Ny mandag.. ny uke

Bilde: Ariell slapper av i senga si. "Lader opp til ny uke og nye sprell."

Vi har ikke vært helt fritatt fra fuktig nedfall i dag heller, men solgløtt har vi da også fått. Etter skogstur og tunsprell gjør det ikke så mye om det regner litt, for nå skal vi uansett nyte litt innekos og pelsstell. Vi har begge en del ull til overs nå om dagen, og den ligger igjen etter oss over alt. Nanden er stadig på jakt etter grå lettvekts labradorer. Verken eksteriør eller farge tilfredsstiller rasestandarden, men slik blir nå engang krysningen mellom meg og præriens gullgutt. Vi omgås så tett at vi gjerne bytter litt pels også. Han er pepra med mine svarte hår, og jeg er i ferd med å få lange, gylne lokker der bak.

Nanden truer med å utsette meg for et vått og skummende renselsesrituale så jeg kan befris for noe ull og diverse annet inngrodd tull. I slutten av uka forlater jeg prærien for å passe kråkeslottet. Greit å være noenlunde velstelt da.

Vel, vi får nå se hva denne nandeskrotten greier utrette i løpet av de nærmeste dagene, for her kan en ikke gjøre annet enn å ta en dag av gangen og tilpasse gjøremål etter dagsformen.

Høstlig mandagshilsen fra Ariell

Vi tester fôrlabyrinten Buster DogMaze

Bilde 1: DogMaze likner litt på en gedigen matskål, men har eggeform og et spor der maten legges, så den blir vanskeligere å få tak i.


Bilde 2: Apollo tester DogMaze. "Her må en visst slite litt for maten, men noen stor utfordring er det dog ikke."

DogMaze er en stor, eggeforma plastlabyrint. Den har et djupt spor som snirkler seg litt rund omkring. Lbyrinten har åpning i begge ender slik at det som ligger i gangen kan skyves ut, men det er strengt tatt en overflødig detalj. Man skal nemlig være temmelig butt i ansiktet for å ha særlige problemer med å få tak i godsakene.

DogMaze er konstruert for å kunne fôre hele måltider og gjør sitt til at det tar lengre tid å få i seg maten. Jo mindre biter dess vanskeligere blir det, men ingen av oss her på prærien har vansker med å nå maten. Det ville helt klart tatt mye lengre tid om den faktisk måtte skyves ut, men nanden er forsåvidt fornøyd med at det ikke er nødvendig, spesielt fordi hundematen her i gården er av det klinete slaget. Herved bekreftes altså at DogMaze også kan fungere for ulike typer våtfôr, samt for tørrfôr som serveres oppbløtt. Det blir bare litt mer utfordrende å få i seg maten, noe som kan være fordelaktig for en del av oss.

Småsulten snurrehilsen fra Ariell og Apollo

En annen dans

Det er jo ikke første gang jeg viser at jeg kan danse. I mer kontrollerte former kan jeg danse slik nanden har lært meg, men av og til kan det ta litt av. I dag var det imidlertid ikke jeg som sto for de heftigste og mest vågale dansetrinna. En viss gylden herremann lot seg rive med i dansen så pelsføyka sto og naboen som bor et godt steinkast unna måtte sette på seg hørselvern.

Gutten tok ikke mye hensyn til at det er lavt under taket og at han risikerte både pels og stemmebånd i de villeste taktene. Nanden er generelt dårlig på dansing og nå om dagen er dansefoten særdeles lite tess, men Apolloen har dansa for to i dag så da gjør det kanskje ikke så mye. Nanden bidro med litt veiving med armene, ja også musikken da. Den kunne ho nok spart seg, for her i gården bor gutten sin som kan holde konsert. Ingen tvil om at gullgutten kan holde oppvisning med både sang og dans. Heldigvis kom han raskt til enighet med vår felles tobeinte om å droppe villmannsfakter og overdreven stemmebruk, men danse fra seg fikk han nå gjøre.

