Helgeslutt

Det har vært en strevsom uke. Torsdag var vi nær ved å ikke komme ossfra Notodden til Kongsberg i tide, da det satt et fryktelig grinete kvinnemenneske på bussen som visstnok skulle være fryktelig allergisk mot hund. Det satt allerede en hund på bussen og madammen henvendte seg tll bussjåføren etter at vi hadde betalt bilett og satt oss ned. Og maken til spetakkel. Først sa bussjåføren at hundene måtte ut av bussen, men til slutt fikk vi beskjed om å sette oss bakerst. Nanden var ganske irritert over at det kvinnemennesket måtte lage så mye styr. Det var da ikke bare henne som skulle videre og ikke kunne vente på neste buss. Til tross for at det gikk hardt ut over humøret, greide nanden å la være å bite fra seg,, for ho mente det var nok me den grinete hypokonderen om ikke førerhundbrukeren også skulle vise seg fra sin verste side.

På fredag var det sånn åpen dør på skolen ijgen. Det var heldigvis ikke uvanlig mange dører på vidt gap denne gangen heller, men masse folk og uhyggelig mange hindringer, så jeg hadde fullt opp med å passe på så nanden min ikke gikk på noen eller noe.
Etter et par dager med snø har vi hatt ei solrik helg. I går fikk jeg gå tur uten nanden. Det var stas, men det var også veldig fint å komme tilbake og se at ho venta på meg.

Nå er vi hjemme hos oss sjøl igjen, endelig, og skal forhåpentligvis nyte søndagskvelden her. Vel, nyte og nyte Fru Blom. Nanden skal nok jobbe med oppgavene sine, så jeg er redd det ikke er noen umiddelbare utsikter for litt spenning i tilværelsen.

Søndagshilsen fra Ariell

Hektiske dager

Til tross for pytonføre med søle og sørpe i massevis fikk vi da noe utbytte av siste dagen av lydighetskurset også. Jeg fikk vist at jeg virkelig kan gå bra fri ved fot, at at søledammer ikke er særlig aktuell å sitt i, og sist, men ikke minst at jeg er i overkant grådig. Vi hadde ledsager denne dagen og det var godt å slippe og være både førerhund og lydighetshund samtidig.

I går var det laaaang skoledag igjen og nanden sier det blir flere av dem denne uka. Så har ho finni ut at det går an å trene lydighet mens vi venter på bussen også. Jeg fikk masse skryt for at jeg endelig har fatta poenget med rygging og venstrevending og ikke lenger "sitter meg rundt" som nanden kaller det.

Nå skal vi ut i finværet og gampe og så skal visst nanden holde på med noe så kjedelig som ei mappeoppgave.

Ettermiddagskos fra Ariell

Jeg bare måtte

I går kveld stakk nanden av uten meg. Riktignok fikk jeg noe å holde på med da ho dro, men den gleden var jo kortvarig, særlig når madammen fant det for godt å bli borte i flere timer.

I dag tidlig fikk jeg være med ut som vanlig, men etter våre faste plikter en tidlig morgenstund gikk vi ikke hjem slik vi pleier. Neida vi venta til det kom en bil med trivelig hund og minst like trivelig tobeining for å plukke oss opp. Da jeg kom ut igjen var vi på et sånt sted hvor hunder møtes med sine tobeinte. Etter at de tobeinte, ja og så meg da, hadde vært inne en liten stund, gikk vi ut for å trene. Etter ei lita treningsøkt måtte jeg være inne, og gjett om jeg fant masse snadder! Nanden var ikke særlig fornøyd med det, spesielt ikke siden det jeg hadde fortært tilhørte noen andre enn henne. Jeg fikk ligge ute på teppet mitt en stund å se på de som trente. Det var jo så mildt og fint.

