Månedens favoritt - Skinneeez

Disse filledyra trenger en ikke være tobeint for å bli fascinert av. Jeg greier meg fint med en beta saueskinn, men det er nå litt mer spennende med ei remse fiberpels som piper i begge ender. Den godtar det meste og har så langt vist seg uråd å slite fra hverandre. Den har fått noen omganger juling, men er fortsatt hel, og er i følge nanden også ganske søt.

Skinneeez er altså slappe pølser i pelsimitasjon, og med visse dyriske trekk. De er uten fyll, men har pip både i hue og hale. Skinneeez kommer i to størrelser og flere ulike dyrevarianter. Nanden har så langt observert fire slag Skinneeezdyr på det norske markedet, men mener det finnes ett par til. Så langt kan vi her til lands velge mellom vaskebjørn, kanin, ekorn og rev.

Det er en diger slappfisk av en rev jeg har fått, men den er alle tiders å leike med. Den har allerede vært med på noen sprell og ser som nevnt ut til å tåle mange flere. Nanden er fornøyd med at den ikke har noe stopping som jeg kan innta eller spre over et større område.

Skinneeez ser ut til å øke raskt i popularitet for flere av dyrebutikkene som selger dem går stadig tomme. Også hos nettbutikker som Canis og Zoosupply har det vært flere ukers ventetid på de slappe skjønnhetene.

Det er kaldt så flisa sprett

De høyere makter er i ferd med å slenge på en ekstra vinter, og utetempen kryper ubønnhørlig mot 25 blå. Det er bitende kaldt, og nanden må nesten stå og holde meg litt over bakkeplanet når jeg må på do. Det knirker og knaker i huset, og musa tasler som besatt i veggene her for å holde varmen.

Etter noen velfortjente timers søvn måtte fyrbøteren pent stå opp for å hente mer ved og sørge for liv i ovnen igjen. Her er det bare å få opp dampen, for sola gir oss ikke mye hjelp om dagen. Her nede er det nokså solfritt på denne tida av året.

Nanden strever fortsatt med å få unna noe huebry innen vi stikker av gårde igjen om et snaut døgn. Det frister ikke mye i denne kulda, men en får bare gjøre det beste ut av det. Nanden ser mest ut som ho burde holde seg under sine dyner og tepper noen dager, men ho sier formen så smått er oppadgående.

Jeg skal snart få en kong med noe frossent innhold å træle med, så da er jeg sysselsatt en god stund. Trenger litt å gjøre innomhus når det ikke er levelig ute. Innen jeg er ferdig med tungebrekkinga bør det vel være mulighet for å krype tett inntil en varm og god vedovn.

Hutrende hilsen fra Ariell

Ut i kulda

Huff, det er jo så en kan fryse totillene av seg der ute jo. I formiddag var jeg med ut for å gjøre mine nødvendige ærend, mens nanden tok seg av vedbæringa. Det var så kaldt at jeg til slutt ikke visst hvilke labber jeg skulle stå på. Etter ei fin helg med minusgrader et sted rundt ti-tallet, kryper utetempen nå ned mot 20 blå om nettene. På dagtid kan det bli ett par grader mildere om vi er riktig heldige.

Lufteturen frista ikke til gjentakelse egentlig, men da nanden gjorde tegn til å ville gå ut igjen, måtte jeg jo gripe sjansen, til tross for at jeg nettopp hadde gitt klart uttrykk for at temperaturen ikke var særlig egna for meg med mine ømfintlige labber. Under tvil kledde nanden på meg dekken og sko, så jeg fikk vralte med. Nanden mener jeg kunne spart meg den turen, for med påkledninga forsvant mye av stasen med å gå ut. Vel, jeg kunne nok ha blitt igjen inne, men nå var det ingen lang ekspedisjon vi var på, og gamle skrotter trenger også å røre seg litt. Det blir jo uansett ikke mye uteaktivitet når det blir såpass kaldt, så en må jo benytte de få anledningene som byr seg. Plutselig kan det bli enda kaldere, og blir for alvor nødt til å gå i hi.

