Månedens favoritt - Zipp Gnawlers

Gnawlers er blant de få tyggeproduktene jeg kan spise uten fare for oppkast og diarè. En periode var de i salg i nærmest enhver dyrebutikk, men er blitt stadig vanskeligere å opdrive. Nettbutikken Hapoo har vært redningen denne gangen, så en får bare håpe at Gnawlers fortsatt vil være i finne i deres sortiment i lang tid framover.

Gnawlers kommer i flere smaksvarianter og nanden har gjerne latt meg få velge sjøl når anledningen byr seg. Jeg legger ikke skjul på at min absolutte favoritt er mint, noe som neppe er særlig overraskende. Leppepomade og tannkrem må holdes langt unna min rekkevidde og helst trygt innelåst. Jeg går heller ikke av veien for å drepe et stakkars klesplagg på jakt etter en forfriskende smak av mint som er gjenlagt i en lomme.

Gnawlers består i all hovedsak av plantestivelse og storfehudgranulat og benytter soyalecitin som bindemiddel. Heldigvis er ikke magen min så følsom at den reagerer på sistnevnte, til tross for at jeg ellers får skikkelig renneskite av soya. Nanden hadde i alle fall ikke forestilt seg at Gnawlers skulle gi fastere avføring, men til forskjell fra andre liknende tannrensprodukter får jeg faktisk den fineste utstillingsbæsj av å gnavle på Gnawlersbeina. De holder også til noen timers tidsfordriv, kjevetrim og tannpleie.

På grunn av proteininnholdet er nanden veldig forsiktig med disse beina til meg, men det skal samtidig nevnes at Gnawlers ikke er blant verstingene når det gjelder sammensetning.

Buff

Det har vært noen kalde dager mens vi har vært på reisefot. Nå har vi ikke vært så mye ute heldigvis, og nanden har vært nøye med å tilpasse utetilværelsen etter vær og føre. Jeg har tilbrakt noen dager i Hurdal sammen med flere førerhundkollegaer, men har egentlig ikke brydd meg særlig mye om dem. Jeg er fortsatt glad i å leike og bølle med andre hunder, gamle som unge og store som små, men med tida er jeg blitt såpass sær at jeg foretrekker å omgås en av gangen.

Nanden finner min sjølvalgte løsning betryggende da jeg i mine yngre dager gjerne var å finne der lurvelevenet pågikk. Noen ganger kunne veien fra leik til alvor være litt vel kort, og jeg er ikke den som firer når noen har bedt om bråk. Etter min N'te trassalder da jeg var rundt seks år, blei jeg etter hvert noe mer skolemoden og livets lære blei et fag jeg greide beherske bedre. Som sjuåring hadde lærdommen i følge nanden begynt å synke inn. Jeg fant nemlig ut at det var tryggest å danne baktropp så jeg kunne holde oppsyn med min tobeinte. Dermed ga jeg opp rollen som kranglefant.

Vår nylig tilabkelagte utflukt begynte på torsdag. På vår første lille stopp gjorde jeg nok en gang en hederlig innsats med å hjelpe nanden trygt fram på slike stder der man ikke har noen plass å legge all snøen man gjerne skulle rydde unna. Ho var glad vi ikke hadde mange ærend på Kongsberg før vi reiste videre, for makan til kaotisk snøhøl. Vi hadde en tilsvarende jobb da vi skulle gå til dyreklinikken for en uke tilbake. Også da var nanden over seg av glede over at vi i det hele tatt greide komme fram. Til og med veterinæren var imponert. Enda ett eksempel på en særdeles synskrevende oppgave som jeg stadig består med glans.

Før vi forlot snøhølet måtte vi innom dyrebutikken for å kjøpe NEO labbefett da nanden trengte førstehjelp til et selekjøp ho planla på turen nedover. Ikke lenge vi får bruk for den nye selen, men ho konkluderte med at alternativet var uaktuelt. Jeg var nemlig fast bestemt på at jeg skulle være med på tur, og dessuten blir reisevirksomheten langt mer forutsigbar og mye enklere for nanden å planlegge når jeg kan gi henne litt bistand på veien.