Nanden konkluderte med at dansing er en fin måte å kvitte seg med overflødig pels på, men det bør vel samtidig nevnes at ho strevde litt med etterabeidet. Vi firbeinte er sjølskrevne medlemmer av både den ene og andre komiteen, men denne gangen hadde ryddekomiteen tydeligvis svikta totalt. Pelsropprydding er dessuten noe komplisert, så den måtte ho fint greie sjøl. Støvsuging går ikke kroppen hennes med på, så det valses rundt med superkost, feiebrett, våtmopp og eddikvann.

Feststemt fredagshilsen fra Ariell som for en gangs skyld tramper taktfast fra tilskuerplassen

Mat, mat, mat...

Bilde: Ariell ligger på en tom fôrsekk.
__________________________________________________

Nanden har en fantastisk far. I dag kom han rullende i reisehuset sitt, men han parkerte bare for en kort stund, så han kom uheldigvis ikke for å bli. Det er jo dumt, for han er en trivelig kar, men sjøl om han dro like fort som han kom og vi ikke engang fikk hilse på, har vi da fått noe igjen for moroa vi blei snytt for. Nå er tønner og frysere fulle av mat til oss, så da er vi vel berga, om ikke for esten av vinteren så i hvertfall for en god stund.

Ellers ligger det an til å bli en våt og klinete dag. Det er ikke så stas, men vi har utnytta oppholdsværet vi hadde på formiddagen, så dagens lengste utflukter har vi fått unnagjort. Vi har tassa litt blant noen av skogens mange trær, og Apollo har forgjeves prøvd å jakte på virvlende høstløv. Det er neimen ikke lett når det blir så mye å velge blant. Jeg snuser litt her og der, men holder nøye øye med følget mitt så lenge min gyldne kompis går i sele. Sjøl om det ikke går i turbofart kan de plutselig bli borte rundt en sving, eller bak ei tett treklynge, så det er best å passe på hvor en har dem hen. Når vi er løse begge to prøver vi gjerne å skremme vettet av hverandre. Jeg synes det er særlig fint med sånne stubber som gir meg mulighet til å komme litt opp i høyden, for da kan jeg hoppe ned på Apollo når han kommer tassende for å se hva jeg driver med.

Høstturene i skogen er fine, og særlig spennende er det å vasse rundt i løvet for å finne noen gode lukter. Insektene har sagt takk for seg for i år og klamme fuktige sommerdager har vært nødt til å vike for den skarpe, friske høstlufta.

På tide med noe mat nå vel. Vi har jo mer enn nok, så det kunne jo vært fint med litt ekstra.

Sulten hilsen fra Ariell

Der pepper'n gror

Bilde: Ariell med snytefille i papirutgave.

_____________________________________________

Vel, det er nok helst fra krydderhylla det høstes pepper her i gården, og i dag må Ariell og nanden ha konkurrert om å sniffe den slags, for her nyses det i ett sett. Ariell er vel unnskyldt sida ho ofte får en nyseperiode som bivirknning kennelhostevaksina.

Nanden har bedt høyere makter pent om fritak fra høstforkjølelsen, men det kan se ut til at hennes aftenbønn ikke er hørt og at elendigheta kommer snikende likevel. Om morningen har det de siste dagene gått mest på tegnspråk her i huset, så det kan se ut til a Jon Blund har hatt noe ureint søvnstøv i posen. Nå er det også typisk nandekroppen å hale ut tida med et symptom av gangen som en forsmak på hva ho kan vente seg når alt til slutt kommer samtidig. Diverse kjerringråd med og uten ulike slag pepper er for lengst oppgitt, og nandens konklusjon er at den slags ikke fungerer som annet enn en overdose sjølpining når en allerede har det ille nok. En kjølende peppermynte- og lakrisiste sammen med en stor, firbeint varmeflaske er i det minste til litt lindring og trøst.