Så spiste de tobeinte en god stund. Snodig så lang tid de skal bruke på å få i seg maten. Det er da virkelig ikke så vanskelig. Etter matpausen måtte jeg ligge altfor lenge inne, mens noen hunder trente. Nå var det umulig å finne noe mer spiselig, så jeg begynte å klage min nød i håp om at noen ville komme å besøke meg. Ingen ville visst se til en liten, ulykkelig stakkar, så til slutt ga jeg opp. Da jeg hadde vært stille en stund, kom nanden inn og jeg blei vill og gal og skalla hue i bordet, men jeg fikk bare beskjed om å legge meg ned igjen. Jeg fant det best å gjøre som ho sa og fikk en liten kos før nandekreket forsvant ut igjen. Etter det kom ho inn igjen flere ganger forå se etter at jeg hadde det bra, og det syntes jeg var veldig fint. Jeg greide å ligge ganske stille også, for jeg skjønte at nanden min ikke var så langt unna og snart ville komme tilbake igjen.

Da vi kom hjem måtte jeg klart og tydelig fortelle min nand at jeg ikke hadde gjort nok i dag. Jeg greide å overbevise henne om at jeg fortsatt var full av energi, så vi trente litt lydighet ute og litt inne på kjøkkenet. Det er så forferdelig vanskelig å la være og tygge på de tresakene, så det må vi visst trene masse på. Jeg fikk til en fin innkalling med stå, noe som resulterte i at min tobeinte spratt like til himmels. I hvert fall nesten. Jeg blei hoppende gal fordi nanden var så glad og fornøyd, så da måtte jeg ta en triumfrunde. Ingen tvil om at det er artig å trene lydighet. Det er ekstra stas når jeg finner ut hva som kan få nanden til å komme med noen rarre pip og sprette i været.

Vi skal visst tilbringe en dag til i søla, så da får vi se hva søndagen har å by på. Da skal visst nanden ha med tobeint til å passe på seg også. Det er godt for det er vanskelig å skulle labbe rundt i den søla uten sele og passe på at min håpløse nand ikke finner på noe dumt, samtidig som jeg skal gå pent ved fot. Jeg måtte flere ganger redde henne unna to -og firbeintinger, og fikk nesten kjeft for det en gang fordi ho ikke sjkønte hva jeg prøvde å fortelle henne. Det var mye lettere når de levende hinderne var på min side, for da kunne jeg dytte litt på mennesket mitt og forklare at "hvis du går rett fram nå så går du på noen!" Var det noen til høyre for oss måtte jeg jo prøve å trekke nanden til venstre og da blei jeg, som sagt, nesten beskyldt for sniksosialisering. Vel, vel. Vi slapp fra det med helsa i behold begge to, men om det tobeinte vesenet mitt er riktig vel bevart er jeg aldeles ikke sikker på.

En solrik helgehilsen fra en pølsesnappende Duracell

Ehm... Nanden er oppgitt og skammer seg visst på mine vegne. Hva bryr det vel meg? Gjort er gjort og spist er spist. Smaken er dessuten borte for lengst, men det var godt den korte stunda det varte.

Månedens favoritt - Everlasting godbitballer

Det finnes jo så mange slags kåringer, rankinglister, tester og liknende, og her kommer min egen lille månedlige begivenhet. Månedens favoritt er rett og slett min min egen uhøytidelige kåring av noe jeg setter stor pris på. Jeg har styrket testpanelet ved at nanden også får et ord med i laget.

Det er ikke et helt enkelt valg sånn i starten. Det finnes mye som har betydning i hverdagen for både meg og nanden min.
Denne månedens favoritt må nok likevel bli everlasting-produktene. Jeg bærer stadig like håpefullt rundt på disse godbitballene og er den heldige eier av to stykker; en stor Treatball og en Bentoball av middels størrelse. Innimellom fylles de med godsaker som jeg kan plukke ut igjen. Det finnes også eget godbittilbehør til ballene som trykkes fast og tar laaang tid å spise av igjen.

Min mening:
Disse er jo kjempestas for et matvrak som meg når jeg får dem velfylt. I starten var det litt vanskelig å finne en god teknikk på hvordan jeg skal få godsakene ut igjen. Nå går det greit, men jeg har litt å holde på med for en stund. Det lille minuset er at det jo alltid er like leit når det ikke er mer godis å gnage ut.