Jeg hadde jo ikke vært på langtur på ett par måneder og var reiseklar så fort nanden dro fram sekken. Utålmodig måtte jeg vente på at den skulle fylles med nødvendig utrustnig for noen dager på farten. Til slutt var sekken klar, men da bestemte nanden at vi måtte sove noen altfor lange timer. Det finnes ikke tall på hvor mange ganger jeg tusla bort til henne for å spørre om vi ikke snart burde stå opp, men jeg fikk bare noen grynt tilsvar. Jeg pleier gi uttrykk for at jeg er veldig klar for å dra, men nanden sier ho ikke kan huske at ho noen gang har opplevd meg med slik reisefeber.

Utflukten har bestått av et stort, men ukjent anntall timer i buss, tog og bil, samt lange økter med dorming i en bia-bed. Vi firbeinte var så heldige å få hver vår seng på møterommet også, og vi oppførte oss pent alle tre. Ja jeg også faktisk, med unntak av noen sengevandringer og en sniktur for å sjekke hva nanden foretok seg.

Nanden har ikke vært spesielt snill med kroppen sin og fikk uunngåelig noen påminnelser om en overdose sitting de siste dagene. Dessuten er ho håpløs når det gjelder leggetider, og ett par seine kvelder har satt sine spor. Dermed lå alt vel til rette for en skikkelig blåmandag. Ho fikk som bestilt, men heldigvis svarte ikke konsekvensene til de verste forventningene, for ho har da greid å stable seg på beina noen ganger i dagens løp. Egentlig har ho nok ikke noe valg, for her er det beinkaldt og det må stadig litt ved til for å holde lunk i ovnen.

Mandagshilsen fra Ariell som allerede er klar for neste utflukt

Flere pakkenelliker

Jammen kom det ikke pakke til meg i dag også. Nanden var imponert over hva det var mulig å få nedi den esken. Det må ha vørt litt av et puslespill. Jeg var ikke det minste i tvil om at noe av innholdet var til meg. Det kjente jeg på lukta. Med unntak av ett par bokser potevoks og noe lesestoff som jeg ikke begriper meg på var det mye spennende eskefyll som skal gi mange timer med tidsfordriv. Det er bra for det er sannelig godt med litt variasjon i hverdagen. Nanden prøver å legge opp til fellesaktiviteter så langt det går, men ho har jo en del annet som må gjøres, så det er godt jeg også har noe å drive med uten hennes medvirkning. Jeg har fått to nye Kong-leiker, og to andre godbit-tingester i solid gummimateriale, Ja, og så diverse bein og godbiter da.

Vi har fått beholde levelig utetemperatur. Ja, vi fikk til og med ett lite snødryss før frokost, og jeg har hatt rikelig anledning til å boltre meg der ute i alt det hvite.

Nanden planlegger ny utflukt, men har fått en ekstra utfordring. Ho stiller nemlig ekstra store krav til seler som skal være med på bytur, men nå har det seg jo slik da jeg har vært krympehund det siste året og nå er blitt for liten for alle førerhundselene mine. Nå skal det også sies at vi har en tendens til å få utlevert seler som er i største laget, og da skal det ikke så mye til før den henger og slenger. Nanden mente vi hadde litt å gå på med svenskeselen, men etterhvert som den har føyd seg mer etter kroppen min, har den naturlig nok hatt behov for litt innspenning av den grunn. Brystreima kan ikke spennes inn mer, for den blir breiere inn mot midten og passer dermed ikke inn i spenna. Nanden sier ho kan skjære til ei ny brystreim og fikse litt på bukreima, men ho er redd tilpasningene uansett ikke vil bli særlig funksjonelle fordi de kraftige sidestykkene da vil trekkes enda lenger fram over skuldrene og dermed kan gi mindre bevegelsesfrihet.

Jaja. Ho finner vel en løsning på floka. Jeg har uansett ikke stemmerett i den saken, men sele må jeg jo ha, for jeg vil ikke bli igjen her oppe. Det er faktisk så mye som to måneder sida sist jeg og nanden var på overnattingstur sammen, så det passer bra med en lengre utflukt nå. Kan ikke gro helt fast her hjemme heller. Jeg er jo vant til å være på reisefot til stadighet. For all del. Prærielivet er herlig, men innimellom er det fint med litt mer spenning i tilværelsen.

