Nandehundenes blogg: Månedens favoritt

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

torsdag 24. september 2009

Månedens favoritt - skålunderlag

Til åtteårsdagen min fikk jeg en sånn underlagsmatte i gummi som nå utgjør en viktig del av spiseplassen min. Vanligvis står det vannskål på den, så det ikke skal bli vått på golvet når jeg drikker. Når jeg får mat byttes den ut med matskåla. Nå er jeg ganske glad i mat, så det er sjelden matskåla står stille mens jeg spiser. Følelsen av at maten er i ferd med å rømme gir meg enda mer hastverk med å få i meg småkjeksen. Vi har derfor prøvd mange løsninger, fra matstativ, til skål med gummikant og diverse underlag. Men om sider fant altså nanden et skikkelig glisikkert gummiunderlag hos Petshopgirls. Det er virkelig duganes saker for nå slipper jeg å jage skåla rundt på kjøkkenet for å få spist ferdig. Den står nå pent i ro på plassen sin til jeg har gjort den helt rein. Spise pent kommer jeg aldri til å greie, for gummimatta legger ingen demper på matlysten, men den bidrar i alle fall til matro og det hjelper en hel del.