Nanden sliter om dagen og mener ho burde ha utlyst ett par sekretærstillinger, og gjerne finni seg en hushjelp også, for her skulle mye vært gjort. Samtidig går det ikke fortest med henne når arbeidspresset blir så stort. Ho prøver iherdig å dra høytflygende prosjekter ned på landjorda, men med noe varierende hell ser det ut til. Av og til kommer visst også saker og ting deisende ned i hue på en lite forberedt nand som kjemper for å gjenvinne kontroll over kaoset: Ho har for lengst
trygla de høyere makter om en måned ekstra i år. Den har ho sjølsagt ikke fått innvilga, så da blir neste spenningsmoment om ho fortsatt står oppreist til jul. I år blir det ikke særlig mye juleforberedelser her i gården. Innkjøp av gaver, en liten ryddesjau og en juleduk eller to får nok greie seg.

Sjøl ser jeg ingen hensikt i å stresse, så jeg holder meg i ro på kjøkkendet, der jeg griller pels og koser meg. Jeg passer også mine plikter med nandeluftigg, men blir det kaldere nå må jeg nok jage henne ut, og bli stående i døra og passe på så ho ikke kommer for fort inn igjen. En tur i vedskjulet er minstekravet for å få slippe inn igjen.

Iskald adventshilsen fra Ariell

En tur til uvurderlig nytte

Vi har vært på reisefot ett par dager igjen, og nanden hadde som vanlig mange gode grunner for utflukten. I tillegg til studinnens plikter, var det tid for å sikre seg noen måneders forbruk av medisiner. Så måtte ho handle fiskeolje til meg før vi går helt tomme igjen. Ho feilberegna jo så grundig sist, så ho har forhåpentligvis lært å være enda litt mer i forkant. I går dro nanden meg med på pelsstellkurs, noe mange ikke helt har fatta poenget med. Nå har min tobeinte stort sett vært sin egen lærer i pelsstell, så ho mente det kunne være greit med et kurs når det nå skulle passe seg sånn. Trur ho trygt kan stelle meg videre slik ho pleier. I og med at vi labbisser ikke krever noe særlig napping eller klipping ut over litt halestuss og fjerning av buskass mellom tåsene, var det ikke så mye nytt å hente. Trur nok uansett at ho ikke ville utført noe særlig friseringsarbeid utover det lille jeg trenger.

Nanden fikk en solid bekreftelse på at det generelle pelsttellet er godt ivaretatt, og i og med at vi ikke hadde andre store behov, og jeg er en ganske grei firfot som finner meg i det meste, blei jeg brukt som demonstrasjonsobjekt for bading. Min tobeinte var veldig glad for det, da de jo var godt utstyrt med blåsere og fønere så jeg kunne tørkes skikkelig før jeg gikk ut igjen i den strenge vinterkulda. Nanden synes ellers at bading vinterstid er kvialt fordi jeg tørker så grasalt sakte. For sikkerhet skyld kjøpte nanden nytt dekken til meg. Vi tok dessuten taxi tlbake til vårt krypinn for natta, da det var uaktuelt å bedrive noe særlig tid utomhus med trasking til og venting på kollektivtransport. Sjøl med tørking etter alle kunstens regler, er jo pelsen noe fuktig en liten stund etterpå.

Dekken er et kapittel for seg. Jeg fikk jo nytt i fjor, men nanden mener dekkenet har en tendens til å begrense bevegelsesfriheten min i sele. Dessuten har ho lenge hatt planer om å skaffe meg et Back On Track-dekken. Med sine varmereflekterende egenskaper har det en ekstra fodel for mine tilårskomne skrott. Det er litt uvant med beinsnører og høl til halen, men dekkenet fungerer bra sammen med førerhundsele og gir bedre bevegelsesfrihet fordi det har elastikk i front.

Dersom værdamene og værmennenes spådommer om sibirkulde fram mot jul går i oppfyllelse, kommer nok dekkenet godt med. Av og til må man ut en liten tur for å få unna noe ugjort, og til tross for at det nå blir stadig mindre selearbeid, får jeg jo fortsatt være mye ute så lenge værgudene ikke slenger på altfor mange vintre av gangen. Nanden mener jeg trenger å røre på meg og bruke både knotten og kroppen sjøl om min tid som yrkesaktiv hund nå definitivt går mot sin ende. Skrotten er i ferd med å bli mer uforutsigbar, men det bor jo stadig en frisk og glad labrador i den. Det kan av og til være en litt vanskelig kombinasjon som setter meg og nanden min på visse prøvelser, men stort sett finnes det ei råd med hverdagens små og store utfordringer.