Reiseklar hilsen fra Ariell

Frisk og solrik dag

Værgudene har lagt sin iskalde hånd over oss, men om dagen når vi har noen timer sol går det an å være ute en liten stund. Om nettene kryper tempen ned mot tretti blå, og nanden må stadig opp for å fyre. Det er godt å ligge på skinnfellen foran en gloheit vedovn når det er så kaldt. Kulda har nok en gang tatt vannet på kjøkkenet, og nanden sprengfyrer i håp om at det skal rette seg igjen snart. Nå ser det heldigvis også ut til at vi skal få en noe mildere natt, så da finnes det vel håp.

I går kveld gjorde nanden et forsøk på å være sosial, noe som innebar at jeg fikk full råderett over huset på prærien for en stund. Det er egentlig ikke så mye å trakte etter for det er gørr kjedelig og det finnes fint lite å jakte på, men jeg godtok det jo. Nanderyggen var ikke veldig glad for utskeielsen hennes, så i dag klager den heller verre og sender vonde ilinger nedover i beina hennes og ho må stadig sjekke at tærne på venstrefoten virkelig er der.

Til tross for at ho snart bør ha lært å behandle kroppen sin litt mer hensynsfullt er nanden i full gang med planlegging av kommende ukes utflukt. Ho påstår ho har tatt sine forsiktighetsregler og at reisa skal legges i kortere etapper over flere dager. Det kan jo blir en begivenhetsrik tur, men som den engel jeg er, er jeg alltid klar for å trå støttende til når det kniper som verst.

På onsdag skal vi på skolebesøk igjen også. Nanden skal plage en helse- og sosialfagklasse noen timer, og jeg skal visstnok fungere som veloppdragent følge, men det får vi nå se på. Jeg går ikke av veien for å finne på sprell om det skulle falle meg inn.

Hmmm. Kanskje på tide å go'snakke litt med nanden. Kunne vært fint med litt kveldskos før ho får tilbake vannet og må få unna oppvasken.

Mandagsklar søndagshilsen fra Ariell

Kuldesjokk

I går slo værgudene nok en gang til med noen ekstra vintre. Nanden var fornøyd med de åtte kuldegradene utpå ettermiddagen, og ante fred og ingen fare. På ett par timer sank temperaturen med ti grader, noe som forsåvidt ikke var veldig overraskende. Utpå seinkvelden skulle jeg bare ut å tisse skvetten min og nanden reagerte på at jeg bar meg så voldsomt og knapt nok hadde tid til å gjøre mitt lille ærend før jeg tok sats og byksa inn igjen på to og ett halvt bein. Ho skjønte jo sammenhengen da ho sjekka utetempen som plutselig lå faretruende nær tretti blå. Ikke rart det blei kaldt på totillene da.

I dag har nanden kjøpt skinnvotter så ho ikke skal fryse av seg gulrøttene. Det skal ellers mye til før ho dekker dem til. Egentlig mener ho det er mest praktisk med hansker, men når det blir skikkelig kaldt bør fingerstubbene bo i samme rom for holde varmen. Så var det dette med å finne noe som kan passe en relativt kraftig hånd med korte fingre, samtidig som nanden stiller store krav til at vottene skal gi godt grep og ikke være for tjukke. Endelig fant ho da noe som kan brukes, men ho fant dem ikke akkurat i billigkroken nei.

Det er kjipt å måtte være mye inne etter så mange fine utedager. Jeg er aktivt deltakende i alle innomhuslige sysler der jeg kan være til noen nytte. Nanden synes av og til det kan være litt utfordrende å finne noe jeg kan gjøre, men er samtidig glad for at jeg fortsatt er en energisk og utholdende hund, til tross for alderen.

Det er visst ikke helt nandens dag i dag. En pose med varer endte på golvet med ett brak, men heldigvis lå i det minste eggekartongen i den andre posen, så det skjedde ikke noen stor ulykke, med unntak av en boks med diverse godsaker som slapp ut det meste av innholdet da den traff golvet. Den fikk jeg dessverre ikke hjelpe til med å rydde opp, men da nanden ett par timer seinere greide å slippe ned en god neve treklosser fikk jeg bistå. Trehvite klosser på golv med tilsvarende farge og i tillegg dårlig lys kan vel defineres som test av kontrastsyn, men ho fikk alle klossene sine kjapt tilbakelevert til tross for at de hadde trilla i alle himmelretninger. Det er slike dagligdagse hendelser som overbeviser nanden om at det ikke er så ille stelt med meg som ho i sine mest bekymringsfulle stunder er redd for. Nei, jeg juksa ikke heller. Fikk ikke mye tid til å bruke nesa med det opprydningstempoet jeg hadde. Imidlertid måtte jeg streve litt ekstra for å fiske fram en kloss jeg i min iver greide sparke inn under sofaen.

