Hurra meg hjem

Etter frokost, utsjekking og noen timer undervisning dro jeg en haltende nand ut i en taxi for å bile noen mil, før vi fant oss et tog som kunne ta oss et stykke på hjemveien. Vi gikk av på Gulskogen der nandens søster venta på oss, så vi fikk bilskyss resten av veien hjem. Det er hva man kaller luksus, men hjelpes så godt det var å få tilbringe resten av turen i en bil.

Etter noen ganske rolige dager i Hurdal er jeg nå hjemme igjen, noe jeg måtte feire. Blant sakene nanden slengte ut av bilen da vi ankom prærien, var et pappbeger. Hva egner seg vel bedre for en skikkelig hjemkomstfest? Jeg knabba begeret med plastlokk, sugerør og det hele. og stakk i vei bort forbi huset så tilbehøret flaksa i alle retnnger. Sjølve begeret fikk enda hardere medfart, for da nanden skulle rydde etter meg var det pent partert i mange fine, små biter.

Nå er Ariell kommet hjem også, noe som virkelig er stas. Vi har nå tatt den store hjemkomstrunden sammen for å forsikre oss om at alt er som det skal her på prærien. Ja, og så måtte vi jo bølle litt av rein gjensynsglede.

Nå sier nanden at det er på tide for oss alle å gå til ro, så da får vi vel gjøre som sjæfa sier. Blir godt å sove hjemme i egen seng igjen, enda jeg har fått låne biaseng mens jeg har vært bortreist også. Dessuten er det godt å få tilbake en varm og god Ariell å klumpe meg sammen med.

Nattakos fra Apollo

Børste, vaske, tørke

Vi har ankommet Hurdalsenteret, og i ettermiddag fant nanden litt ledig tid til å få stelt meg. Det er et rituale jeg vanligvis må gjennom den første dagen her oppe. Jeg er såpass mye med rundt omkring at ho mener det er greiest om jeg er noenlunde nyvaska og ikke altfor illeluktende.

Med mitt medbrakte FurDry mikrofiberdekken er jeg faktisk snart tørr, enda det ikke er mer enn halvanen time sida jeg labba ut av hundedusjen. Nanden er imponert.

De nærmeste dagene blir nok relativt rolige for meg. Nanden har undervisning hele dagen, og dessuten sine plikter ut over kvelden også. I tillegg skal jo kommende dagers undervisning også forberedes, så ho får nok å stå i med.

Denne uka er vi firbeinte her oppe jevnt fordelt på landets tre førerhundskoler. I tillegg til meg er her en lys veiviser og en elegant krøllete pels som har gjennomlevd sin samtrening her oppe.

Vel, vel. Det er kanskje tid for å ta med nanden ut en tur mens det fortsatt finnes gode muligheter for å få rørt seg litt før mørket faller på.

Hurradalshilsen fra Apollo

Det var en gang...

Bilde: Det første bildet tatt av Ariell og nanden sammen. Fra Norges blindeforbunds førerhundskole på Bestum under samtreningskurset i mars 2004.
__________________________________________________________


I dag er det nøyaktig åtte år sida jeg og nanden fikk reise hjem fra førerhundskolen sammen, og i påvente av hjemstedstrening fikk jeg noen dager til å gjøre meg kjent på prærien. To dager tidligere, altså den 23. mars, var vi blitt godkjent som førerhundekvipasje på en dag som, etter at det endelig var bitt noenlunde bart, opprant med snø og slaps. Dessuten pådro jeg meg samme morgen en lei hoste etter vaksina jeg hadde fått dagen i forveien. Godkjenningsdagen blei en særlig nervepirrende affære for nanden som jo fikk meg utlevert som sin første førerhund. Ho sier ho har mange gode minner både fra samtreningsperioden og tida jeg var i tjeneste som hennes trofaste ledsager. Det har så absolutt vært noen begivenhetsrike år både på godt og vondt.

Nå har jeg jammen vært pensjonist i ett helt år også. Det var litt underlig i starten, men jeg får fortsatt utføre oppgaver som er til både glede og nytte for nanden. De tobeinte mener at jeg har all grunn til å nyte pensjonisttilværelsen, men jeg er ikke av typen som hviler på mine laurbær. Jeg trives best når jeg kan få lov å gjøre noe meningsfylt, så jeg kan være til litt nytte. Jeg passer derfor på å minne min tobeinte samboer om at jeg fortsatt er fullt i stand til å utføre en førerhunds oppgaver godt og grundig, og trår mer enn gjerne til både som ledsager og når bortkomne eiendeler skal oppspores.

Vårlig hilsen Ariell, pensjonert, men fortsatt aktiv førerhund

Månedens favoritt - Les Poochs karder

Bilde 1: Dobbel, grønn Les Poochs karde i bruk.


Bilde 2: Enkel, grønn Les Poochs karde.

______________________________________________________


Jada, De koster både skjorta og buksa og er først og fremst børster som foretrekkes av de som steller med pelshunder. Sannheten er at de likevel slår andre karder langt ned i støvlene også for oss med kortere pels og ikke fullt så store krav til redskapen.