Nandens tanker:
Til tross for sin høye pris er everlasting-ballene virkelig verdt pengene. De bråker ikke, skader ikke
tenner og er umulig å ødelegge, sjøl for en garva gnager av en hund. Dessuten forårsaker de ikke det samme stresset som mange andre aktivitetsremedier, da de ikke bygger på prinsippet om at godbitene triller ut ved bevegelse. Her er det rett og slett real gnaging og tungetrim som skal til. Aktiviteter som helt naturlig foregår stille og rolig på ett sted. Ingen jakting på baller og godbiter som triller i alle retninger, eller frustrasjoner over innhold som ikke lar seg lure ut. Markus Mûhle-fôret passer godt sammen med disse produktene da bitene er av variabel størrelse og ikke sveller. Everlasting-produktene er trygge i bruk og godt tidsfordriv for den aktive og matgale vofs som aldri får nok av verken mat eller aktivitet. Såkalte treats, tyggeprodukter som trykkes fast i ballen, er skikkelig tidsfordriv, men er nokså kostbare. De finnes i tre størrelser beregnet på de ulike ballstørrelsene og de store er rådyre. Dessuten skal en jo ta hensyn til va hunden tåler av ymse tyggeprodukter.

Jippi. Jeg har fått mer mat

Da er 15 kg knotteri i hus og det er betryggende. Da er jeg sikra mat for et par måneder. Jeg fikk en pakke med tørka bøffelkjøtt også og nanden har allerede latt meg smake.
- Mmmmm. Så digg!
Vi var like fornøyde begge to trur jeg, for det var ingen bekymring å lese i ansiktet hennes mens jeg spiste. Ho pleier ofte å sette opp et litt vaktsomme og bekymra uttrykk, fordi jeg jo er ganske kjapp med å fortære godsakene. Dermed blir det lite tid til tygging, noe som gjerne resulterer i at magen returnerer store biter. Disse drøvtyggingsforsøkene gjør at utvalget av godis blir ganske snevert.

Hundekjeks er jo svaret for mange grådiggriser siden de stort sett går i oppløsning, men de er det masse korn i, så da får jeg ikke spise slikt heller. Det gir bare kløe og masse bløt gugge, noe nanden min mener er en vel høy pris å betale for en ellers kortvarig nytelse. Vi kryser ører og labber for at variasjonsmulighetene blir litt større når vi får testa ut flere bio-snackprodukter. Det er et merke med rikholdig sortiment, så kanskje det finnes håp for meg også. Bøffelkjøtt er i alle fall en fin ting.

Logrende ettermiddagshilsen fra en bøffelspisende Ariell

Comeback for Oliver's knotteri

Nå er det mer knotteri på vei for tønna er snart tom. Et nytt merke skal testes. Det er visst såkalt økologisk og det fantes heldigvis en type uten hvete, men nanden er ikke sikker på om ho er helt fornøyd med sammensetningen. Ho mumla noe om å putte kylling i et lammebasert fôr. Ja og så det evige maset om manglende informasjon om karbohydratinnhold og for mye protein i forhold til fettinnholdet, for lite kjøtt og dermed for lite av animalske protener.

Nanden kan ikke fordra å betale i dyre dommer bare for merket og noe som ellers bærer preg av å være kornblanding med masse soya og hvete og en tanke kjøttsmak. Akkurat nå er nok det tilfellet, men jeg spiser Hill's med liv og lyst og er bare opptatt av å få maten min. Noe smaker litt bedre og noe mat gir visst masse kløe, men de fôrtypene prøver jo nanden min iherdig å styre unna, så nå fungerer det ganske bra. Protein og fettsammensetningen er bra, men så var det soyamølet da.

Nå blir det Belcando ett par måneder og så har visst noen gjort den store oppdagelsen at Oliver's er i salg her til lands igjen. Mon tro om det kan være aktuelt? Det inneholder i alle fall mer kjøtt og mindre annet fyll. Nå finnes til og med en helt kornfri utgave med fisk, men nanden rynka på nesa da ho så det høye proteininnholdet. Jeg spiste lammefôret da Oliver's plutselig ikke var å få tak i mer. Dommerkritikken sier alt om hvor godt pelsen min hadde det da, men nå har de jo gjort om litt på fôret, så da er man visst litt i tvil om hvorvidt det vil fungere like godt. Labbfamilien er visst også blitt større og den nye valpen heter Appetitt. Så spørs det om den vil vokse seg like stor og sterk som sin storebror. Appetitt slippes løs nå i mars, og nanden håper de har greid å lage et litt mer hundevennlig fôr denne gangen, men tvilen er rådende også der. Det blir nok ikke noe vi løper for å kjøper i nær framtid.