Helgehilsen fra ryddekomiteen v/ Ariell

Fytti grisen!

At nanden er både tunglært og dumdristig har dagens begivenheter bevist. Ho skulle vært på møte i tigerstaden, men var forutseende nok til å forstå at en dag med veldig mye reising kunne by på problemer. I morges var formen såpass ille at ho vurderte å avbestille veterinærtimen og holde seg hjemme. Jeg skulle jo unastte bare på kontroll, men nanden hadde ikke lyst til å utsette det, så vi reiste da. Bussturen resulterte i en øm rygg og en kranglete venstrefot. Til tross for ubrøyta fortau greide jeg utrolig nok å trekke henne med meg til dyreklinikken, men særlig godt hadde ho det nok ikke, for ho masa stadig om at jeg måtte roe tempoet. Ho innså heldigvis at en dagstur til Oslo ville få uutholdelige konsekvenser og bestemte seg til slutt for å reise hjem og heller møte opp telefonisk. Nå har nanden stått ett par timer ved datamaskina og er aldeles segneferdig.

Jeg var til min gamle veterinær i dag. Jeg er så frisk som bare jeg kan bli og veier akkurat det samme som for fire uker tilbake. Blodprøvene var veldig fine nå, og de hvite blodcellene har også økt i antall heldigvis. Nanden fikk skryt for å passe godt på ørene mine. De bærer dessverre litt preg av alt de har gjennomgått, men ser reine og fine ut. Denne øyeproblematikken er jo en sak i særklasse, og nanden synes egentlig uttalelsene rundt en evt. forverring var ganske vage, og at ho egentlig har hørt det samme ganske mange ganger. De største iriscystene er ikke blitt større, men de to små i underkant av pupillen på venstre øye ser ut til å være i utvikling. De ligger jo slik til at de ikke fortstyrrer synet mitt. Det finnes imidlertid en viss risiko for at de kan komme ti å hindre drenering av kammervæske og dermed vil forårsake grønn stær, men det er jo også en bekymring vi allerede har levd med et års tid.

Nebb og klør med onegn har det bra, og min livlige oppdreden vitner ikke om store plager i bevegelsesapparatet. Nå bør vel nanden forhåpentligvis sove rolig og bekymringsløst noen netter. Innimellom har ho mareritt om en flatsnuta labrador med avklipte ører, gjensydde øyehuler og manglende frambein.

Etter veterinærbesøket var vi en raskt tur innom dyrebutikken fordi nanden hadde stort behov for å finne noen ho kunne plage med ett par fôrpsørsmål. Det kunne ho nok like gjerne ha spart seg.

Apropos sparing var det var definitivt ingen sparegris vi tok med oss hjem. Jeg fikk en latexgris av det mer disekeringssikre slaget. Jeg likte grisen godt jeg, og syntes egentlig den var veldig spennende, helt til jeg gjorde et feiltrinn som gjorde den skummel. Jeg kom nemlig i skade for å dytte litt hardt i den, og fikk meg en støkk da den svarte med nokså høylytt grynting. Den overreagerte så absolutt da jeg jo ikke hadde gjort noe forsøk på å mishandle svinet. Ikke tør jeg gjøre det heller, for da er jeg redd den angriper. Med andre ord ett skikkelig villsvin forkledd som uskyldig gris.

Vi har forresten også fått erfare hvordan grisen reagerer på virkelig tøff behandling. Ved et uhell kom nanden til å tråkke på den, noe som definitivt ikke gjorde det uforutsigbare leikedyret noe mildere stemt. Den hylte faktisk som en stukken gris, hvorpå nanden etter å ha fått igjen pusten etter den første overraskelsen knakk sammen av latter. Jeg syntes ikke det var det minste mosomt og tassa bort til den trygge kroken min. Litt småfurten og nokså stilltiende holdt jeg meg der en god stund, og har konkludert med at den tingesten der er noe ordentlig svineri.

Griselei hilsen fra Ariell

Hva går det av nanden?