Karder er uunværlige for oss firbeinte med god ullproduksjon, både for å holde styr på den ulla som skal sitte på kroppen og for å bli kvitt det som bør vekk for å holde huden og pelsen sunn og frisk. Problemet med karder til oss kortpelser er at mange av dem har så skarpe stålfibre at de blir særdeles lite hudvennlige med de konsekvenser det kan få. I tillegg sliter de gjerne mye på pelsen.

Les Poochs er en type fleksibel karde. Børsten er dobbeltsidig og børstefibrene er montert i en gummiplate som gir etter for trykk. Børstene finnes i flere hardhetsgrader og utforming på børstefibrene som skilles ved hjelp av ulike farger.

Type børste må velges ut fra pelstype og pelslengde. Vi har de grønne kardene som er middels harde. Den gule og noe mjukere varianten er også godt egna for labradorpels.

For et drøyt år tilbake kjøpte nanden en enkel karde for å teste da de tross alt utgjjør en raltivt kostbar investering. Den svarte absolutt til forventningene, så det siste året har vi også hatt en dobbel karde. Den egner seg godt til større børstejobber på sånne digre hopperter og bjefferter som oss, men begge børstene gjør sin uvurderlige nytte da de den smale varianten kommer bedre til på enkelte kroppsdeler. Den doble modellen har to enkle karder montert på samme skaft. Disse to beveger seg dermed uavhengig av hverandre og gir dermed større fleksibilitet enn om den hadde vært i ett helt stykke.

Den eldste av oss har alltid vært litt "hårsår" og stiller spesielle krav til å bli stelt pent med.

Hunder med spesielt sensitiv hud krever også spesiell omtanke ved valg av redskaper og remedier til pelsstellet. Slike forhold vil jo variere fra hund til hund, men enkelte raser er mer utsatte og en vil jo helst forebygge hudproblemer framfor å trigge dem.

At pelsredsakpen både er funksjonell og komfortabel i bruk er avgjørende for om stelleøkta blir en kosestund eller et sant mareritt. En del børster må omgås med største forsiktighet for å unngå ubehag og skader, og resultatet blir gjerne deretter. Nanden har testa kardene grundig på egen hud for å forsikre seg om at de virkelig er skånsomme. I motsetning til andre karder lager de ikke så mye som en ripe i lakken.

I de verste røyteperiodene kan en ha fordel av å benytte en karde mothårs for bedre effektivititet, men mange karder gir pelsen såvidt tøff behandling at dette ikke fungerer. Med kardene fra Les Poochs er ikke dette noe problem. De glir lett gjennom pelsen, men tar samtidig med seg den løse ula. I tillegg til å være gode mot oss firbeinte er disse børstene også snille mot de som skal stelle oss da en slipper å bevege håndleddet så mye for hvert børstetak. En annen uvurderlig fordel med disse kardene er at de tåler en god omgang reingjøring med såpe og vann. Det trengs nemlig innimellom, men det er langt ifra alle børster og karder som overlever slik behandling.

Det er ikke så mange norske nettbutikker som selger disse kardene. Noen billigere kopier av fleksikarder er observert og forsåvidt også forsøkt, men er ikke å anbefale.


Doggia selger et utvalg av Les Poochs karder.

Så var vi hjemme igjen allerede

Bilde 1: Lille Indie rusler rundt på jordet. "Mer enn nok tumleplass for en liten kropp på snaue tre kilo som nesten går seg vill i blant de tørre grastustene."


Bilde 1: Ariell har fått overtaket på Apollo, mens lille Indie bidrar som heiagjeng.
____________________________________________________


Avreisa i går blei utsatt noen timer da en nandebror med bil og noen minutter til overs tok seg bryet med å kjøre oss til en seinere buss. Natta blei kort for nanden, og mobilen blei flittig brukt ut over dagen. Etter å ha ankommet Tigerstaden og brukt altfor lang tid på å trekke nanden med meg til møtelokalet, fikk jeg endelig krype inn under ett bord for å slappe av noen timer, uten å bry meg det minste om hvilke vanskelige problemstillinger de tobeinte fikk slite med. Etter møtet var visst nanden fortsatt ikke ferdig med å snakke, så jeg la meg ned for å vente på at ho skulle løsrive seg så vi kunne komme oss derfra. Ventetida brukte jeg til å studere de andre firbeinte litt i smug.

Vi gikk til trikken som vi av og til tar ned igjen til sentrum. Nanden liker det ikke noe særlig fordi det etter diverse omgjøringer er blitt så vanskelig å orientere seg fra trikkestoppet ved jernbænetorget. Skjønner ikke hva ho stresse mred jeg da. Litt kaos blir det jo når mange skal av trikken, men jeg veit da hvor vi skal hen. Dessuten får jeg på den korte strekningen sårt tiltrengt vedlikehold av ferdigheter i kryssing av gater og veier av ymse slag. I tillegg har den både karuselldør, rullebånd og rulletrapp å by på.

