Deilig med snø

Jippi! Nå har jeg kommet hjem og her er det blitt litt snø å base i sida sist. Nanden måtte le da jeg kom ut av bilen og stakk nesa langt ned i alt det hvite. Det endte nemlig med en kraftig nys og noen gledessprett.

Nanden er ikke fult så glad for at vi har fått snø, men sier det er bedre enn at det skal være lenge kaldt uten noe snø. Det kjennes ikke så kaldt nå som da vi dro sjøl om det egentlig er noen grader kaldere nå. Barfrost er pytion. Hardt å gå på. Bitende kaldt blir det også.

Vi har vært borte et par netter og jeg har dorma meg gjennom et par skoledager. Nanden syntes ikke dagens obligatoriske forelesning var stort å dra for, men da blei det ikke fravær i alle fall. Det er jo ille å måtte dra så langt når det faglige innholdet er så dårlig. I går fikk vi gå litt før, for nanden min kan ikke jobbe på datalaben, og så er ikke bilder så greit å jobbe med når en ser dårlig. Ho må kunne litt om bildebehandling, men skal få egen fagplan fordi ho ikke kan gjøre de praktiske øvelsene med bilder og video og sånt. Det er ho visst veldig fornøyd med. Heldigvis ikke alle som er ute etter å krangle å gjøre det vanskelig.

I går var vi i dyrebutikken. Igjen! Nanden har bestilt Bia-madrass som jeg skal få ha på skola. Så håper vi at vi får den snart.

På onsdagen var vi hos Nusse. Nanden skulle passe småtrolla der oppe. Ho har forresten blitt litt streng for nå får vi ikke tulle og herje så mye. Ho sier det er greit å hilse, men vi trenger ikke mase rundt inne. Vi blei ganske flinke etter hvert da. Jeg hadde sauen min og Nusse fikk sitt koseteppe. Så lå vi i gangen og tok livet med ro, ihvertfall innimellom.

Nusse fikk fint, rødt halsbånd av meg og nanden i ettårsgave. Av husets egne damer og herrer fikk ho børster og rosa hundeseng som matmor kunne fortelle at virkelig blei godt mottatt. Snakk om prinsessen på erten da.

Nei nå er det på tide å gå seg en tur. Det vil si. Nanden kaller det å sveve på tur, for jeg er jo såvidt nedpå med beina innimellom nå som det er så fint ute. Ønsker meg mer snø i helga jeg.

Vintergal hilsen fra snøhunden Ariell

Brrrr!

Det var kaldt på labbene da vi taska våknopp-turen vår i dag. Nanden sa det reiv litt i den snørrete nesa hennes også. Likevel er det alltid godt å komme ut og bevege litt på skrotten. I dag fant jeg noe spennende borti skogen så nanden måtte vente litt på meg. Det skjer ikke så ofte lenger, men ho var ganske tydelig på at ho ikke likte at øra mine plutselig var ute av drift for en liten stund.

Det er i alle fall herlig sol ute nå og nanden er glad for at snøen ikke er kommet. Jeg gleder meg veldig til snøen kommer jeg da, men de tobeinte mener visst det er litt tidlig.

På fredag var vi i den trange dyrebutikken igjen og kjøpe gave til Nussedachsen som bir ett år 29. oktober. Et pent, rødt lite halsbånd skal ho få. Rart at noen kan ha noe så lite rundt halsen.

Det har vært en rolig helg. Jeg fikk være med å gampe i går, men på lørdagen måtte jeg pent finne meg i å bli igjen, mens nanden med tobeint hjelper traska til skogs. Utpå lørdagsnatte kom det flere kjente hjem og jeg måtte jo bare vise min gjensynsglede. Nanden har brukt mye tid på andres skolearbeid og litt tid på sitt eget i helga.

I går fikk jeg tilnavnet "Fjærteberte" og blei beskyldt for å prøve og gasse ut nanden min. Nå har ho ikke så god luktesans så ho mente at det uansett ikke ville funke særlig bra. Det er dårlig at ho tenker sånn om meg. Jeg kan da ikke noe for at jeg måtte slippe ut litt innestengt luft vel.