Vel, nå skal man ikke ta sorgene på forskudd, så Ariell kan godt varme meg litt inntil nanden måtte ha behov for henne. Uheldigvis foretrekker gamla å grille pels og koke hjerneceller under vedovnene, så jeg får hele den store senga vår for meg sjøl. Det er litt stusselig det, så jeg må av og til gå til nanden å klage min nød, særlig hvis jeg ikke får opp døra til badet så jeg kan ligge litt der.

Nysefri hilsen fra Apollo

Dagen i dag

Bilde: Tallerken med grillmat, men "uten grilla bikkje".
______________________________________________________

Det er nok ikke akkurat nandens drømmedag i dag, så vi jobber hardt som gledespredere, tilbyr ryddehjelp og tar henne med på små lufteturer. Til gjengjeld får vi litt ekstra å jobbe med på egenhånd når nanden innser at ho trenger en hvil. Ho funderer forresten på om ho bør senke sine krav i matveien og gå over til tørrfôr, men er ikke sikker på om det er noen god løsning for den som allerede er matlei. På slike dager som det her er det visst lite stas både å lage mat og spise den. Apollos blodige kjøttblanding som vanligvis ikke er noen stor påkjenning å servere blir reine brekkmiddelet. Heldigvis får han den bare en gang om dagen, og maten min er ikke på langt nær så udelikat og klinete.

Vi har begynt å merke de kalde nettene og ti blå uten snø biter godt. Bakken som er sleip og klinete når det har vært mildt nok en stund, blir beinhard og det er pyton for potene å tasse frokostrunde på stivfrossent gras og beinhard, knudrete grusveier. Det er visst tid for å sette i verk beskyttende og pleiende tiltak.

Kulda gjør det jo nokså huskaldt og vi er i full gang med vedfyringa. Apollo har ikke innsett hvor fantastisk det er å grille pelsen under vedovnen, men inn på badet vil han gjerne. Det er jo ikke mye varme han får fra meg når det fyres med ved her i huset, for da er det nesten så jeg omfavner den gloheite metallklossen.

Gloheit hilsen fra Ariell som har starta grille-seg-sessongen

Månedens favoritt - Starmarks Starmints

Bilde: StarMints godbiter fra StarMark. Godbiter med sylinderform. Den faste konsistensen gjør dem ikke spesielt lette å dele med fingrene, men bitene har grei størrelse.
___________________________________________________


Nanden kom over godbitene hos Hundekroken og fant dem verdt å teste. Med en firbeint samboer som slett ikke bør spise hva som helst, og en annen som innimellom trenger litt godsaker for å holde motivasjonen oppe, er det ikke helt lett å finne noe som fyller alle krav.

Star Mints er vegetabilske godbiter, men uten soya, hvete og mais. De er lett oppløselige, lettfordøyelige, kan baidra til friskere pust og støtte fordøyelsen. De er smaksatt med kanel, vanilje og peppermynte så godbiten for den kjøttsultne er det ikke. Men for oss som viser interesse for det meste som har tilstrekkelig spennende lukt er de midt i blinken og vi liker dem veldig godt.

StarMints er små og relativt tørre godbiter. De smuldrer ikke og er derfor lommevennlige. De er fine både som treningsgodbiter og til bruk sammen med aktivitetsleiker som Everlasting produktene og Nina Ottosons ulike aktiviseringsbrett.

StarMints inneholder: rismel, potetstivelse, glyserin, vann, tapiokastivelse, cellulosepulver, naturlig smak, lecitin, ølgjær, sesamolje, ingefær, sodium diacetat, kanel, anis, potasium sorbat, fennikel, vanilje og peppermynte.

StarMints er godbiter vi begge kan spise med god samvittighet og de er verdt å slite litt for.

Kort langtur

Bilde 1: Sofakos. Lille Indie har lagt seg til rette, nen er fortsatt våken.


Bilde 2: Småtroll trenger mye søvn. Indie sover i sofaen.