Det blir nok ei rolig helg der uteaktiviteten stort sett bedrives i præriens umiddelbare omegn. Nanden strever med oppgaver, prøvelesning og huepine, og jeg tar sjølsgt seriøst ansvar for studinneluftinga. Nanden burde vel være blant de som meget vel skulle vite at hjernen trenger pauser, men også der er det visst et stygt sprik mellom liv og lære.

Rein og frisk fredagshilsen fra Ariell

Supert vintervær

Det siste døgnet har vi hatt lett snøvær og noen få kuldegrader. Stort bedre kan det ikke bli. Det er fint å kunne være litt ute i alt det hvite som har så mange fantastiske anvendelsesområder. Det er visst spådd flere strenge kuldegrader, så nanden sier jeg får nyte det fine vinterværet mens jeg kan.

Til min store fornøyelse har det flytta inn en rev her i huset. Den er nok en noe vel slapp utgave til å kunne kalles ekte rev, men jeg liker den godt og benytter den flittig. Jeg har ikke greid å slite den fra hverandre enda, og heldigvis for nanden har den heller ikke noe innmat jeg kan spise og strø rundt meg. Det er kjempestas å springe rundt og filleriste reven, og den piper hvis jeg tråkker på den eller biter den i hue eller halen. Det er et sånt Skinneez-dyr som min tobeinte mener er en av de bedre bikkjeleikene på markedet. Ho har også noen søte små ekornunger på lur. De ligger bar å venter på en vilter vofs, men de skal pakkes inn til julegaver først.

Nanden er altså så smått i gang med juleforberedelsene, men skjønner ikke helt når ho skal få tid til dem, og hvordan ho skal bli ferdig til jul. Ho grubler også på om ho burde prøve å finne seg en ny dørkrans, eller i det minste fornye litt på den gamle som ho lagde til første jula ho bodde her i huset på prærien. I år steller ho i stand til sin tiende præriejul, og skjønner ikke helt hvor alle de åra tok veien hen.

Nå som gampene har vandra til de eviggrønne gressganger trengs ingen innkjøp av røde epler til julaften. Nyttårsfeiringa er nok likevel det såreste kapittelet, for nanden har i en årrekke tilbrakt timen rundt årsskriftet sammen med havremopedene. Jeg bryr meg fint lite når det braker løs på nyttårskvelden. Det er da ikke noe å styre med, så jeg tygger meg tilfreds ut av det gamle året og inn i det nye.

Jaja. Kanskje på tide å få nanden til å foreta noen praktiske forberedelser for en tur ut i snøen. En kan da ikke bli sittende inne slik en fin dag.

Snødryssende søndagshilsen fra Ariell

Hjem til isødet

Etter en noe ymse uke skal vi nå holdes oss nær heimen en liten uke. Det var en kald fornøyelse å komme hjem. Minimumstemperaturen på termometeret kunne fortelle om drøyt 22 blåkalde nattlige grader, så da var det ikke så underlig at det var litt huskaldt. Det har dessuten vært jevnt over ganske kjølig hele uka, så da blir jo innetempen deretter når en ikke er hjemme. Heldigvis har vi da ved, og nå fyrer nanden så hardt at ho mener de må kjenne stanken av grilla bikkje langt oppi lia. Sjøl er ho jo ikke plaga med ømfintlig luktesans, så for henne spiller det ingen rolle.

Jeg misliker påkledninga, sjøl om den for tida bare består av et enkelt dekken. Det har vært brukt en periode nå, men i år har jeg visst vanskelig for å avfinne meg med dekkenbruken, til nandens fortvilelse nå i kulda. Labbene smøres flittig om dagen, og her hjemme unngår nanden ferdsel på salta vei. Ho sier ho helst vil slippe å havne i en situasjon der det kan bli nødvendig å sko meg, og inntil videre ser labbene mine ut til å ha det ganske greit. Utrolig, men sant.