På Oslo S måtte nanden sjølsagt kave litt ekstra. Vi skulle ikke lengre enn til Asker, så vi kunne ta et tidligere tog enn planlagt. Dermed labba vi til spor 5, noe vi ikke gjør så altfor ofte. Nå tok det så lang tid før toget kom at nanden rakk å ombestemme seg, så vi forflytta oss til spor 8 for å vente på vårt vanlige tog. Etter en stund fikk vi vite at toget var tjue minutter forsinka, men da var jo det andre toget gått. To minutter før toget vårt rulla inn på stasjonen kom beskjeden om sporendring og vi måtte forflytte oss tilbake til spor 5 i all hast. Nanden vagga i vei så godt ho kunne, men med trapper både ned og opp var ho sterkt i tvil om vi ville rekke det. Det gikk greit, og vi kunne ta livet med ro til vi skulle av i Asker. Det skjønte jeg ikke helt poenget med da jeg aldri tidligere har gått av der sammen med nanden. Ho lurer likevel på om jeg har vært der før, for jeg var ikke i tvil om hvor det var mest fornuftig å gå.

Vi blei henta med bil og reiste til Lier for å spise litt og sove noen timer. Der inntok nanden sin kveldsmat, karbonadesmørbrød servert med kniv og skje. på et bord som var så høyt at det rakk min lille nand helt opp til haka. De tobeinte hadde visst mye moro med den bordsettingen der, men oppi all den lattermilde galskapen huska de heldigvis at også jeg gjerne skulle hatt litt å spise. Nanden serverte meg et sånt mjukt bein som av og til utgjør min turproviant når vi er på korte turer hvor det fort kan bli litt seint og vi skal reise tidlig hjem dagen etter.

Dagen etter fikk vi sitte på med nandens søster, og på vei til skolen slapp ho oss av på Gulskogen, så vi kunne toge videre i retning hjemover. På den stasjonen er det litt høydeforskjell mellom toget og perrongen og jeg måtte ta sats for å komme inn. Heldigvis er det ikke sånne bratte, glatte trapper på lokaltogene våre, så det gikk greit å komme på.

Bussen vi tok fra Kongsberg stopper ikke i gangavstand fra prærien, og nanden hadde egentlig tenkt å avente den siste mila da det går en skolebuss ett par timer seinere. Nå kan sånne greie brødre med bil være veldig kjekke å ha, så vi gikk til kafeteriaen for å vente på han. Jeg blei plassert under ett bord mens de tobeinte inntok sin lunsj, og etter at nanden hadde sørga for at broren ikke blei gående sulten, rulla vi hjem til prærien. Ariell kom hjem litt seinere sammen med vesle "Spindie" som har tilbrakt noen ettermiddagstimer ute sammen med oss.

Nå senker præriefreden seg og det blir godt å roe ned litt etter et døgn på reisefot.

Bereist hilsen fra Apollo som mener at borte er bra, men hjemme er best

Nye utfluktsforberedelser

Vi har visst en ny utflukt på gang, for nanden svimer rundt og prøver å samle sammen diverse saker som medisiner, mobillader, turproviant til oss firbeinte, og liknende. Storsekken har vi ikke sett noe til, så det er neppe noen utflukt over mange dager jeg har i vente.

Dagen før sånne avreisedager er det gjerne litt stille for oss firbeinte sida vår tobeinte har mer enn nok å styre og stresse med. Denne gangen er det visst ekstraordinært mye, og nanden har snakka i telefonen og knotta på diverse dingser i hele dag. Til og med når ho har vært med oss ut på tur har ho vært opptatt av en eller annen knotteboks.

Så lenge nanden sitter i ro kan jeg godt krølle meg rundt beina hennes og ha det fint der, men noen ganger flytter ho seg så brått at jeg får en uforsvarlig rask retrett fra drømmeland. Her er en helt klart i faresona for hjertestopp, foruten omfattende skader på både hjernekasse og hjernemasse. Overlever en den sjokkarta oppvåkninga og det brutale møtet med skrivebordet, er neste utfordring å være så rask i oppfattelsen at en unnslipper ett par nandebein på vei i en eller annen retning.

Ho gjør noen spede forsøk på å vise litt hensyn, men av og til tenker ho ikke over at jeg er der fordi ho er så opptatt med ett eller annet som må fikses før tanken dunster vekk fra hjernebarken. Samtidig er ho visst av den oppfatning at jeg litt for ofte finner på å overreagere slik som jeg spretter opp og skremmer vettet av oss begge når ho bare har lea litt på lilletåa.

Nå har jeg fått litt ekstra å tygge på og ligger trygt plassert på en madrass i forsvarlig avstand fra de soner nanden trafikkerer.