Vi stakk av gårde uti kveldinga i går sammen med nandefadern og lille Indie. Til tross for en noe ugrei helsetilstand hadde nanden avgjort at styremøtet ikke kunne droppes. Nå kom vi jo et godt stykke på vei i går, så det blei ikke så langt å reise til møtet i dag. Vi skulle egentlig dratt ganske tidlig, men etter at alle hadde fått sin frokost og nødvendige ærend var unnagjort, blei det bestemt at vi skulle bli igjen med vesle frøken vilter, mens nandefader'n reiste ut for å jobbe noen timer. Han oss litt seinere på dagen så vi kom oss vel fram til stasjonen. Nanden sjøl var veldig glad for å kunne slappe av noen timer ekstra, og etter en redningsaksjon for å forindre hjørnet på teppet under stuebordet fra å bli ramponert av sylskarpe valpetenner, fant både ho og Vesle Vilter veine til sofaen der de slokna begge to.

Jeg gjorde ett par forsøk på å låne meg et saueskinn. Det var jo ledlig så jeg så da kunne det da få litt selskap. Men neida. Med lennsmannssøvnen til min tobeinte gikk ikke det så bra. Ho mente jeg fikk holde meg til min egen madrass framfor å stjele andres liggeplass. Sida jeg er sånn en koseklump vurderer ho å investere i et sauesinn til meg, men ho sier det ikke vil skje før jeg har gitt meg med å rive håret av alle ting med antydning til noen form for pels.

Før møtet skulle nanden egentlig levere Ariell sin helsebok, men da det var umulig å oppdrive noen ho ville levere den til, blei prosjektet utsatt. Vi fikk dermed tid til å snuse litt i en dyrebutikk istedet. Ja, det blei faktisk både godbiter og leike på meg. Til gjengjeld var jeg nesten snill gutt hele resten av turen. Jeg jobba jevnt over veldig bra, men innimellom fikk jeg stort behov for å bråstoppe og vri litt på meg. Jeg var nylufta og hadde gjort det jeg skulle, forsto ikke nanden helt hva som gikk av meg, og undres stadig på hva det var jeg plagdes slik med. Ett par ganger stoppa ho for å sele av og sjekke hele meg skikkelig, men fant ingen tegn til at det skulle være noe i veien med meg.

Etter møtet var det tid for den lange hjemreisa. Den gikk heldigvis helt knirkefritt og godt var det, for mitt reisefølge var ikke i form til noen hjemtur med forviklinger.

Vi er endelig trygt hjemme igjen på prærien og skal straks gå til ro for natta.

Midnttskos fra Apollo

Husfred

Bilde 1: Ariell og det lille nøstet med de store ørene. "Fint å ha noen å krype tett inntil."


Bilde 2: Nurket sover på ene framfoten til Ariell. "Godt med en arm å sove på".


Bilde 3: Lille Indie vil leike med Apollo.

Jeg er her på prærien en tur etter ei fin helg, men blir ikke lenge. I kveld er jeg tilbake i kråkeslottet for å holde lille Indie med selskap. Er litt reservemamma for dette lille knøttet. Ikke fordi jeg bryr meg så mye om henne, men jeg lar henne få hoppe, sprette og kravle på meg. Det er litt kos når det lille nøstet legger seg på eller tett inntil meg. Slik kan vi ligge og slappe av lenge. Av og til får vi også slange oss på sofaen sammen med nandefader'n, noe vi begge setter stor pris på.

Apollo er også blitt god venn med den spretne og sprelske vofsen, og er nok litt mer leikekamerat enn meg. Ho mener nok fortsatt at han er litt vel stor og ruvende nrå han står oppreist, men Apollo har begynt å forstå at han får kontakt med henne når han legger seg ned. I motsetning til meg responderer han på leikeinvitasjonene til den vesle frøkna, men han prøver så godt han kan å vise hensyn og være forsiktig. En liten dytt med labben er jo nok til å velte henne over ende.