Det kom visst et ganske kraftig skydekke som ikke ville slippe sola igjennom, men desto bedre forhold for nok en god tur ut mente nanden. Godt med noen ekstra timer frisk luft og bevegelse.

Jeg skjønner ikke hva det går av min tobeinte om dagen, og en må virkelig se opp når en sjøl ligger lavt i terrenget. Plutselig kan det komme dettende en nand, og det er definitivt ingen spøk.

En annen ting er at ho har begynt å bli hysterisk på grunn av plastposer. I morges kasta ho en sånn pose som det hadde vært frosne rundstykker i. Det er jo en helt verdagslig ting å gjøre, så det burde ikke være noe skummelt med det, og slett ikke noe en går rundt og tenker spesielt mye på i ettertid. Etter turen bortom søppelbøtta gikk ho for å tenne opp i ovnen, men så fikk ho plutselig et vilt innfall om å stenge alle åpne dører i hele huset, og jeg blei i all hast sendt ut på tunet da ho mente å høre det tusle og tasle under kjøkkenbenken. Der har vi aldri hatt gnagerbesøk før, så litt underlig var det nå. Nanden gjorde seg klar for musejakt og åpna døra til benkeskapet. Det stakkars skrekkslagne mennesket mitt holdt på å forgå. Ikke av skrekk, men av latter. Ho hadde jo ikke tenkt på plasten ho nettopp hadde krølla ned i søppelbøtta, og at det var den som lagde slike mistenkelige lyder. Det hørtes nemlig ganske livlig ut der innunder benken og knitring fra plastembalasje har aldri tidligere medført slik oppstendelse her i gården.

Nei, denne nanden kan umulig være riktig vel bevart sånn som ho snubler rundt og lar seg skremme av plastposer. hva blir det neste?

Oppgitt hilsen fra Ariell

Nok en soldag?

Klokka er halv ti og vi har allerede sol på låvetaket. Det går helt klart mot varmere og lysere tider. Ser ut til at jeg kanskje kan få nyte noen timer sol i dag også. Nå kan vi nemlig skryte av noe mer enn et lite solgløtt, og når skyene er noenlunde fraværende har vi flere timer med herlig præriesol. Nanden holder seg mest i skyggen på slike solrike vinterdager, ellers blir resultatet dagevis med skallebank.

Den ene labben min har vært lite mottakelig for behandling. Den ville rett og slett ikke bli bedre og etter hvert blei det vanskelig å holde tunga unna. Sokker er intet hinder og de er forresten til for å rives av, noe jeg gjerne gjør så fort nanden ikke henger over meg. Om sokkene ikke kan dras av går det alltids an å spise dem av. Anskaffelsen av Almgrens universalsåpe og Skraphandlerbuas lærsmurning har gjort underverker. Resultatene lot absolutt ikke vente på seg og jeg kan igjen tasse rundt på fine mjuke poter. Smurninga er absolutt ikke egna for sarte neser og holder til og med meg unna labbene mine, sjøl med de dumme sokkene på. Nanden er så fornøyd så, men hva jeg måtte mene tas det visst lite hensyn til.

Jeg får vel kreve seinfrokosten min nå kanskje. Det blei en herlig lang og god luftetur nå mens vinden trekker pusten. Mye lengre enn nanden hadde planlagt, så nå trengs det mat for både to- og firbeinte.

Frokosthilsen fra Ariell

Hjelpe meg!

Noen må snart få nanden min til fornuft, for ho har en lei tendens til å påta seg altfor mange av andres gjøremål om dagen. Fortsetter ho sånn blir jeg snart skrullete av dette, men nanden er visst av den oppfatning at man ikke kan bli noe man allerede er.

Det blåser stadig hardt her på prærien og stakkars brøyteboonden vår har kjørt fram og tilbake på pærieveien for at den ikke skal føyke igjen så ille at den blir uframkommelig resten av vinteren. Det er ikke lettest for nanden bevege seg mye med slik vind i kastene, så det blir mest sprell på tunet. Nå har det endelig stilna av, men jeg er ikke så glad i mørket så nå vil jeg helst være inne.

