Min siste RTV-trening

Nanden hadde behov for påfyll av medisiner, og slikt medfører naturligvis en aldri så liten bytur. I samme slengen bestemte ho seg for at RTV-trening i bymiljø var mer fornuftig enn å bevise for N-te gang at jeg er god på skogslabbing. Dermed lagde ho masse krøll for en stakkars førerhundtrener, men for oss blei utfallet svært så fordelaktig. Jeg overbeviste stort på Oslo S og lærte ei kriserute som er god å ha når heisen ned til T-banen står. Nanden min syntes nemlig ikke at hund i rulletrapp er noe stas. Det kan fort bli en blodig og smertefull affære. Ødelagte klør er noe herk og for meg som er så opptatt av å ha fine negler er det strengt tatt ikke aktuelt å gjøre noe forsøk på å ødelegge dem i ei rulletrapp.

Jeg fikk masse skryt og blei til og med tilgodesett med en pølsebit. Skulle bare ønske det var litt mer å få. Jeg skjønte godt hvor de kom fra nemlig, men trenerdama var knipen på pølsa. Til gjengjeld var ho raus med kosen og jeg klarte som vanlig ikke la være og legge skjul på at jeg satte stor pris på det. Jeg stortrives i selskap med hyggelige tobeininger og lar ikke noen få mulighet til å tvile.

I dag satte nanden opp hopphinderet bare for å forsikre seg om at jeg fortsatt er av den oppfatning at det er kjempestas å hoppe. Ho sier at vi snart skal prøve oss i lydighetsringen igjen, men mener at vi fortsatt sliter litt for mye med den øvelsen hvor jeg skal stoppe i stedet for å komme fot med en gang. Jeg fatter bare ikke poenget med å stoppe midt på en åpen plass, mangfoldige meter unna nanden min. Det er da mye triveligere å komme bort. Fri ved fot, stå og dekk under marsj, apportering og hopping er favorittøvelsene mine. Å løpe fram og stå ved kjegla synes jeg er litt vrient, for den står aldri på samme sted.

Så håper jeg inderlig at nanden ikke stikker av fra meg flere ganger. Sist blei jeg igjen inne i ringen sammen med en gjeng skrullete firfotinger. Det var kjempeslemt gjort for det kunne jo tenkes at de vil komme og ta meg. Det likte jeg ikke, så da var det tryggest å løpe og finne igjen nanden. På kurset i sommer greide jeg meg faktisk gjennom en veldig langdryg fellesdekk som i praksi foregikk med sjult fører fordi min lille tobeining forsvant helt bakers i ei kjempeklynge med blindinger. Da lå jeg stille i drøyt ti minutter fordi noen skulle ta bilder av oss. Vi var over 40 firbeinte ledsagere som lå tett i tett i en bue. Jeg greide ikke mer da jeg så nanden min komme om måtte la ho forstå at jeg syntes det var kjempeekkelt at ho bare hadde blitt borte for meg sånn uten videre. Jeg rista meg masse for å fortelle at det hadde vært skummelt å ligge så tett innpå så mange farlige kjøtere. Det verste er at nanden ikke vil love at det aldri vil skje ijgen. Ho sier at en ikke skal love noe en ikke kan holde og det betyr vel at det er stor fare for at slikt kan gjenta seg.

Nå er det bare tre minutter felesdekk i lydighetsringen, men det er skummelt uansett. Hvis jeg holder ut fellesdekken, står når jeg skal og prøver å finne kjegla er det visst store sjanser for at jeg kan få appellmerket i gull. De andre øvelsene er jeg ganske trygg på. Er jeg flink nok blir det kanskje trening til gullmerket med hvit emalje også. Det er alltid spennende med nye øvelser, men nanden har ikke så store forhåpninger om å komme så langt for det er mye større forskjell i vanskelighetsgrad mellom klasse to og tre enn det var mellom klasse en og to.

Nei, nå får jeg rive meg løs fra tastaturet å komme meg ut i den fine høstsola.

Solskinnshilsen fra Ariell