Her på prærien er det fredelig. Vi firbeinte får tidsfordriv og lufteturer etter behov mens nanden knotter litt her og pakker litt der, tjatrer alt for lenge i telefonen og prøver riste av seg den dårlige samvittigheten for at huset ser ut som et bomba krater. Ho sier det står masse arbeid å venter på henne når ho kommer seg hjem igjen på seine onsdagskvelden, men at det bare får vente til torsdag. Det er ingen overhengende fare for at noe ugjort stikker av her i gården, men nå har ho planer om å bli hjemme en stund.

Fredagen begynte med at vi fikk pressa tre firbeinte og tre tobeinte i bilen. Den minste av oss firbeinte blei etter en kort kjøretur satt av hos dagpappa. Etter halvannen times biling var det min tur til å slippe ut av bilen sammen med nanden. Da var vi ved dyreklinikken hvor jeg ikke har vært på lenge. Veterinæren var vedlig fornøyd med ørene mine. Han mente at ogsså øyeproblemene mine har roa seg. Alderen setter jo sitt preg på det meste og pigmentflekkene på hornhinnene er jo kommet for å bli, men iriscystene er ikke lenger så framtredende. Enklere tlfeller kan opereres, men vanligvis må en bare leve med slikt. Noen ganger kan cystene sprekke og forsvinne av seg sjøl, og det er sannsynligvis det som har skjedd hos meg. Nanden blei nærmest skrekkslagen da veterinæren ba om få ta ultralyd av buken min. Han hadde nemlig kommet over en klump, men etter ultralydundersøkelsen blei konklusjonen at det bare var en kladd med hard avføring. Seinere på dagen fikk nanden svar på blodprøvene som også var fine, så jeg er erklært frisk som en fisk.

Nanden stakk av med Apolloen og jeg fikk være med mutter og fatter på et døgns hyttetur, før vi vendte hjem til kråkeslottet og jeg inntok rollen som varmeflaske for den vesle lodotten.

Ettermiddagskos frq Ariell

... sent kom hjem ved midnattstid...

Bilde 1: Apollo sitter en av svingene i sikksakkstien. Hver sving har benk som man må sitte veldig stille på hvis man ikke vil bli sprø av fuglekvitter.

Bilde 2: Apollo sitter i sikksakkstien.

Da er vår helgeutflukt overstått og jeg har vist at jeg er kommet over den verste skapsisen til både løver og nye trapper. Det blei en rolig helg da nanden har vært opptatt i møte mesteparten av tida, men så lenge jeg får være med er jeg fornøyd og snorker meg gjennom det meste.

Jeg har ved et hastetilfelle besøkt den lille innebura lufteflekken og har avlagt den store luftegården en del visitter. I starten av helga var den stadig okkupert av en tilsynelatende herreløs hund som helst ikke ville være der, så da gikk vi ikke dit med mindre vi var flere som skulle luftes samtidig. Den ene tobeinte slapp oss inn, mens den andre holdt styr på den forlatte stakkaren så den ikke fikk anledning til å liste seg forbi. Er man ikke oppmerksom på at hunder forsvinner ut i slusa er det fort gjort at de kommer seg videre når en etterpå skal forlate åstedet. Ellers har jeg hatt mye moro i luftegården sammen med andre førerhundkollegaer, labba litt tur med en saktegående nand, losa henne trygt hjem igjen og ellers vært grei gutt slik jeg pleier. Nanden er stadig av den oppfatning at jeg er en alle tiders reisekompis som virkelig gjør nytte for føda.

Ariell kommer hjem en gang i løpet av det nærmeste døgnet og har som vanlig hatt det som plommen i egget.

Nå er det natta for meg, og nanden skal også snart finne køya. Ho er glad vi kan få en stille og fredelig natt uten fuglekvitteret fra diverse lydinstalasjoner som gikk aldeles i stå forrige natt og holdt leven til sola kikka over åskammen. Snakk om nattergal. Eller morgenfugl og natteravn i skjønn forening.

Sein søndagshilsen fra Apollo

Klar for ny utflukt

Bilde 1: Portrett av Apollo.



Bilde 2 og 3: Apollo i den nye luftegårnden på Hurdalsenteret. ingen tvil om at høsten har inntatt Hurdals skoger.