Uff. Jeg blir sulten av så mye matprat jeg. Lurer på om jeg kan overbevise nanden om at behovet for noe ekstra bør innfris, sjøl om det bare er en helt vanlig tirsdag.

Hilsen utsulta prærieulv

Ehm... Nanden krever at jeg må tilføye at jeg ikke ser spesielt mager ut.

Så det er altså her vi egentlig bor

Vandrerhjem er blitt vårt andre hjem, og nandens barndomshjem er degradert til vårt tredje. Apropos vandrerhjem så holder nandens yndlingsdorullholder hus på et slikt sted.

Nå er vi innom vårt eget husvære for en liten stund, men noe sier meg at det ikke vil vare mange timene.

Jeg har møtt noen førerhundkollegaer i løpet av dagene vi har vært på farten, men har ellers stort sett ytt mine viktige bidrag til nandens framfinningsnumre og dessuten fått rikelig tid til å kose meg på lammefellen, mens nanden har sitti med øra på stilker og øya på tvers i håp om å ta inn noe fornuftig. Om resultatet blei bra aner jeg ikke, men jeg veit om noe som ikke endte bra. Neida. Det er ikke NSB denne gangen. Med unntak av et kvarters forsinkelse da vi skulle hjem i går har de vært snille. Nå fikk heller ikke denne forsinkelsen noen praktiske konsekvenser eller utfordringer av noe slag, så da klager vi ikke så høylytt.

Men tilbake til det som ikke var så bra. Jeg blei vill og gal da jeg fikk sette mine viltre bein på velkjent mark og satte av gårde så snøspruten sto rundt meg. Nanden skulle plukke opp litt avfall etter meg, så jeg roa tempoet litt da jeg kom løpende mot en godt nedbøyd nand. Nå har det seg jo sånn at jeg er ganske impulsiv. Glad og full av liv som jeg er, ville jeg gjerne ha med denne møkkpelleren på litt moro også, så jeg hoppa til og dermed var det dessverre gjort. Noen som sa noen om fredag den trettende som nanden min for øvrig er overbevist om at i alle fall ikke er noen lykkedag. I dag har jeg til og med bidratt til å bevise det. Ved et uhell traff jeg nemlig nesa til nanden min så det smalt. Ho har fortsatt stor og vond nese, ser en tanke ustø ut og og klager over hueverk og en lei magefølelse. Så fra den kanten ligger det vel an til noen timers total utflating tenker jeg. Greit nok. Akkurat nå skal jeg prøve å nyte roden og freden
i prinsessenpåerten-senga mi.

Førpåskelig hilsen fra en litt voldsom prærieulv

Hva nanden har med på tur

Vi skal visst ut å reise igjen snart. Nanden er ikke helt i pakkemodus enda, men putter av og til noen småting i sekken. Det er ikke noen lang ekspedisjon denne gangen heller for det er tydeligvis veslesekken som skal være med på tur nå også.

Jeg måtte jo snoke litt da. Du verden så mye rart denne naden har i sekken sin. Det meste er visst beregna på meg og mye av det er fast inventar sjøl ved de korte turene som bare varer noen få timer.

· liten matskål i metall + ferdig porsjonert tørrfor og ei flaske med vann i tilfelle det blir langt mellom vannpostene

· litt tørrsjampo, saks og liten, fin kam til fjerning av tyggegummiklyser og annet svineri fra pelsen min

· litt førstehjelpsutstyr, selvklebende bandasje, gasbind, bomullspads hvis uhellet skulle være ute

· øyebadevann til rengjøring av rennende øyne

· kleenex til tørking av øyne o.a.

· marihønebørste (liten gummikost) til å fikse på pelsen og fjerne hår fra klær

· lite håndkle til tørking av sølete labber

· lite lammeskinn som liggeunderlag

· klofil (evt. klotang) og labbefett for å redde flisete klør og hjelpe tørre labber

· en liten porsjon Markus Mühle-fôr i liten plastpose, brukes som godbit og nødproviant

For meg er maten og lammeskinnet viktigst. Skinnet er sklisikkert og varmeregulerende og derfor alltid passe varmt å ligge på. Det opparbeider heller ikke statisk elektrisitet så vi unngår slike ubehagelige oplevelser. Dessuten mener nanden at det er mye lettere å gjøre reint enn fiberpels og sliter mye mindre på pelsen min enn sånne syntetiske greier.