Nei, nå skal jeg ut å nyte høstsola, så nå er det slutt på dagens beretning.

Solvarm høsthilsen fra Fjærteberte

Hjemme igjen

Det blir mye reising for tida og jeg er blitt vant til mange ulike oppholdssteder, alt fra buss til togstasjon, kjøpesenter, ulike klasserom og forelesningssaler, kontorer osv osv. På frredagene får jeg ligge og dorme i en krok på det lille rommet mens nanden viser sine ferdigheter i matlaging. Apropos mat får jeg ofte med niste på de lengste dagsturene våre. Da har vi med mat som ikke trenger bløting. Jeg får gjerne det når jeg kommer hjem også, slik at jeg skal slippe å vente så lenge på maten når vi er seint hjemme og er trøtte og slitne begge to. Det er godt å komme hjem til maten og Biaen, men jeg har det alle tiders på tur med lammeskinnet mitt også.

Nanden har vært litt bekymra for at det kan bli for mye reising for meg, men synes jeg tar det pent. Jeg er jo fornøyd bare jeg kan få være med. Dessuten er det mye spennende å følge med på. Det er litt lettere å jobbe når en ferdes ofte på de samme stedene og nanden sier jeg er veldig målretta når vi går. Jeg skjønner fort hvor vi skal. Etter en lang busstur til skola må som oftest nanden tømme tanken og jeg må vannes, så da går jeg dit hvor vi pleier å gjøre sånt.
Vann får jeg ofte i en liten reisevannskål av tøy. Imsdalvann er best synes jeg da, men jeg er blitt flinkere til å drikke litt av og til og har innsett at vannet på Notodden ikke er så verst.

Nanden sier ho er veldig glad for å se at jeg greier å slapper så godt av både på bussen, på skola og under all ventinga rundt forbi. Ho sier jeg har forandra meg mye på det området og minnes første gang vi bussa nedover dalen. Da satt vi rett bak sjåføren og jeg satt og nistirra ut gjennom vinduet i døra under nesten hele den to timer lange turen. Den neste turen måtte jeg si i fra at jeg ikke likte mannen som satt et stykke foran oss. Han oppførte seg veldig rart og nanden sa han hadde drikki sinnabrus. Han var med fra Veggli til Kongsberg og jeg syntes det var så ekkelt at jeg bare måtte småmurre litt hele veien. Nanden håpa det ikke var flere enn ho som la merke til min ublide sinnsstemning der under setet.

Jeg har kjørt mye buss de åra jeg har vært førerhund for nanden og nå er bussen nesten blitt vårt andre hjem. Jeg er blitt vant til alle de rare og bråkete to -og firbeinte som er med og gidder ikke bry meg så mye lenger. Da er det bedre å krølle seg sammen på sauefellen og fordrive tida med slumring. Det er jo ikke stort jeg kan gjøre på en buss uansett. Innimellom legger jeg mitt tunge, kloke hue i fanget til nanden min. Da får jeg litt klapp og kos før vi begge slumrer videre, mens bussen ruller oss stadig nærmere målet.

Vi var i dyrebutikken i dag. Det er to stykker på Kongsberg, men vi var i den lille, trange som selger Hills og Bia. Nanden har begynt å se etter madrass jeg kan ha på skola. Jeg har det helt greit med skinnfellen min, men ho vil være sikker på at jeg ligger godt når vi er der så mye. Nanden sier vi får okkupere et skap til så vi kan ha mine ting der, så får kjøkkenhjelpemidlene ha det andre skapet i fred. Det er visst fortsatt en del ledige skap, så ho mener det bør gå helt fint. En liten biamadrass kan dessuten krølles og stappes litt. Så kan jeg få den som ekstra polstring hjemme i senga mi, når den ikke trenger være med og studere mer.

Nei nå blei jeg sliten av å skrive så mye. Nå skal vi bysse lalle og så står det husvask og studiearbeid på planen til nanden når jeg greier å få ho opp igjen av senga langt utpå dagen en gang.