--------------------------------------------------------------

Vi skal ut å reise igjen, og vil tilbringe nok en helg i Hurdal. Med hektisk møtevirksomhet blir nok denne helga på langt nær like aktiv som den forrige. Nå er jeg ganske grei gutt og har holdt meg i ro under helgemøter før, og jeg er heller ingen stor masekropp, så nanden regner med at jeg takler et par rolige dager ganske fint.

Det bør ikke være så stor fare for å havne på Frognerseteren eller noe annet utilsikta sted på denne turen, for vi har ingen ærend i Tigerstaden nå og reiser derfor direkte til Hurdal. Ergo ingen sjanser for å bli utsatt for t-banelinjer som ikke har stopp på alle stasjonene det normalt stoppes ved. Sjølsagt skulle nanden av på den ene stasjonen de unnlot å informere om at de ville kjøre glatt forbi. Nå skal en ikke spøke med NSB heller, men det er i alle fall ikke planlagt buss for tog på noen deler av strekningen vi skal toge i helga.

Denne gang er vi så heldige å få privat skyss den første delen av reisa. Ariell skal på hyttetur i helga og har fått time til helsekontroll når ho nå likevel skal farte gjennom byen. Nanden hadde egentlig planer om å reise ned med henne til uka, men benytter jo gjerne anledningen når det kan løses så praktisk og det utrolig nok var mulig å få time på kort varsel.

Mens nanden funderer på om det finnes noen absolutte nødvendigheter som har greid å unnslippe ryggsekken, koser vi firbeinte oss med kveldskong før siste tur ut i den skumle mørten. Nå er det flerfoldige kalde grader om nettene og barfrosten er i ferd med å bite seg godt fast. Så spørs det når nanden får innfridd sitt ønske om snø. Underlig det der. Det sytes og klages over all nedbøren i sommer, men mer er likevel helt greit, bare den kommer dalene i fast form. Vi firbeinte tar det jo som det kommer, men gleden blir nok stor den dagen snøen legger et beskyttende, labbevennlig lag på bakken. For ikke å snakke om når det begynner å bli litt mengder av den og en kan hoppe og danse i brøytekantene, synke ned i djupsnøen, rulle seg og forsyne seg godt av alt det hvite.

Ønsker alle der ute en fantastisk helg!

Reiseklar hilsen fra Apollo

Befaring på Hurdal syn- og mestringssenter

Bilde 1: Apollo liggende ved den nye heisen ved hovedinngangen. "Ventetid er hviletid."


Bilde 2: Apollo sammen med hundeskulpturene i sansehagen. "Slike nymotens hunder er ikke lette å kommunisere med, men hode, hale og fire bein har de i alle fall fått."


Bilde 3: Apollo ved innendørs fontene. "Sildre, sildre. Ikke vanskelig for nanden å vite hvor vi er."


Bilde 4: Apollo i slusa inn til luftegården. "Dette er ikke noe blivende sted. Har noen tenkt å slippe meg inn snart?"


Bilde 5: Apollo i hundebadet. "Ingen muligheter for svømming her inne, men våt kan man så absolitt bli. Sleng hit et hånkle nanden!"

-----------------------------------------------------

Tidligere i høst har vi vært på flere langturer til en byggeplass og nå i helga tok vi turen dit igjen. Helt fiks ferdig er det ikke enda, men det er ikke lenger plagsomt mye støy og rot over alt, og senteret har for lengst hatt sin ofisielle åpning.

Det er blitt et underlig sted med masse kriker og kroker og mye rart å forholde seg til for en fersking som meg.

Jeg har begynt å forstå at vi faktisk kan bo i ulike deler av bygget fra gang til gang, og søker ikke så ofte dører til rom vi har bodd på tidligere. Denne gangen har vi holdt til på det som nå er rom 113 (tidligere 21). Det er rommet nærmest hundedusjen, eller hundebadet som det nå heter på fint. Det er ingen forandringer der med unntak av skiltet på utsida, så det fortsatt en kombinasjon av vaskeplass og lager for diverse hundeutstyr. Forleden begikk jeg en noe bedriten rulletur, så nanden fant det best å gi pelsen min en skikkelig vask.