Hilsen Apollo som foreløpig ikke er i reisemodus

Viltre vårtegn

Bilde: Ariell og Apollo i vilter brytekamp.
_________________________________________________________


I dag har jeg gått ekstra grundig til verks med filleristing av gulingen. I tillegg har jeg jage han rundt i søla, mens jeg sjøl sto over de heftigste raseturene og fortsatt var ganske rein og tørr etter uteøktene. I motsetning til meg er han ikke veldig sjølaktiviserende, men det skal ikke mye påvirkning til for å få fart på gutten. Jeg trenger sjelden sette etter han for å få den unge kroppen i aksjon, og om det ikke holder å dytte han i gang kjenner jeg godt til hans svake punkter og kan gjerne finne på å nappe han litt i øret eller spise litt på flankene hans. Da blir stakkar slille Pingle-Polle skikkelig pipedyr. Det skal visst ikke mye til før livet hans raser sammen, men sjøl om han klager sin nød er det ikke mye støtte å hente hos nanden. Han er nemlig ikke spesielt grei tilbake der han sleper meg rundt etter nakkeskinnet. Jeg lager ikke noe spetakkel av det, men hevnen er søt, og når jeg får nok av hans påfunn kan jeg da ta igjen med renter. Mange synes det ser litt brutalt ut, men det er like fullt bare leik, og er vi i skikkelig bøllemodus begge to kan vi holde på med vår gjensidige terrorisering en god stund. Går vi lei er det bare å finne noe tørt gras å knaske på, eller lunte bort til nanden for å få litt oppmerksomhet.

Vi får i alle fall rørt oss mye på dette viset. Dessuten er det viktig med mosjon for gamle skrotter også. Jeg er blitt flink til å regulere aktivitetsnivået etter hva kroppen min orker, og kan gjerne gi gulingen god fart rundt huset mens jeg sjøl snur og tar korteste vei tilbake til utgangspunktet. God fart kan jeg da fortsatt oppnå, men jeg må ta ut svingene litt mer da jeg ikke fikser de krappeste vendingene så godt lenger.

Vårsprelsk hilsen fra en vilter aldrende Ariellkropp

Tur for tverre tisper

Bilde: Ariell portrett.
____________________________________________

Av og til får jeg ha nanden for meg sjøl en stund. Før frokost i dag hadde vi damene en aldri så liten utflukt der vi vagga rundt på sølete gårdsvei og mellom skogens mange rare trær. Mellom trærne hadde elgen i all beskjedenhet lagt fra seg lorten sin, og ikke bare ett sted. Neida, jeg fant så mye elgbæsj at nanden mente hele bygdas elgbestand må ha felles avtrede her nede.

Jeg fikk ikke rare muligheten til å bidra i opprydninga etter skogens konge, for nanden var nokså tydelig på at hvis jeg i det hele tatt rørte etterlatenskapene, ville frokosten min bli avlyst. Etter å ha fått noen krasse påminnelser om det, ga jeg til min tobeintes lettelse, opp hele møkkplukkingsprosjektet. Ho mener det er til mitt eget beste da magen lett blir i ulage av å spise den slags avfall.

Frokosten er inntatt, eller rettere sagt innhalert, på mitt sedvanlige vis. I matveien er jeg såvisst ingen "dannet dame" og imponerer fortsatt med en aldeles rå spiseteknikk. Jeg har generelt ikke stort å lære av den gule jyplingen, og mine spisevaner finnes det nok uansett ikke råd for, men det må vel bare innrømmes at Apollo spiser mye penere enn meg. Ja, han kan til og med finne på å tygge en liten godbit, noe jeg aldeles ikke begriper poenget med. Nanden synes imidlertid at hans litt mer fosiktige tilnærming til mat er fornuftig, ja til og med underholdende. Og så smelter ho jo helt når den hjelpeløse stakkaren sitter og sutrer over en gulrotbit som har trilla litt for langt inn under sofaen. Den slags er ho snar med å fiske fram igjen til han, for jeg er mange hakk mer sjølhjulpen og til tross for alderen er jeg mer enn godt i stand til å åle meg innunder både her og der når der kan være noe av interesse.

Nanden er også opptatt av at ungdommen skal få nyte maten sin i fred og vil ikke ha noe av at jeg henger rundt og sikler etter maten hans. Det har jeg akseptert, og han må gjerne bruke lang tid på å spise sine oppbløtte småkjeks, for i mellomtida får jeg ha nanden sine hender helt for meg sjøl. Nanden sier dessuten at Apollo har såpass respekt for præriehusets sjefshurpe at han ville bli stående og se sin lille matrasjon bli slukt av grådigheta sjøl. Denne karen gjør ikke store anstrengelser for å skaffe seg sitt daglige brød, noe jeg tidlig lærte at er superviktig om en skal komme seg opp og fram her i livet.

Lørdagshilsen fra ei dame med livserfaring og næringsvett

Ett helt år

Bilde: Bilde av Apollo på førerhundskolen for ett år siden. Her sitter han tålmodig og venter på ett eller annet.
_____________________________________________________


For nøyaktig ett år tilbake traff jeg nanden for første gang. Et møte som var blitt utsatt ett par uker på grunn av at skolens kennel var blitt utsatt for kennelhoste. Dessuten skulle nandens prøvetur med ny førerhund i utgangspunktet ikke ha noe som helst med meg å gjøre. I slutten av februar var ho blitt gjort kjent med at de vurderte en stor, svart hann til henne. Planen var egentlig at jeg skulle vente helt til mai før jeg fikk bli førerhund på ordentlig, men så la jeg meg litt ekstra i selen for å innfri min treners mange høye krav, og da var det ingen hensikt å holde meg igjen lenger. Til tross for at jeg også var en av hundene som virkelig fikk merke kennelhosten, avsluttet jeg min skolegang i slutten av mars og påbegynte samtrening med nanden.