Torsdag har jeg har fått time hos veterinæren. Nå er han endelig tilbake på jobb og kan se ordentlig på meg. Nanden synes det er blitt litt vel lenge sida sist alle skavankene mine blei grundig undersøkt, men hadde jo ikke forutsett det håpløse veterinærbesøket i januar. Ho undres forresten på hvorfor jeg av og til går og kaster litt på hue innimellom, så det ligger nok an til en inspeksjonsrunde av tanngarden i tillegg til andre mulige problemområder. Så skal jo blodcellene mine telles på nytt, for ikke å snakke om at de hersens kiloene vil komme for en dag. Jeg er neppe for tung denne gangen heller, og nanden trur ikke det er skjedd noen store forandriinger de siste fire ukene. Den masete vekta vår er blitt hemmelighetsfull av seg og vil ikke si hele sannheten. Den sier bare at "Deres vekt er tju". Det kan jo bety så mangt, og beregning med ti kilos nøyaktighet er vel i drøyeste laget. Nanden truer med at den dumme vekta må flytte ut for godt om ikke batteriskift er nok til å få skikk på den. Den tar jo dessuten altfor mye plass og har ikke vært mye brukt de siste åra.

Nanden påstår at jeg er blitt skikkelig klengefø. I mine yngre dager var krisen ett faktum om jeg ikke fikk være med på do, men det roa seg jo med tida. Dessuten er det dårlig med plass til to på veslerommet her i huset for det er definitivt et sted der man må ut for å snu.

Nå om dagen vil jeg helst kveile meg rundt nandebeina hvor hen de måtte stå. Det nytter i alle fall ikke å ligge oppå dem, for nanden er sjelden å finne sittende. Ho ser ikke fram til torsdagens reisevirksomhet, men sier det ikke finnes noe aktuelt alternativ.

Nei, nå skal visst nandebeina røre på seg igjen. Får finne ut hva som skjer.

Klengehilsen fra Ariell

Vær og vind

Det har vært nokså vindige forhold siste uka, og nanden trur helst all den urolige lufta er årsaken til at det innimellom tyter litt seig guffe ut av høyre øye og strirenner av venstreøye. Nå dryppes det med øyentrøstdråpene igjen, noe som ser ut til å forngere bra. Det er ellers ingen synlige øyeforandringer, men veternæren får se på de til uka.

Det har snødd litt og det har festa seg såpass at det går an å ferdes utomhus uten altfor stor risiko. Ellers blåser det fortsatt en del, så veien vår føyker raskt igjen enkelte steder. Nå som nanden kan gå noenlunde trygt og føret er blitt langt mer labbevennlig bør det være gode muligheter for noen rusleturer i helga.

I dag har jeg vært med nanden til legen. Formen var nok ikke helt god, for etter å ha velsigna meg med en rask tur ut i halv sjutida, tusla nanden tilbake til senga og blei der litt lengre enn planlagt. Vi kom oss da av gårde og etter legebesøke var det frokostid for nanden som endelig var kommet over de verste startvanskene. Sjøl om veien fra legekontoret til bakeriet ikke er veldig komplissert var det godt jeg var med, for snørydding på fortau har sjelden særlig høy prioritet. Etter frokosttreffet måtte vi innom butikken, enda det blei kjøpt inn masse mat på tirsdagen.

Nå er nanden ferdig med å pakke ut varene og har lova å låne meg hendene sine til fri nytelse for en stund, så nå skal jeg flate ut og ta ettermiddagen med ro.

Fredelig fredagshilsen fra Ariell

Stalltips for vintertørr hud

Jeg og nanden konkurrerer om hvem som har tørrest hud om dagen. Nandens hender ser fullstendig ødelagte ut og pleier bli sånn om vinteren, men blir heller ikke bedre av at utvalget i tilstrekkelig milde håndsåper stadig minker. Nandelanken har dermed stadig vært veldig røde og såre i vinter, men diverse håndkremer, aloe vera og andre vidundermidler har ikke hatt veldig overbevisende virkning. For noen dager tilbake gjenopptok ho håndvask med lærsåpe da ho nokså bestemt mener at hendene hennes eå mer presentable ut den gang ho holdt på mye med lærstell.