Håndkle er helt nødvendig nå som den våte, sølete våren setter inn. Utstyr til fjerning av seigt griseri fra pelsen min har vi hatt bruk for mange ganger, seinest her i forrige uke. Da hadde jeg fått et stort klissete område på venstre låret og litt kliss på høyre hofte også. Nanden fikk meg heldigvis rein igjen. Hvorfor må folk grise sånn da? Det er jo bare ekkelt.

Dette Markus Mühlefôret er ganske genialt for det inneholder ikke sånne dumme ting som jeg blir kløete og dårlig i mage av og skal ikke å bløtes opp, men det trengs jo litt vann ved siden da. Så skader det jo heller ikke at det smaker kjempegodt, men jeg får ikke spise så mye av gangen. Det blir heller delt opp på flere små måltider og nanden legger det ofte i en godbitball for at jeg ikke skal få mulighet il å hive i meg maten. Jada, Vi har liten godbitball også som ofte er med på tur. Den fant jeg nå nettopp og lurte litt på om det ikke kunne være noe godt i den. Det var det jo ikke, men nanden min fiksa det. Jeg er vel en liten heldighund! Da gjenstår det viktigste, nemlig å få godsakene ut av denne tingesten og ned i magen.

Middagshilsen fra Ariell

Det snør, det snør...

Jippi! Mere snø!
Som den elleville logradoren jeg er, fryder jeg meg over all snøen som drysser ned til oss. Er ikke helt sikker på om nanden min er like fornøyd. Det kom nemlig et hørbart sukk da ho åpna døra i morges og nesten fikk hele gangen snødekt innen vi rakk å smette ut.

Vel. vel. Snø eller ikke snø. Ut må en jo uansett når en er firbeint, men det er helt sant at snøen er som kinderegget. Oppfyller tre ønsker på en gang. Den er som tidligere nevnt fin både til pelsstell, spising og ville løpeturer. Både huseieren og postmannen har spurt flere ganger om nanden har fått ny bisk. Svaret er alltid:
- Nei, men denne her er fortsatt god som ny. Litt mer rutinert og gråhåra, men stadig like barnslig til sinns.... og godt er det.

Da er vi vel egentlig ganske fornøyde begge to. Jeg får være så barnslig jeg vil, og nanden får sine daglige porsjoner logrende galskap, og en bekreftelse på at ho fortsatt har ei frisk og glad labbetusse. Hva er vel bedre enn det?

Nå skal jeg kose litt med en småtrøtt nand. Ser ut som helga har vært en prøvelse, enda den har vært ganske rolig.

Snøværshilsen fra Ariell

Full fres

I dag er det en del dur og bråk fra noen illsinte biler som er lagd for fart og spenning, så nå holder vi oss pent her ved heimen. Det er heldigvis bare en dag i året det er så

livlig her oppe, så nanden mener det bør gå an å leve med det.

Det er litt smågodt å være hjemmehund akkurat nå. Ser ut som det er himmelsk å være hjemmenand også.

Ellers har vi kommet oss gjennom en bytur med Norges SomleBaner. En tur med masse styr hvor NSB viste seg fra sin verste side med minimalt av informasjon til passasjerene. Heldigvis fikk vi god hjelp av en svært omtenksom medpassasjer både ved bytte fra tog til buss i Drammen og da vi måtte av bussen for å ta tog videre fra Asker til Oslo. Nanden liker ikke så godt når det blir slik at de reisende må gjøre den jobben transportselskapet skal sørge for. Turen blir så uforutsigbar på den måten. Heldigvis finnes det ofte snille mennesker som forstår den vanskelige situasjonen og gjerne vil hjelpe oss, men det er ikke alltid vi er like heldige, og det er ikke særlig greit å finne fram på ukjente stasjoner på egenhånd. Ekstra ille blir det når det heller ikke finnes noe informasjon tilgjengelig og alle veit like lite.