I går rusla vi litt i byen. Nanden sier jeg har skjemt ho bort, og ser ikke akkurat fram til å være på reisefot uten meg. At ikke jeg er fullstendig utslitt kan ho knapt forstå, men jeg synes fortsatt det er stas å få være med, og viser en utholdenhet ho bare kan misunne meg. Nei, jeg detter ikke sammen etterpå heller. Har fortsatt overskudd til å herje og bølle masse med nandevesenet mitt når vi kryper i hus. Å komme hjem er jo alltid kjekt, men egentlig er det mye mer spennende å reise. Det kan faktisk nesten bli litt kjedelig her hjemme på prærien, og særlig nå som det er såpass kaldt at nanden ikke vil ha meg ute så lenge av gangen.

Jeg får krølle meg godt sammen foran ovnen og be om å få låne ett par gode hender en stund. Det er deilig det.

Småfrossen fredagshilsen fra Ariell

Stillheten senker seg

Etter å ha hatt to tobeinte og en firbeint på overnattingsbesøk, er det atter blitt fredfullt her på prærien. Det har vært trivelig med besøk, og jeg har oppført meg eksemplarisk. Jeg har lånt bort tepper og leiker, og ikke en gang prøvd å bry med med dachsens småkjeks til tross for at jeg var ferdig med å spise lenge før henne.

Vi har hatt mye moro i snøen alle sammen, og jammen har ikke vesletulla sett præriegiraffen ute i bekmørten også :) Ho har også vært min personlige kokk, og var kjempeimponert over hvor mye mat det blei av min lille porsjon småkjeks når den hadde godgjort seg en stund i en boks med vann. Ikke var det noe vann igjen i boksen heller gitt. Storesøstra var vågal nok til å smake på grøntstrøet, men syntes ikke det sakte spesielt godt, så jeg fikk ha det i fred. Ho fikk prøve å stelle et øre og et øye på meg, og etterpå måtte dachsen nokså motvillig til pers da nanden hadde observert at den flere ganger gravde seg grundig i det ene øret.

Akkurat nå har vi passe mye snø til at den er god og mjuk å gå på, men ikke så mye at det blir tungt å komme seg framover. I dag har vi til og med hatt litt sol. Vinteren er nå herlig, enten den tilbringes ute i snø og kulde, eller inne i varmen fra en rødglødende vedovn.

Nanden har fortsatt ikke kommende uke helt klart for seg. Det eneste ho veit er at den stadig byr på en hel del utfordringer ho ikke setter særlig stor pris på. Jeg har nok uansett ikke stemmerett og blir enten med på lasset, eller sendes på avlastning.

I rein frustrasjon er nanden i ferd med å gå løs på kjøleskapet, eller rettere sagt innholdet i det. Kanskje ho kunne trenge litt bistand fra en alltid hjelpsom logrador. Kjøleskapsrydding har jeg slett ikke noe imot. Jeg gjør det med den største fornøyelse om jeg bare får klarsignal. Uff, nå knurrer nanden og sier jeg skal passe meg så jeg ikke ender opp som kjøleskapsmagnet. Trur jeg får ligge unna kjøkkenet og heller hjelpe til med noe annet. Rydde ved for eksempel.

Hjelpsom hilsen fra Ariell

Bofast på kjøkkenet

Nå har vi tatt i bruk vedovnen for vinteren og siden den befinner seg på kjøkkenet gjør også jeg det. I dag har jeg knapt vært noe annet sted i huset, og det hersker ikke lenger noen tvil om at jeg blir stadig mer varmekjær, ihvertfall når jeg først finner på å trekke innomhus. Det begynner dessuten å bli dekkentid igjen for sånne tilårskomne damer som meg.

I dag har jeg nytt snøen som nå begynner å bli ganske klabbete i mildværet. Livsfarlig glatt blir det også der den er kjørt eller tråkka ned, og min tobeinte går stadig og venter på en brå og brutal nedtur med uante konsekvenser. Sjøl står jeg rimelig godt på alle fire. Det skal da litt til å vippe meg ut av balanse.

Nanden legger puslespill med kalender og klokke. Et puslespill som både har for mange brikker, og har noen brikker som over hodet ikke vil passe sammen. Sånn blir det lett når mye uforutsett skjer samtidig, ellers er nanden blitt ganske god på å få planene sine til å gå i hop på de forunderligste vis. Resultatet kan til tider bli en nær livløs nand, men så langt har ho da kommet seg over kneikene. Så får tida vise om ho kommer noe lengre med å klø seg i hue. Kan jo hende ho greier å klø fram en og annen smart tanke i løpet av helga.