Nanden fikk seg en aldri så liten overraskelse da ho blei presentert for hunden ho skulle prøve i første omgang. Den store, svarte hadde krympa til middels størrelse og blitt lys, men noe kjønnsskifte blei det da ikke. Ho gikk en god prøvetur med meg i Oslos trafikerte gater, med innlagt kaffepause der jeg lå pent i ro under bordet og var bare grei gutt. Så skilte vi lag og nanden spiste en herlig lunsj på førerhundskolen før ho reiste videre med gamlemor som under besøket imponerte skolens ansatte med å vise seg som en umåtelig eksemplarisk hund.

Nanden fikk også tilbud om å prøve min store, mørke bror, men nå var både ho og treneren min særdeles fornøyde med vår prøvetur, og sjøl om de begge var skjønt enige om at det første ikke nødvendigvis er det beste, mente de også at vi to ville bli en god match.

Nanden sier ho var vel så glad for å slipppe kvalene ved å skulle mene noe om hvilke hund ho følte ville passe best. Ho har jo tidligere fått erfare hvordan slike prøveturer for enkelte hunder ikke gir noen mulighet til å vise sitt sanne jeg, mens andre er så tilpasningsdyktige at de kan omgås og jobbe godt med nær sagt hvem som helst. Dermed står en jo igjen uten noe godt grunnlag for å danne seg noe sammenliknbart bilde. Når en blir pressentert for slike motstykker for deretter å få tildelt den stakkars, vesle gvemefrøkna som ikke fikk vist seg fra sin bedre side, blir en mest letta over at ventetia for en avgjørelse er over, mens resultatet av den blir av mindre betydning.

Nå lot nanden være å mene så veldig mye om saken etter at ho prøvegikk for tildeling av sin første førerhund. Uansett hvordan ho prøvde å vri og vende på det, blei bildet feil, og foruten det faktum at begge hundene jo måtte gjennom den samme godkjenningsprøva for å bli førerhund, stolte ho nok på at skolen ville gjøre et klokt valg. Et valg som ga henne en intenst arbeidende førerhund i sju år, og nå en glad og lykkelig pensjonist. Alternativet var en stø og stabil type som etter tre år i tjeneste skulle komme til å dø av hjertesvikt. Nanden sier at man kan bli aldeles sprø av slike tanker, men like fullt er de en real påminnelse om de mange uforutsette konsekvenser av avgjørelser som tas. Hvor ville ho stått i dag dersom det hadde blitt en annen hund den gang?

Konklusjonen må vel fortsatt bli at livet er uforutsigbart, og om det er skjebnen eller reine tilfeldigheter som bestemmer er heldigvis ikke noe tema for oss firbeinte. Men en ting er sikkert. Det er fortsatt nøyaktig ett år sida jeg og nanden traff hverandre første gang.

Hilsen Apollo, nandens lille gullgutt

Vårvind

Bilde 1 og 2: Ariell invitererer en sliten Apollo til leik. Han er ikke så veldig vond å be, må bare puste ut litt mellom rundene.
________________________________________________


Vinden vil liksom ikke helt slippe taket. Innimellom er det stille og rolig, men det går sjelden mer enn et døgn, så kommer det noen skikkelige kast igjen. Dagene er i alle fall milde og fine, så det er en fryd å være ute. Av og til kan det være veldig kaldt om nettene, og da blir gresset ekkelt og stivt å trå på. Det legger seg is på den store tundammen og det knaser og braser når vi går på den. Når sola er frammme og det ikke blåser er det nydelig både for to og firbeinte.

Jeg viser meg fra min virkelig spreke side om dagen, og beviser nokså grundig at det er fult mulig å leve et aktivt liv sjøl om en begynner å dra på åra. Jeg imponerer til og med nandefader'n med min friske sprett og ville sprell. Ingen grunn til å ligge på latsida her nei. Slikt har man ikke tid til.

Vilter hilsen fra Ariell

Innholdsrik utflukt

I går var vi på tur til tigerstaden fordi nanden jo har skaffa seg enda merstyrearbeid. Bussjåføren som kjørte bussen på morningen lurte på om nanden hadde fått nye hund igjen, hvorpå ho jo svarte at jeg snart har vært hennes reisefølge i ett år.

På Kongsberg fikk jeg dopause og nanden spiste litt. Vi var også en snartur innom Nille. Ekspeditrisen lurte på hvor gammel jeg er. Ho mente nemlig nokså bestemt å kunne huske at nanden hadde en mørk hund tidligere. Nanden blei nesten litt overraska over at madammen huska det, for det tusler da to-tre førerhunder til i sølvbyen, og vi er ikke der så ofte.