Natti, natti!

Stooor nattakos fra Ariell

Min siste RTV-trening

Nanden hadde behov for påfyll av medisiner, og slikt medfører naturligvis en aldri så liten bytur. I samme slengen bestemte ho seg for at RTV-trening i bymiljø var mer fornuftig enn å bevise for N-te gang at jeg er god på skogslabbing. Dermed lagde ho masse krøll for en stakkars førerhundtrener, men for oss blei utfallet svært så fordelaktig. Jeg overbeviste stort på Oslo S og lærte ei kriserute som er god å ha når heisen ned til T-banen står. Nanden min syntes nemlig ikke at hund i rulletrapp er noe stas. Det kan fort bli en blodig og smertefull affære. Ødelagte klør er noe herk og for meg som er så opptatt av å ha fine negler er det strengt tatt ikke aktuelt å gjøre noe forsøk på å ødelegge dem i ei rulletrapp.

Jeg fikk masse skryt og blei til og med tilgodesett med en pølsebit. Skulle bare ønske det var litt mer å få. Jeg skjønte godt hvor de kom fra nemlig, men trenerdama var knipen på pølsa. Til gjengjeld var ho raus med kosen og jeg klarte som vanlig ikke la være og legge skjul på at jeg satte stor pris på det. Jeg stortrives i selskap med hyggelige tobeininger og lar ikke noen få mulighet til å tvile.

I dag satte nanden opp hopphinderet bare for å forsikre seg om at jeg fortsatt er av den oppfatning at det er kjempestas å hoppe. Ho sier at vi snart skal prøve oss i lydighetsringen igjen, men mener at vi fortsatt sliter litt for mye med den øvelsen hvor jeg skal stoppe i stedet for å komme fot med en gang. Jeg fatter bare ikke poenget med å stoppe midt på en åpen plass, mangfoldige meter unna nanden min. Det er da mye triveligere å komme bort. Fri ved fot, stå og dekk under marsj, apportering og hopping er favorittøvelsene mine. Å løpe fram og stå ved kjegla synes jeg er litt vrient, for den står aldri på samme sted.

Så håper jeg inderlig at nanden ikke stikker av fra meg flere ganger. Sist blei jeg igjen inne i ringen sammen med en gjeng skrullete firfotinger. Det var kjempeslemt gjort for det kunne jo tenkes at de vil komme og ta meg. Det likte jeg ikke, så da var det tryggest å løpe og finne igjen nanden. På kurset i sommer greide jeg meg faktisk gjennom en veldig langdryg fellesdekk som i praksi foregikk med sjult fører fordi min lille tobeining forsvant helt bakers i ei kjempeklynge med blindinger. Da lå jeg stille i drøyt ti minutter fordi noen skulle ta bilder av oss. Vi var over 40 firbeinte ledsagere som lå tett i tett i en bue. Jeg greide ikke mer da jeg så nanden min komme om måtte la ho forstå at jeg syntes det var kjempeekkelt at ho bare hadde blitt borte for meg sånn uten videre. Jeg rista meg masse for å fortelle at det hadde vært skummelt å ligge så tett innpå så mange farlige kjøtere. Det verste er at nanden ikke vil love at det aldri vil skje ijgen. Ho sier at en ikke skal love noe en ikke kan holde og det betyr vel at det er stor fare for at slikt kan gjenta seg.

Nå er det bare tre minutter felesdekk i lydighetsringen, men det er skummelt uansett. Hvis jeg holder ut fellesdekken, står når jeg skal og prøver å finne kjegla er det visst store sjanser for at jeg kan få appellmerket i gull. De andre øvelsene er jeg ganske trygg på. Er jeg flink nok blir det kanskje trening til gullmerket med hvit emalje også. Det er alltid spennende med nye øvelser, men nanden har ikke så store forhåpninger om å komme så langt for det er mye større forskjell i vanskelighetsgrad mellom klasse to og tre enn det var mellom klasse en og to.

Nei, nå får jeg rive meg løs fra tastaturet å komme meg ut i den fine høstsola.

