter, og er opptatt av at vi skal få rørt oss litt i dagens løp. Ryggen hennes vantrives voldsomt med alt stolarbeidet og krever gjengjeld for all mishandlinga. Jeg har også besøkt den nye luftegården, men den imponerte meg ikke stort, så det blei med den ene gangen. Om kveldene har jeg fått være på rommet. Det har heldigvis ikke blitt så seine kvelder for nanden heller, og den ene tilbrakte vi uti bushen og i hundedusjen. Nå hører det også med til historien at jeg tok meg visse friheter som medførte litt ekstraarbeid for min tobeinte, men det så ikke ut til at ho tok det særlig tungt.

Iritasjonen og oppgittheten over at et av Norges blindeforbunds egne sentre er så lite hundevennlig, tok nanden med storm denne gangen. Det er etterhvert blitt en lang rekke ugreie opplevelser som ho mener er ganske unødvendig og i stor grad skyldes manglende evne til å finne levelige løsninger..

Veldig godt å ha kommet hjem til sin faste plass og gode utendørs fasiliteter, samt mulighet til å henge rundt nanden min døgnstøtt.

Småklengete hilsne fra Ariell

Præriesprell

Nanden misunner meg virkelig å være så sprelsk og sprek før frokosten er inntatt. Nå skal det sies at tobeintfrokosten kan bli ganske sein. Ho er langtifra påpasselig med regelmessige måltider for seg sjøl. Men når det gjelder meg er det visst veldig viktig.

Vel. Det har seg slik at nanden nok blei snytt for neon timers nattesøvn, og det setter uungåelig sitt preg på dagen. Mens ho prøvde å stable seg på beina, kosta jeg godt foran døra. Nanden hadde påsett at min ærend var unnagjort og jeg hadde fått tasse noen rolige oppvarmingsrunder da det tok helt av. En gang kom jeg så brått at ho holdt på å sette seg på meg i rein forfjamselse. Ho mener jeg ikke er vettug på en flekk, men det har vi nok felles, så ho får snakke for seg sjøl. Det er godt vi har få naboer når ho trøtt i trynet og skeiv i ganglaget vakler rundt på tunet flere timer etter soloppgang. Makan til trøtting!

Nanden er stadig opptatt av bakdelen med at hue jo alltid kommer først. Jeg ville nok sett ganske snodig ut om det satt i andre enden, men poenget er altså at det sitter veldig utsatt til når jeg kommer rasende i full fart. Opp gjennom åra har ho vel mer enn en gang ment at jeg burde vært utlevert med hjelm som påbudt utrustning. Jeg har jo ikke alltid like mye kontroll over den viltre kroppen min. Det kan gå bra en god stund når jeg veit at det er strengt nødvendig at jeg er veloppdragen, men jeg veit da å utnytte alle muligheter til å ta igjen all tapt moro. Mange ville nok blitt ganske overraska over at den lydige, lille engelen plutselig forvandles til vill og voldsom vofs, eller som nanden kaller det, sin dunderfulle hunderholdningsobjekt. Til tross for at ho ikke helt greier holde tritt med mitt eneriginivå ved dagens første luftetur, er ho stadig like glad for å kunne dele dagene med et vesen bygd for fart og spenning. Kan det være fordi ho trenger litt drahjelp mon tro?

Da får jeg se om det er bruk for meg som pakkehjelp. Finnes alltid en viss fare for at det rotehue av en tobeint begår handlinger som ho ikke husker noe av to minutter etterpå. Så da må noen ta ansvar og holde rede på hvor ho gjør av saker og ting. Har vært reddende engel mer enn en gang jeg ja.

Rastløs hilsen fra Ariell

En snartur innom heimen

Vi har atter inntatt prærien etter ei styrete uke, og mer pes skal det bli. Nei, forresten. For meg blir det ikke så mye leven, men jeg skal jo være med, og nanden har fullt program de nærmeste dagene.

Vi har vært på studiesamling denne uka, og nanden fatter ikke hva ho skulle ha gjort i folkehavet på de større t-banestasjonene hvis ikke jeg hadde vært med. Jeg er stadig god på å finne fram i kaoset. Dessuten er min tobeinte glad for at jeg så lett tilpasser meg nye rutiner. I løpet av lang og tro tjeneste har jeg lært meg å finne kø, vente og følge på, jeg traver i vei til stemplingsautomaten når jeg ser nanden grave fram flexikortet og stiller meg med snuta rett under døråpnerknappen på t-banevognene. Nanden var veldig bekymra for akkurat den biten da t-banen fikk nye togsett der en sjøl må sørge for å åpne dørene. Nå er døråpnerne heldigvis ganske greit plassert midt på dørene, så en slipper å stresse med å finne en liten knapp på et ulogisk sted, for deretter å måtte søke dør i full fart for å komme seg ut raskt nok.

Akkurat nå bedriver sjefa beinhard prioritering av gjøremål. Det blir alltids litt å ta tak i etter flere dagers utflukt, og om halvannet døgn er vi på farten igjen, så her må en vurdere nøye hva som er strengt nødvendig å få unnagjort før vi igjen forlater prærien for noen dager. Diverse plikter og andre absolutte nødvendigheter må bare unnagjøres. I tillegg skal jeg ha min omgang helgestell, som foruten en grundigere omgang pelsstell, også innebærer stell av klør. I tillegg har nanden planer om å ta saksa fatt før håret mellom tåsene blir viltvoksende. Ingen av oss setter stor pris på den delen av stellet, men det går helt greit og forhindrer i det minste en del Bambi-på-isentilfeller innendørs. Når man da likevel skal bruke så mye tid på stell av alle fire, ligger det nok an til en omstendelig rituale med nandens 10 steg til velstelte labber. En hal liten spa-behandling egentlig.

Helsa mi er ganske stabil for tida, og det nærmer seg fire uker sida siste veterinærbesøk. Spenningsmomentet ligger i hvor lenge det vil vare, men akkurat nå ser det ganske lovende ut. Nandeskrotten er derimot ikke fullt så medgjørlig, for den klager over for mange dager med intens stolbruk.

Jaja. På tide med en smule lørdagskos. Må ut og lufte nanden litt også.

Forventningsfull lørdagshilsen fra Ariell