Jul er i ferd med å bli tema her i gården, og min tobeinte er såvidt i gang med julegavene. Ho har kjøpt velduftende pressang til søsssen sin, og nå er det gave til meg ho grubler på. I følge henne sjøl kommer den sannsynligvis til å bære preg av å være tiltenkt en godt voksen og ikke helt lytefri kropp.

Kanskje jeg skal gjøre et forsøk på å be om litt kveldsmat. Sjøl om jeg ikke er så hardtarbeidende for tida trenger jeg jo mat. Uten mat og drikke duger helten ikke, heter det jo. Og at jeg fortsatt er nandens helt er det ingen tvil om :)

Heltemodig helgehilsen fra Ariell

Hjem til vinteren

Det har snødd litt de siste dagene, men i Oslo har det ikke lagt seg så mye. Riktignok blei det farlig glatt en del steder, og kuldegradene har vært absolutt merkbare. Her på prærien har vi fått litt snø. Det er ikke store mengder, men nok til at den er av interesse for meg. Nå snør det igjen, og nanden mener vi nok få noen flere centimeter i løpet av helga.

Vi er altså hjemom for noen dager så nanden kan prøve å få orden på noe forefallende arbeid. Det hoper seg visst opp når ho er borte og ikke har tilgang til e-post heller. Ho er forresten bra frustrert over universitetets uforutsigbarheter. Der er visst planer kun il for å endres, noe som passer veldig dårlig i en hektisk hverdag med behov for langtidsplanlegging. Som om ikke det var nok er det tydeligvis et slit å få endene til å møtes i klubbarbeidet nå som førerhundklubbens styre skranter kraftig. Nanden misunner ikke den stakkaren som nå må prøve å ta over lederansvaret. Det blir mye arbeid på et fåtall hender, så det ligger an til noen tunge løft. Det er tross alt en ganske stor klubb med et høyt aktivitetsnivå.

Midt oppi det hele kommer studiearbeid med avslutning av praksis med tilhørende skriftlig dokumentasjon, så nanden kan jobbe 24/7. Bare synd det er praktisk umulig å få det til. Jeg sørger sjølsagt også for at jeg får min del av døgnets timer, så ho får virkelig føle på kroppen at det ikke er noen spøk å leve i hus med ei godt voksen labbetusse. Heldigvis har ho greid å finne de positive sidene ved det, da jeg jo gir god grunn til litt løsrivelse og adspredelse fra andre mer eller mindre meningsfulle gjøremål og utfordrende problemstillinger.

For tida truer jeg også med å gå i oppløsning. Vel, kanskje ikke fult så ille, men pelsen min er visst ikke av det mest fastsittende slaget om dagen. Nanden mener den trenger en hestekur med frisk luft, gjerne ispedd en solid dose snø. Det er nok ikke bare pelsen som vil nyte godt av det :)

Snøfrisk og småbøllete kos fra Ariell

En snartur hjem

Vi er hjemme og puster ut før nanden tar fatt på ei ny uke av praksisen sin. Den krever litt ekstra planlegging fordi det skal foretas ett par utflukter som ikke egner seg for meg. Denne uka har vært relativt rolig. En del uteliv er det blitt, men ikke så mye som jeg er vant til her hjemme på prærien, så jeg har bidratt til en fredag med full fres. Til tider gikk jeg fortere enn nanden greide tenke, så ho fant plutselig på å mene at jeg holdt på med noe som kanskje ikke var så hensiktsmessig. Dumme, dumme nand. Jeg hadde menlig helt rett som vanlig. Det var ho som tenkte feil.

Nanden har et høyt ønske om snø nå. Her er bakken blitt kald og hard, og kuldegradene blir stadig flere. Barfrosten får det til å virke enkstra kaldt, og det harde, ujevne føret er ugreit å gå på, både for to -og firbeinte.

Ellers har jeg mye jeg skal sjekke ut her på prærien før helga er omme og vi stikker av gårde igjen.

Hektisk helgehilsen fra Ariell