Labbene mine står i fare for å bli utsatt for samme behandling som nandelankene. Mesteparten av de ødelagte hudcellene har Humilacen tatt, men huden har fortsatt problemer med å vinne tilbake fuktighetsbalansen. Denne salsåpa er noe klabb, men tørker i alle fall ikke ut huden. Den er basert på naturlige fettstoffer og gir fuktighet uten å virke irriterende. Vel, det var dagens såpereklame :)

Hagens hovsmurning lovprises nå i store ord og vendinger her i gården da nanden har fått det for seg at den funker like bra til labber som til høver. I morges kom ho nemlig i skade for å grave litt djupt i ei striglekasse, og der, helt nederst, fant ho den. Burken var så og si skrapa for innhold, men besatt av tanken på å prøve den greide ho tyne den til en anelse testsmøring. Morten (Heste)Hagens elefantastiske hovsmurning er basert på revefett, tjære og bivoks. Revefettet likner mye på hudens egne fettstoffer, trekker godt inn og gir mye fuktighet. Tjære holder huden mjuk, mens bivoksen virker som forsegling slik at fettet holdes i huden, men tetter ikke porene i slik grad at huden hindres i å gi slipp på overskuddsvæske.

Guffa stinker ræv... noe nanden mener har visse fordeler da det gjør den så uspiselig at jeg holder tunga unna. Godt jeg ikke er så mye på farten om dagen for stanken fra hestehagen er langt i fra like behagelig som duftene fra rosehagen. Et større problem er at nanden ikke har umiddelbar tilgang på mer av klineriet og er usikker på om ho kan skaffe til veie noe innen rimelig tid. Dessuten trenger vi egentlig ikke kilovis for periodisk vedlikehold av mine labber, men nanden finner jo stadig nye bruksområder for ting så det kan nok plutselig hende den går unna. Skraphandlerbuas lærsmurning/Fagerjordens FoxWax vurderes sterkt da ingrediensene er nokså identiske og de kommer i mye mindre forpakninger. Det spørs bare om de er sammensatt slik at de gjør samme nytten. FoxWaxen har vært nandens venn til gammelt lær så den er ho kjent med, men det ser ut til at den ikke er lett å få tak i lenger. Vel, vo får se, men jeg skal ikke føle meg for trygg på annet enn at det kan bli mye illeluktende labber en stund framover.

Nei, nå får jeg ta med meg nanden en tur ut på isdans. Jeg har jo vist mine kunster flere ganger i dag mens ho bare har stått i døra og vært heiagjeng. Pingla er redd for å gå ut nå fordi det stive ganglaget på uttrygt underlag er et mareritt for ryggen. Ho kan jo ikke bure seg inne til det blir bart, så det er på tide å lure henne over dørstokken nå.

Holkete onsdagshilsen fra Ariell

Mildt, mildere, mildest

Sju varmegrader er ikke veldig gunstig med tanke på vinterlige føreforbold, og det er virkelig i ferd med å bli utrygt der ute.

Etter ett par dager der nanden overtok mageplagene mine, er alt nå tilstynelatende bare velstand igjen. I går var vi på handletur da kjøleskapet var blitt så tomt at en real vask kunne gjennomføres uten mye ekstraarbeid. Fryseboksen er befridd for is og har fått god plass til frysevarene.

Vi hadde med ei endeløs handleliste til butikken sammen med tobeint hjelper for å kunne finne, bære og frakte alt sammen hjem. Greit med påfyll av matforådet når en har levd på tørre brødskalker med syltetøy en stund og siste tre dagers middag har bestått av tomatsuppe, men maken til handling trur jeg aldri jeg har vært med på før, enda så mange ganger jeg har vært med på storhandel.

Nå har vi altså et reint og velfylt kjøleskap, noe nanden er veldig fornøyd med, men ryggen henens er mindre glad for. Den måtte nemlig bidra litt. Eieeren av kroppen mener ho har tatt alle nødvendige hensyn til dens forfatning og er oppgitt over at den er så lunefull.

Nei, nå skal jeg gjøre krav på noe spiselig før nanden igjen blir fullstendig oppslukt av fjorårets tall og øvrige begivenheter i tigerstadens forening for firfotede ledsagere. Jeg regner med at ho ikke flytter seg mye på en stund da, men får nok legge meg så nær jeg greier så jeg er helt sikker på at ho ikke kan komme noen plass uten meg. Jeg har faktisk sett henne ta vindusveien ett par ganger. Faren er størst nå om vinteren, men spørs om ho vil utsette ryggen sin for den slags akrobatikk med mindre det står om liv.

Middagshilsen fra Ariell