Etter en tur innom meny blei vi nesten holdt igjen idet vi skulle ta rulletrappa opp en etasje. Den går rett ved siden av ei vanlig trapp, men med sine drøye førti trinn tar det år og dag om jeg skal slite med meg nanden opp der, så da er rulletrapp mye greiere. Mannen som kom bak oss hylte "Nei! Ikke der!" Det var uansett i seineste laget for jeg var i ferd med å sette framlabbene i trappa og nanden holdt pent følge. Da vi nådde toppen møtte vi en annen mann som var så imponert over at jeg kunne ta rulletrapp. Han henvendte seg til fyren som hadde ropt etter oss og var nærmest i ekstase over "denne flinke hunden." Han fikk ikke stort annet enn et kort ja til svar. Det viste seg at karen var en tidligere førerhundtrener, noe nanden mener kan forklare hvorfor han reagerte så kraftig da jeg gikk til rulletrappa i stdet for den vanlige trappa.

Turen inn til Oslo gikk ellers greit. Etter et møte som blei mye lengre enn nanden hadde beregna, måtte vi finne husly for natta. Det var jo blitt altfor seint til at vi kunne komme oss helt hjem. Nandefader'n mente vi kunne dra til Holmestrand for å overnatte på hytta. Da nanden sa ho ikke hadde nøkkel fikk ho vite at det var lagt ut en, så vi kunne bare reise ned. Det ville jo tross alt bli mye billigere enn en natt på hotell, sjøl med litt ekstra togreise.

Jeg huska på å minne nanden om at jeg virkelig hater å gå av og på intercitytogene. Kroppen min gikk rett og slett helt i lås, så til hennes store fortvilelse måtte ho få hjelp til å løfte meg både inn i og ut av toget.

På stasjonen i Holmestrand fikk vi skyss med en trivelig taxisjåfør. Vi rusla den siste biten inn til hytta så jeg fikk lufte meg ferdig for kvelden. Nå gjensto det bare å finne nøkkel så vi kunne låse oss inn og gå til ro for natta. Klokka begynte å tikke mot midnatt og vi var begge slitne etter en lang dag. Nanden fant ingen nøkkel, ringte sin far, fikk nye forklaringer, prøvde seg på en ny leiterunde, men måtte ringe igjen. Ho bestemte seg for å leite litt til, og joda. Hyttenøkkelen kom til rette, men den var det nandens foreldre som fant. Den var blitt med hjem.

Dermed la fader Snarheim ut på nattlig langtur, mens nanden fikk tillatelse til å knuse en rute for å kunne komme seg inn i hytta om det skulle bli kaldt. Vi holdt oss heller litt i bevegelse de to timene det tok før vi blei henta, så det gikk helt fint. I bilen fikk jeg god liggeplass med egen madrass, så jeg sov godt hele veien hjem.

Ariell kom ikke hjem før litt utpå dagen, så nanden har også fått sove en god stund til tross for at vi ikke var hjemme før tidlig i grålysninga. Riktig nok ser ho fortsatt ganske trøtt ut, så det blir sikkert tidlig kveld.

Hilsen Apollo som har vært på utflukt med stor U

Vårbløte veier for viderekommende

Dagens flerfoldige varmegrader inkludert vind og sol har gjort ende på snøen vi fikk for ett par dager tilbake. Her nede på flata blir jo vannet liggende en stund, så vi utfordres med ekstremt sølete gårdsvei og store innsjøer man må prøve å labbe rundt da nanden fortsatt ikke er fortrolig med svømming i sølevann.

Våren var nok kommet litt lenger da jeg og nanden fikk slippe løs på frifot rett før påske i fjor. At det kan være veldig sølete her har jeg jo fått erfare for vi lever jo tidvis nærmest i et sumpområde. Med dagens utfordringer var det omtrent håpløst å finne en farbar vei forbi det verste vannet og klineriet, og nanden var egentlig nesten helt sikker på at ho burde la være å utsette meg for den prøvelsen. Imidlertid greide vi det med ett par mindre uhell og feilbregninger, samt med god hjelp av ei som har mange års erfaring med slikt og virkelig er dreven i faget.

Så lenge vi ikke begir oss ut på offentlig vei får Ariell gjerne tasse løs når vi går tur. Nanden sier at hvis jeg viser like gode takter som olding kan jeg også en vakker dag få nyte det frie liv blant skogens mange rare skapninger.

Nå kan man jo diskutere i hvilken grad Ariell benytter seg av den friheten, for om vi er løse begge to er ho mest opptatt av at nanden ikke begår dumheter. Er jeg i sele påser ho at jeg gjør jobben min med å geleide nanden forskriftsmessig fra A til B. Ho lar meg jobbe i fred, men holder seg helst i nærheten, for sikkerhets skyld. I dag kom gamla meg til unnsetning og viste meg med sikkerhet og særdeles god dømmekraft hvor det kunne være lurt å gå.

Nå skal det sies at nanden på alle mulige vis er klar over at Ariell er rå på å vurdere hvor en bør sette beina sine på uframkommelige stier og veier. Det er med andre ord ikke uten grunn at ho etterhvert blei nandens skogstjerne. Det nanden ikke sjøl har forstått av dette er ho visst mer enn en gang blitt gjort oppmerksom på av både førerhundtrenere og hjelpetrenere. Der mange førerhundbrukere har vært henvist til å gå bak sine hunder, har Ariell plassert sine egne bein der det er verst for å gi nanden nok plass til å kunne ferdes trygt og tørrskodd.