Solskinnshilsen fra Ariell

Gavekort

Nanden sitter og funderer på hva ho skal kjøpe til meg for gavekortet vi fikk. Noen ganger kan det visst komme noe godt ut av spørreundersøkelser også.

Jeg vil helst ha mer av det gode fôret som Hundekroken selger, men det hadde jo vært kult med en liten gryntegris også da. Pinnsvinet mitt fikk en tidlig start på vintersessongen og kommer nok ikke tilbake.

Her om dagen møtte jeg en ytterst uvennlig tråd. Den sperra hele veien og jeg hadde tenkt jeg skulle gå under den, men så kom jeg visst borti den med den våte snuta mi. Det gjorde så vondt at jeg bare måtte hyle litt. Nanden sier at det er straffa for å være så nysgjerrig og at jeg heretter må passe oss for sånne lumske tråder

Det er visst tid for bytur igjen. Nanden trenger mer medisiner og så skal vi ha RTV-trening. Nå har jeg jo for lengst gjennomskua formålet med slike treninger, så jeg veit å opppføre meg pent. Jeg er sjølsagt ei veloppdragen labbetusse når det går en sebra og følger med på hva jeg driver med. Da tar jeg meg ingen friheter. Jeg lærte tidlig at det ikke er særlig smart å finne på noe spik da. Og ingen skal få tru om meg at jeg er en dum hund. Nå mener visst nanden at jeg stort sett oppfører meg bra ellers også, så ho har ikke noe å klage over.

Nanden er litt imopnert over apportvirksomheten min for tida. Jeg henter stadig mobiltaske, penger og annet rask som slenger rundt her i gården. Forresten har ho fått en vill ide om at jeg er blitt i overkant grådig i høst. Jeg forstår ikke det. Hvem vil ikke ta imot en håndsrekning når muligheten byr seg. Det er jo spesielt fristende når hånda byr fram en matbit til ei stakkars sulten labbetusse. Slike muligheter er til for å benyttes, spesielt når jeg oppdager dem lenge før noen andre rekker å oppfatte noe som helst. Det vil altså si at slikt ikke er lurt når jeg her sele på for da blir jeg som regel ferska. Alle som kjenner meg veit jo at jeg er effektiv når det handler om et mettende ord på tre bokstaver.

Lurer på om jeg skal ta oppvasken med en gang :)

Siklende hilsen fra en utsulta prærieulv

En pakke i posten

I dag kom det en pakke i posten som det lukta godt av. Den lagde litt lyd også for det var visst ei bjelle oppi der. Ja også litt godbiter å sånn da. For det er jo viktig.

I går møtte vi Jiri på vei ned til skolen. Han fikk beskjed om å tøyle sine sosiale behov denne gangen og greide såvidt å holde seg på andre sida av veien, mens jeg passerte så pent jeg kunne. Stakkar liten. Han er jo bare guttungen enda, men far var streng denne gangen. Jirigutten må jo engang begynne å lære noe, han som skal bli førerhund når han blir stor. Det nytter ikke å storme bort til "hvem som helst" da nei. På vei hjem måtte jeg redde nanden min unna flere mulige drukningsfeller. Det hadde nemlig regna en del i løpet av dagen, så det var kommet noen innsjøer på veien, og de ville jeg ikke at ho skulle svømme i.

I dag er det sånn "ta det rolig"-dag, men nanden maser om alt som slulle vært gjort.

Ho klør seg mye i hue for tida. Lurer på om ho ha fått lus jeg da, eller er det bare tankeaktiviteten som er plagsom tru? Nå har ho begynt å true med tannpuss igjen også. Jeg liker ikke det der alltså. Tenna er til å tygge med, ikke til å gnikkes og pusses på. Tobeinte er håpløe vesner altså. Nå har ho kjøpt fingertannbørste til meg. Jeg skal nok knase den i et uoppmerksomt øyeblikk tenker jeg :-)

Nei, nå får jeg sjekke om det er noe godt å få. Det hender jeg kan bligjøre nanden så mye at det skjer noe ekstra godt.

Sulten hilsen fra Ariell