Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

tirsdag 24. april 2007

Hvorfor mure seg inne...

Jeg har gjort en kjempemessig oppdagelse. Jeg har nemlig kommet over et herlig lager av nødproviant og for oss labradorer er det jo som kjent nød hele tiden når det gjelder mat. Problemet er bare det at nanden min har gjort den samme oppdagelsen og har ferska meg hele to ganger på under to dager. Det er virkelig leit altså. Jeg skjønner ikke helt det der for ho vil jo ikke ha den gode maten sjøl. Den blir jo bare liggende der og det er da virkelig synd. Sløsing med ressurser kalles det på godt norsk. Men det verste er at nanden ikke unner en stakkars sliter en ekstra matbit i ny og ne.

Nå fikk jeg det til å høres ut som nanden min er en skikkelig dyreplager, men jeg får mat altså, bare ikke så mye som jeg egentlig vil ha. Jeg må passes på så jeg ikke blir for tjukk, sies det.

Nanden truer forresten med å bli pugghest igjen. Det er veldig skummelt for da blir ho så rar. Ho sitter masse inne sjøl om det er knallvær ute. Dessuten begynner ho å oppføre seg som en sjøsjuk elefant når leseperiodene har nådd grensa for hva kroppen hennes gidder å være med på. Så jeg har lært meg å lage masse spetakkel sånn at ho ikke kan jobbe så lenge av gangen.

Logrende hilsen fra matvraket Ariell
Ingen kommentarer:

Hei og hopp!

Jeg lurer på om nanden min ønsker seg nakenhund. Ho børster i hvertfall pelsen min iherdig og sier at jeg røyter noe aldeles forferdelig.

Jeg har oppdaga vårens goder. Det finnes mye snadder rundt omkring, alt fra gammelt matavfall til fjorårets kongler og gresstubber, samt noen vedfliser som er aldeles herlige å knaske på når jeg ligger ute på dørhella og speider utover kongleriket mitt. En konglelig kongleknasker har jo selvfølgelig et stort område å passe på. Nanden min mener at jeg produserer med flis en et helt sagbruk og liker dårlig at jeg forsyner meg grådig av trevarene.

Jeg har forresten oppdaga at det finnes en del fine, brune gjørmedammer rundt omkring og prøver å sprinte over jordet når nanden trur jeg bare skal være snill og grei hund. Ho har for lengst avslørt den taktikken, så det er ikke så ofte jeg får muligheten til å gjøre sånne illeluktende sprell. Nanden synes det er lite festlig å dra meg med rundt når jeg finner på så mye rart, men jeg kan ikke noe for det. Det er bare så skrekkelig moro å sprelle rundt i de deilige vanndammene.

Konglelig hilsen fra Hennes Konglelige Høyhet Ariell
Ingen kommentarer:
Abonner på: Innlegg (Atom)