At nandens gamle ledaager dessuten har sine helt bestemte meninger om hvordan ting skal utføres har mange fått erfare. Ho har til og med krangla med en førerhundtrener som til slutt måtte gi etter for hennes beinharde krav om å få markere ei grein i nandens nesehøyde framfor å la henne traske der det var mest klinete. På tiende forsøk med trener trakk ho vedkommende ut i søla, men fortsatte å markere kvist for nanden :) Et resultat av mange års trasking i uframkommelig skog der Ariell erfarte at bare ho sørger for å gjøre nanden oppmerksom på hindringer man ikke uten vidre kan komme forbi, fikser de resten sammen. "Ingen er så lang at en ikke kan bøye seg, og ingen er så kort at en ikke kan tøye seg."

Til tross for at skogsstitrening ikke sto på timeplanen under utdannelsen hennes, har altså Ariell gort det stort som stifinner. Noen av oss har visst mer enn nok kropp å holde styr på i ungdomstida og må drilles i gode grunnferdigheter framfor prøvelser ute i terrenget. Til gjengjeld har dagenes gang virkelig lært denne dama hvordan ting bør gjøres. Er man i tillegg arbeidsnarkoman og innimellom evner å kanalisere noe av energien i riktig retning, er mye av grunnlaget lagt for å kunne gjøre en god jobb.

Jeg er ikke den vanskeligste å veilede, så der vi sto fast med vann og søle på alle kanter tok jeg gladelig imot litt hjelp og støtte fra en garva friluftshund. Innimellom stilte Ariell seg opp og så dumt på meg når nanden ba meg finne vei. Nanden måtte le av den litt underlige væremåten hennes, for med et sukk fant denne reserveledsageren ut at jeg tydeligvis er så blond at bistand med praktisk problemløsning var helt nødvendig. Besluttsom og sjølsikker gikk ho først helt inntill oss og inntok deretter plassen rett foran meg så jeg kunne følge tett bak henne.

Nanden er glad vi har eksperthjelp så lett tilgjengelig og mener at vår gråhåra sjefsledsager virkelig er et eksempel til etterfølgelse. Jeg er mer av den oppfatning at ho kan være et eksempel til forfølgelse, for denne vårbløte veien er virkelig vrien å jobbe på og volder meg altfor mye huebry. Nå må jeg fortsatt regnes som fersking på dette området, så nanden mener jeg bør ha et godt utviklingspotensiale bare jeg får litt mer erfaring.

Hilsen Apollo som er lys over og brun under.

Vinteren som vendte tilbake

Bilder: Tre våryre logrehaler som boltrer seg på jordet.
_______________________________________________________


Mars er en lunefull måned, og nanden sier det fortsatt kan komme mye snø, sjøl om vi nå har hatt en periode med bra vær som har tatt det meste av snøen. Og jada, i går kkom det. Ikke veldig mye, men nok til at prærien igjen blei hvit.

Dagens sol og varme har gjort sitt til at det nå ikke er noe igjen av snøen vi fikk, og vi nyter utelivet for alt det er verdt. Det er deilig med vår. Ikke er det så kaldt at en fryser av seg både ører og haletipp, men heller ikke så vamrt an bare blir liggende i skyggen og pese. Enda er det få insekter som har våkna til liv, så slikt plages en heller ikke med. Livet er rett og slett herlig nå om dagen.

I dag har vi også hatt besøk av vår lille, våryre venninde, og vi har kost oss ute i timevis, både vi tre firbeinte og den tobeinte. Vi har slitt ut veslefrøkna så ho til slutt sovna i armkroken til nanden, og nå senker præriefreden seg så også vi "voksne" kan roe ned og ta en liten blund.

Våryr hilsen fra Apollo og Ariell

En lang dags ferd

I dag sto bytur på programmet, men for en gangs skyld var vi så heldige å få kjøre bil til byen. Det innebærer også at jeg har fått slappe av i bilen der nanden likevel har hatt med seg ledsager. I tillegg til at ho skulle til øyelegen og nandemoderen skulle innom biltilsynet for fornying av førerkortet sitt, var vi også en snartur innom dyreklinikken. Fiskeolje og ørerens til Ariell sto nemlig på innkjpslista. Ørerens er visst et kapittel for seg om dagen, fordi den rensen som har vist seg å fungere ikke lengre blir importert. Å rense ører med klorheksidin ukentlig er ikke noe som frister, men Clorexyderm er nå i alle fall innkjøpt.

Nanden var også innom den ene dyrebutikken da ho er på jakt etter et litt mindre reiseteppe til meg, men vil ikke ha mørkeblått og ei heller lyserosa, så det blei ikke noe teppehandel i dag. Det er ikke så mange steder som selger ordentlig vetbed, og det er det eneste jeg kan ha av sånne fiberpelstepper, for jeg har en tendens til å "kose" dem i filler.

Ellers har nanden sondert terrenget etter egna hvitevarer, da både nytt kjøleskap, komfyr og vaskemaskin skal anskaffes i nær framtid. Nå er ho kommet så langt at ho har plukka ut det ho vil ha, så da er det bare handelen som gjenstår. Tusenlappene får i alle fall bein å gå på. Dessuten gjorde ho alvor av å kjøpe seg ny musikkspiller. Ho har lenge lidd under savnet etter sin kjære Ipod shuffle, så nå blei det endelig en ny en på henne.

