Tilbakeblikk på året som gikk

2010 har vært et aktivt og strevsomt år for både meg og nanden min. Heldigvis har det ikke vært like dramatisk som fjoråret, men noen utfordringer og tøffe kneiker vil det jo alltids være.

For min del begynte året bra med både godord og smilefjes på veterinærattesten, men allerede i mars skulle helseproblemene balle på seg igjen. Nanden var midt i en særdeles utfordrende praksisperiode da magen min fikk ustabile tendenser. Noen måneder seinere var småharking og øyne som rant over av seigt puss i ferd med å bli ansett som normale tilstander. Jeg greide nok en gang å pådra meg en lei og langvarig ørebetennelseVed en tilfeldighet fikk jeg også påvist forkalkninger i begge skulderledd mens jeg fortsatt var symptomfri. Det meste har stabilisert seg på et levelig nivå, men jeg hadde en periode i høst der skulderleddsartrosene var i aktiv utvikling så jeg er nok dessverre blitt noe stivere. Det medførte at nanden ikke ville bruke meg så mye i sele fordi ho mener jeg flytter kroppsvekten for mye framover, noe som bare gjør vondt verre.

Ellers liker jeg fortsatt å bevege meg, og små løpeturer på godt underlag passer meg veldig bra. Til tross for mine stivheter får jeg fortsatt mange kommentarer for at jeg er så bevegelig og ellers holder meg godt for alderen. Livsglede og engasjement er det heller ingen manko på, og nanden har sin fulle hyre med å finne nye oppgaver jeg kan bryne meg på i stedet for å bedrive fantestreker.

For nandens del har studiene hatt betydelige utfordringer å by på dette året. I tillegg har ryggen stadig vært kranglete med tilhørende plagsomme bein. Ho mener jeg var årsak til at det gikk rimelig greit en god stund, men med alle forelesningene og for lite aktivitet rett oppunder jul blei det imeste laget for nandeskrotten. Legebesøket resulterte nokså uventa i nandens første akutte sjukehusinnleggelse.

Til tross for at ho for tida spiser seg mett på tabletter mener nanden at ho har oppskriften på hvordan ho kan unngå så voldsomme ryggplager igjen. Det er ikke enklest å få til på nåværende tidspunkt, men en tilværelse med mindre stillesittende gjøremål og en ung og aktiv førerhund som kan få opp tempoet på gåapparatet vil nok gjøre susen sammen med fortsatt fokus på gode sko og godt underlag. Samtidig er ho smertelig klar over at det fortsatt gjenstår noen studiesamlinger med intens forelesningsvirksomhet,. Gjennom dette året har ho fått erfareat disse samlingene virkelig er drepen for den vrange ryggen hennes, så det grubles for tida mye på hvordan ho skal omgås den problematikken.

Sjøl om hverdagen kan være stri har jeg og nanden min fått ha nok ett fint år sammen. Nå som jeg ikke lenger benyttes som førerhund prøver jeg å hjelpe til så godt jeg kan på andre måter. Jeg har jo alltid vært veldig opptatt av min oppgave i flokken, og nanden er heldigvis klar over at det er en utfordring for meg når jeg nå ikke lenger får utføre mine faste arbeidsoppgaver. For mange høres det rart ut at en hund ikke er mentalt klar for å pensjoneres, men så har jeg også hatt et spesielt forhold til jobben som førerhund. Da jeg møtte nanden blei den raskt noe mer enn daglig utførelse av en rekke innlærte atferder i sele. Mange som selv ikke har opplevd dette vil nok betegne fenomenet som menneskeliggjøring, men nanden mener det er helt naturlig at enkeltindivider utfører bestemte oppgaver i en velfungerende flokk. Slik har det alltid vært hos både mennesker og flokkdyr, og er en hensiktsmessig strategi for effektiv utnyttelse av flokklivets fordeler i kampen for den enkeltes eksistens.

Det gjenstår å se hva det nye året vil bringe. Det blir nok et langt roligere år for meg, men for nanden blir det vel så hektisk som det året vi nå legger bak oss.

Da vil jeg avslutte dagens avhandling med å ønske alle et riktig godt og innholdsrikt nytt år!

Sprelske nyttårsklemmer fra Ariell