Buff

Det har vært noen kalde dager mens vi har vært på reisefot. Nå har vi ikke vært så mye ute heldigvis, og nanden har vært nøye med å tilpasse utetilværelsen etter vær og føre. Jeg har tilbrakt noen dager i Hurdal sammen med flere førerhundkollegaer, men har egentlig ikke brydd meg særlig mye om dem. Jeg er fortsatt glad i å leike og bølle med andre hunder, gamle som unge og store som små, men med tida er jeg blitt såpass sær at jeg foretrekker å omgås en av gangen.

Nanden finner min sjølvalgte løsning betryggende da jeg i mine yngre dager gjerne var å finne der lurvelevenet pågikk. Noen ganger kunne veien fra leik til alvor være litt vel kort, og jeg er ikke den som firer når noen har bedt om bråk. Etter min N'te trassalder da jeg var rundt seks år, blei jeg etter hvert noe mer skolemoden og livets lære blei et fag jeg greide beherske bedre. Som sjuåring hadde lærdommen i følge nanden begynt å synke inn. Jeg fant nemlig ut at det var tryggest å danne baktropp så jeg kunne holde oppsyn med min tobeinte. Dermed ga jeg opp rollen som kranglefant.

Vår nylig tilabkelagte utflukt begynte på torsdag. På vår første lille stopp gjorde jeg nok en gang en hederlig innsats med å hjelpe nanden trygt fram på slike stder der man ikke har noen plass å legge all snøen man gjerne skulle rydde unna. Ho var glad vi ikke hadde mange ærend på Kongsberg før vi reiste videre, for makan til kaotisk snøhøl. Vi hadde en tilsvarende jobb da vi skulle gå til dyreklinikken for en uke tilbake. Også da var nanden over seg av glede over at vi i det hele tatt greide komme fram. Til og med veterinæren var imponert. Enda ett eksempel på en særdeles synskrevende oppgave som jeg stadig består med glans.

Før vi forlot snøhølet måtte vi innom dyrebutikken for å kjøpe NEO labbefett da nanden trengte førstehjelp til et selekjøp ho planla på turen nedover. Ikke lenge vi får bruk for den nye selen, men ho konkluderte med at alternativet var uaktuelt. Jeg var nemlig fast bestemt på at jeg skulle være med på tur, og dessuten blir reisevirksomheten langt mer forutsigbar og mye enklere for nanden å planlegge når jeg kan gi henne litt bistand på veien.

Jeg hadde jo ikke vært på langtur på ett par måneder og var reiseklar så fort nanden dro fram sekken. Utålmodig måtte jeg vente på at den skulle fylles med nødvendig utrustnig for noen dager på farten. Til slutt var sekken klar, men da bestemte nanden at vi måtte sove noen altfor lange timer. Det finnes ikke tall på hvor mange ganger jeg tusla bort til henne for å spørre om vi ikke snart burde stå opp, men jeg fikk bare noen grynt tilsvar. Jeg pleier gi uttrykk for at jeg er veldig klar for å dra, men nanden sier ho ikke kan huske at ho noen gang har opplevd meg med slik reisefeber.

Utflukten har bestått av et stort, men ukjent anntall timer i buss, tog og bil, samt lange økter med dorming i en bia-bed. Vi firbeinte var så heldige å få hver vår seng på møterommet også, og vi oppførte oss pent alle tre. Ja jeg også faktisk, med unntak av noen sengevandringer og en sniktur for å sjekke hva nanden foretok seg.

Nanden har ikke vært spesielt snill med kroppen sin og fikk uunngåelig noen påminnelser om en overdose sitting de siste dagene. Dessuten er ho håpløs når det gjelder leggetider, og ett par seine kvelder har satt sine spor. Dermed lå alt vel til rette for en skikkelig blåmandag. Ho fikk som bestilt, men heldigvis svarte ikke konsekvensene til de verste forventningene, for ho har da greid å stable seg på beina noen ganger i dagens løp. Egentlig har ho nok ikke noe valg, for her er det beinkaldt og det må stadig litt ved til for å holde lunk i ovnen.

Mandagshilsen fra Ariell som allerede er klar for neste utflukt