Utrolig nok kom vi da fram til målet før møtet begynte. Møtet varte så lenge at vi til slutt måtte løpe for å rekke siste tog til Kongsberg. De viktigste sakene gjensto visst fortsatt og nanden syntes det var trasig å dra, men vi måtte jo tilbake til vandrerhjemmet så vi kunne ikke vente lenger. Toget tilbake medførte både en halv times forsinkelse og et togbytte, men vi kom da noenlunde greit fram i det minste. Etter en sein trasketur gjennom Kongsbergs glatte gater var det godt å komme i hus igjen. Endelig kunne vi få sove litt før vi måtte opp igjen klokka halv seks. Vi var bare en tur innom skolen. Nanden blei dårlig igjen så ho bestemte at det var bedre å reise hjem og slappe av. Formen blei litt bedre utover dagen, men fredag var det visst ny runde, så takkebaksten på fredag måtte nanden min se langt etter.

Deilig å komme hjem og få rulla av seg byskitten. Den jobben gjør jeg alltid grundig når jeg kommer hjem fra slike byturer. Til og med de korte turene setter sitt preg på pelsen min og krever en skikkelig omgang egenpleie.

Nanden lurer på om vi skal gå ut og lufte pelsen. Kanskje ikke så dumt. Den våte snøen er deilig å herje i nå. Så kan nanden få gnikke meg tørr etterpå. Det er også veldig kos, men litt trasig med labbene der bak. De har liksom alltid levd sitt eget liv, så de trenger et fast håndgrep for at det ikke skal kile sånn.

Nei, da gikk vi ut.

Lørdagshilsen fra Ariell

Påskevær

Vi har hatt noen dager med påskevær enda det visstnok er en stund til påske. Det er fint å være ute nå i den varme, gode sola, men det er ikke så godt å gå når sola har gått ned for kvelden og det fryser på. Da er det glatt og ekkelt mange steder. Dessuten er labbene mine litt ekstra tørre nå og det gjør jo ikke saken noe bedre.

Vi har visst et aldri så litej jubileum nå i mars. 1. mars 2004 gikk startskuddet for vårt samarbeid som altså har vart i hele 5 år. 23. mars er den store merkedagen for da blei vi godkjent sammen. Nanden håper jeg kommer til å ha helse og ork til å jobbe noen år til. Har om dagen telefonerte ho med en førerhundbruker som nå har fått sin tredje hund på seks år. Da blir nanden min litt ekstra bekymra og sier det er en viktig påminnelse om hvor uforutsigbart livet er og hvor brått ting kan ta en uventa og vanskelig vending. Jeg logrer bare vilt og prøver å trøste ho med at jeg jo bare er ei sprek labradorjente på sju år og slettes ikke har tenkt meg inn i pensjonistenes rekker på lang tid enda. Dyrlegen sier jeg skal bli fjorten minst så akkurat nå ser det i alle fall lyst og lovende ut. Det er forresten mange som ikke forstår at jeg er ei så voksen dame. Jeg holder meg visst godt utssendemessig også og nanden lurer på om jeg kanskje skal få stille i veteranklassen på novemberutstillinga i Kongsberghallen hvis ikke altfor mye endrer seg til det verre.

Nanden min er visst i planleggingsmodus og snart reiseklar igjen trur jeg, for veslesekken får stadig mer innhold. Det går ikke så fort, men det skjer stadig at ho svinser bortom den for å legger fra seg noen nødvendigheter. Det er i alle fall ikke snakk om mange dager på farten for da hadde nok fjellsekken kommet deisende ut av skapet. Det er alltid spennende å være på tur med nanden min og jeg blir litt rastløs når jeg skjønner at det skal skje noe. Jeg er egentlig klar til å dra med en gang jeg, men det er jo sjølsagt ikke det rare mennesket mitt. Utrolig så mye rart de tobeinte skal drasse på når de skal forlate huset for en liten stund. Men noen ting er jo viktig da. Maten min for eksempel. og så en flaske vann og noen ekstra godbiter. Og sist, men ikke minst, et suaeskinn så jeg kan reise noenlunde behagelig jeg også.

Det blir visst en travel måned både for meg og nanden med flere Oslo-turer, lydighetskurs og ei uke med mange ekstra skoledager.

Da er det bare å vente på at det skal skje noe mer.

Reiseklar hilsen fra Ariell