Hundebadet er fortsatt den faciliteten nanden verdsetter høyest ved Hurdalsenteret. Svømmebassenget har ho ikke engang vurdert å bevege seg i nærheten av. Ho mener ho blir like våt av å vaske meg, for jeg rister meg godt og grundig både titt og ofte under slike renselsesritualer. Jeg skulle nok gjerne vært en tur i bassenget også, men der et det dessverre absolutt hundefri sone. Nanden sier jeg får trøste meg med at hundebadet ligger like ved svømmehallen, og at vi faktisk er ganske heldige som har et eget rom for reingjøring og stell.

Ved inngangsdører og ute på enkelte lysstolper finnes lydinstalasjoner med ulike dyrelåter. Eselmishandlinga har de gitt seg med til fordel for litt fuglekvitter, og ellers er både gjess og løver hørbart tilstedeværende. Jeg blei beint ut skrekkslagen da vi gikk gjennom det gamle atriet og nærma oss døra inn til det nye resepsjonsområdet, for der havner man virkelig i løvens hule. Jeg skvatt bakover og blei stående på fire stive bein og med øya på stilker, men nanden mente løven ikke var farlig, så jeg lot meg overtale til å bli med inn.

Fortsetter en rett fram gjennom hovedinngangen og ut i det nye atriet, eller sansehagen som det heter, vil en nokså sikkert støte på noen firbeinte. Riktignok er de flyttbare, men de snodige oransje og svarte hundene som står der ute kan ikke gå på beina sine. I sansehagen er det blant annet også urtekasser med benker, men nå så seint på høsten pirrer det ikke sansene nevneverdig. Legger en veien rett gjennom sansehagen til gangen mellom undervisings- og treningsbyggene møter en først lyden av noen gjess som holder på å le seg ihjel, og når en åpner døra inn til gangen høres sildring fra ei fontene.

Rett fram over denne gangen går det dør ut på sørenda av senteret der det er bygd et lite amfi, leikeplass, klatrevegg, sikksakksti og luftegård for oss firbeinte gjester. Luftegården har to inngangen, så den skal være lett tilgjengelig fra alle etasjer. Begge inngangene har sluse som vi kan slippes inn i først, for å unngå at andre firbeinte som befinner seg i luftegården får fri vei ut. Den øvre inngangen har også et leskur med benk like ved slusa. Ved nedre inngang er det også benk, men den er ikke overbygd. Til denne inngangen er det også satt opp rekkverk som brukerne våre kan følge.

Med to mål luftegård er det innført kraftige restriksjoner på luftemuligheter i senterets umiddelbare nærhet. Med unntak av luftegården skal en nå gå ned forbi ballsletta så vi kan slippes løs i området bort forbi skytebanen.

Hele denne helga var altså satt av til å bli kjent på nye Hurdal syn- og mestringssenter, eller synd- og festingsenter som min tobeinte ynder å kalle det. Nanden er veldig glad for endelig å ha fått god tid til en grundigere befaring. Nanden mener en bør være nokså våken og opplagt de første gangene en vandrer rundt der oppe, og særlig når en i tillegg til å gjøre seg kjent med stedet også skal støtte og oppmuntre en litt skeptisk firbeint ledsager som synes det er uvant med så mye snodig spetakkel og rare tingester rundt omkring. Så får vi håpe at hunder som i framtida skal samtrene der oppe blir godt miljøtrent på stedet før de påbegynner samarbeidet med sin bruker.

Vi har traska mye rundt i helga, så jeg er blitt vant til både løvene og gjessene nå. Jeg kan også gå forbi hundene uten så mye som å kaste et blikk på dem. Den nye heisen syntes jeg er litt skummel, men vi har kjørt den noen ganger så nå tør jeg bli stående og prøver ikke så ofte presse rompa ned i heisgolvet.