Det blei en lang dag, og jeg har gjort mitt beste for å gjøre den levelig for min tobeinte. Da jeg lå parkert på H&M noen minutter fordi nanden trengte å ha begge hender fri, fikk ho med seg at jeg forholdt meg helt rolig da en dame ikke greide la være å klå på meg. Oppdagelsen blei gjort litt i seineste laget, men jeg oppførte meg jo så bra, så jeg fikk masse skryt for at jeg ikke viste særlig interesse for vesenet. Nanden synes det er greit å slippe til stadighet og måtte fortelle folk hva de helst ikke bør gjøre.

Nå er vi kommet vel hjem og det er på høy tid med litt mat i en sulten skrott.

Litt sliten hilsen fra en veloppdragen Apollo

Prosjekt potepleie på reise

Bilde: Burts Bees baby bee nappy ointment.
_____________________________________________________


Seinvinteren og starten på våren kan være utfordrende for labbene da temperatur og føreforhold gjerne varierer mye på denne tida. Grus, salt, is og skare tærer på tredeputene og det resulterer fort i såre labber sjøl når en ikke trasker milevis hver dag.

I februar var vi en del på farten og det var derfor helt nødvendig med reisevennlige remedier til smøring av poter. Når den både skal fungere godt, være lett å ta med seg og være av en viss kvalitet begynner det å bli utfordrende. Vanlige potevokstyper på tube eller stift er veldig langt unna å tilfredsstille nandens krav, og er ikke engang for nødløsninger å regne. Da kommer heller en leppepomade basert på naturlige fettstoffer til anvendelse. Potevoksen vi bruker hjemme kommer i en nokså stor og lite reisevennlig boks, så her måtte det tenkes litt alternativt. Etter litt testing av diverse klin på tube har nanden nå greid å oppdrive en reisevennlig løsning som gir nok beskyttelse og pleie til vintersåre poter. Bonusen var at ho samtidig fant en håndkrem av samme merke som hennes vinterherja hender blir bedre av.

De siste ukene har det altså gått i bleiekrem når vi har vært på tur. Burt's bees har en egen serie med stelleprodukter til de minste. Baby bee-produktene er spesielt milde og ikke sammensatt av altfor mange ingredienser. Siden Nappy ointment har som formål å beskytte babyens hud mot urin ,og da spesielt amoniakk fra denne, gir produktet en god, men likevel pustende barriere mot ytre kjemisk påvirkning. Samtidig tilfører den huden fuktighet og har pleiende og lindrende effekt på sår og irritert hud.

Fettbasen i Baby bee Nappy ointment består av mandelolje og bivoks tilsatt jojoba, canola og lavandin. Mandelolje er en rik fuktighetsgiver, mens bivoks gir god beskyttelse mot ytre påvirkning. I tillegg inneholder produktet zinkoksyd som også er vanlig i mange typer potevoks der den sammen med fettbasen skal danne en god, holdbar barriere mot ytre påkjenninger som veisalt o.l.

Innholdet av E-vitamin, samt eterisk olje av lavendel, ringblomst og kamille bidrar til å roe hudirritasjoner, samt nære og pleie huden.

Både jeg og nanden er rimelig fornøyde med løsningen. Ikke er den overveldende interessant å spise, men ei heller så skrekkelig ille at man føler trang til å rømme unna. Den har spart mine poter for en del påkjenninger. Om en skal være ute en stund bør en huske å smøre underveis, men denne salva sitter ikke noe dårligere på potene enn vanlig potevoks.

Søndagshilsen fra Apollo som tasser stille rundt på mjuke poter

Vekk med vinteren

Bilde: Apollo og Ariell sitter på jordet og nyter vårsola.
_________________________________________________


Nanden synes det er litt snodig at det knapt er antydning ti vinter i slutten av februar. Den siste drøye ukas sol og mildvær har tært så hardt på snøen at det for meste er blitt bart. Isen ligger fortsatt en del steder. På jordene og i veien vår er det fortsatt innsjøer, så nå venter vi bare på endenen.

Vinteren har nok neppe sagt takk for seg enda, for i natt har det vært ganske kaldt igjen, og noen sier det er medlt snø i helga. En ting er sikkert. De stakkarene som nå har opplevd en bar og forblåst vinterferie, får heller ikke oppleve skiføre i påska om ikke værgudene slår til med en skikkelig snøfall.

Det er digg med snø, men det er vakkert nå i vårløsninga også. Fine vanndammer å frese rundt i og tørt gras som er særdeles kjekt å tygge på. Nanden er glad Apollo ikke er veldig opptatt av å rulle seg, slik jeg alltid har vært, for de gangene han gjør det har han en tendens til å finne de mest gjørmete og bedritne stendene. Er det noe vi virkelig har nok av nå om dagen er det søle. Vi lever nærmest i en sump her nede. Sjøl om jeg synes det er godt å gnikke og vrikke meg rundt på bakken, velger jeg i det minste tørt gras når jeg skal rull meg.


Vårlig hilsen fra Ariell