Søvnig søndagshilsen fra Apollo

Livets vendinger

Bilde 1 og 2: Apollo i høstsola, iført sitt nye halsbånd. Mørkebrunt halvstrup i rundsydd nappa.

Det var en tung avgjørelse for nanden å søke permisjon fra studiene, men ho måtte til slutt innse at ho var i ferd med å ofre helsa i sin innbitte kamp for å få fullført utdannelsen.

Dermed blir det en mye roligere høst enn først planlagt, men noen planer prøver nanden å holde fast ved sjøl om kroppen setter sine klare grenser for hva slags sysler ho bør bedrive. Noen spredte helgeutflukter skal gjennomføres, men ut over det blir vi nok å finne i nærheten av vårt eget hi.

Kanskje nanden kan få tid til å fikse halsbåndet ho skulle ha sydd i sommer? Vel, jeg har jo nettopp fått nytt, men det ligger fortsatt diverse ubrukelig utstyr her som kan gjøre god nytte for seg som ett halsbånd bare denne tobeinte får gravd fram nål og tråd.

Nanden håper inderlig vi slipper en lengre periode med barfrost og at vi får skikkelig snøføre når vinterkulda kommer. Nå er bakken veldig våt også, så når det fryser på vil den bli veldig hard.

Nå om dagen tasser vi mest i skogen, fordi nandebeina liker det best sånn. Dessuten trives vi godt med trær på alle kanter, og så får vi litt ly for den sure høstvinden. Ariell går løs på skogturene og nanden pleier stoppe litt for å ta en hvil og slippe meg litt også. Det er spennende å av og til kunne utforske noe annet enn tunet hjemme. Jeg er litt fascinert av høstløvet, men er i ferd med å gi opp løvjakta for det er jo umulig å fange alle de virvlende, fargerike bladene på en gang og jeg greier ikke velge ut ett.

Høstlig hilsen Aøollo

Liv i bygda

Som erstatning for årets avlyste bygdedager har ungdommen stått for høstens begivenhet med sin "bygdas aktivitetsdag". Gratis inngang og knallvær med herlig høstsol gjorde sitt til et vellykka arrangement med yrende liv, og godt frammøte av både to- og firbeinte.

Vi var også innom en liten tur, mest for at jeg skulle få en seriøs arbeidsøkt og noen flere utfordringer enn vår ferdsel her oppe vanligvis har å by på. Vi fikk gode treningmuligheter da vi måtte passere biler parkert på gangveien, møtende hunder, unger med mat, folk som gjerne vil se og ta på, ja helst også leike med meg... Nanden er oppgitt over enkelte voksne som ikke engang har vett til å spørre om det er greit å hilse. Jeg satt fredelig med sele på ved hennes venstre side da ho skulle hilse på noen kjente. Da kom dette godt voksent mennesket bort for å bølle med meg. Jeg kan fortsatt ha litt lett for å la meg rive med, men greide holde meg i skinnet, noe nanden tydelig viste at ho var fornøyd med. Sjølsagt møtte vi jo også en av de "omtenksomme" hundeeierne med Fido i kaossnelle. Å korte inn lina når en er ute blant folk er tydeligvis en fremmed tanke for enkelte, så vi bråmøtte denne branden av en blandingshund rundt ett hjørne med sin nokså fraværende eier tassende et godt stykke bak. I forskrekkelsen reagerte jeg med byks og bjeff. Jeg så nok ikke akkurat ut som en velskolert førerhund akkurat da, men gjenvant fatningen nokså raskt. Ellers har jeg i følge min tobeinte oppført meg ganske eksemplarisk.

Vi har også gått "tur" sammen med "chipincheren." I dag var jeg ikke overveldende interessert i det snodige, lille vesenet, så det hele gikk nokså fredelig for seg. Jeg dessuten i sele og hadde dermed mine plikter å passe, noe nanden mener jeg greide rimelig bra.

Helgehilsen fra Apollo som nyter præriefreden med hjernekassa hvilende i nandens fang