Månedens favoritt - Jean Peau pleieprodukter

Til tross for upraktiske pakninger og vanskelig tilgjengelighet har disse produktene gjort seg fortjent til den høythengende tittelen "månedens favoritt". De har vært i bruk en stund, men nanden er litt misfornøyd med at det skal være så vrient å få tak i det en vil ha.

Både Herbal balm og Conditioning lotion har vært til uvurderlig nytte på vår femdagers byutflukt, og både pels og poter så ut til fortsatt å være i noenlunde grei stand innen vi kom hjem igjen. Et lite under i seg sjøl, for jeg ser vanligvis ikke ut i måneskinn etter en dagstur i bynære strøk.

Nanden er litt redd for å bli veldig glad i innholdet i disse semre forpakningene, men er nok allerede fortapt. De er ikke spesielt billige, men så har man heller ikke spart på de gode ingrediensene.

Herbal balm inneholder hele 20% bivoks, og stort mer bør det visst helst ikke være, for da vil produktet bli for fast og vanskelig å jobbe med. Balmen er egentlig en beskyttelseskrem til pels, noe den absolutt er god til, men den egner seg også ypperlig som potevoks, til tørre albuer og annet småsnusk. Første gang vi prøvde den som pelskrem var skepsisen stor og nanden forventa egentlig feit og klinete pels som ville trekke til seg alt av støv og lort. Men der tok ho skammelig feil, for balmen trekker virkelig godt inn. Bare så synd at det ikke finnes noen mellom ting mellom 30 ml og en halv liters forpakninger.

Conditioning lotion får pelsen min til å se reinere og mer velstelt ut og hjelper litt på statisk elektrisitet og slitasje, men nanden savner Herbal oil som ho pleier å blande i denne sprayen for å gi pelsen litt mer pleie. Dessuten lukter det ikke så mye av denne stellesprayen, noe jeg setter stor pris på.

Øyebadevannet har også gode egenskaper. Vi hadde egentlig gått helt over til å bruke ampuller med saltvann, men Jean Peau eye care greier faktisk å redusere tårefloden fra mitt venstre øye. Ingen veit egentlig hvorfor det renner slik. Jeg fikk flere behandlinger for tette tårekanaler uten noe resultat, så veterinæren konkluderte med at det ikke er tårekanalen som er problemet. Fordi tårefloden er så variabel mener nanden det er produksjonen av tårevæske som stadig blir for høy, men er altså av den oppfatning at det stabiliserer seg litt med øyebadevannet.

Konklusjonen er at denne pleieserien virkelig duger. Den er mild og effektiv, uten unødvendige tilsetninger, i stor grad basert på naturlige oljer og ekstrakter og har produkter som er gode å jobbe med. De stinker ikke bomba parfymeri, og resulterer derfor heller ikke i at jeg prøver å oppsøker de mest udelikate steder for å dekke over lukta.
Det finnes en stor risiko for at vi kan ende opp med flere produkter fra denne serien, særlig nå som nanden har greid å oppdrive en ny forhandler på nett, Stargate Johnny Skjølås.

En serdeles god helseattest

Da er jeg vaksinert og undersøkt, og en papirbit er klar for videreformidling. Både nanden og vet'en har gjort seg flid med den, og jeg er erklært frisk som en fisk, til og med med smiljefjes både her og der. Og at jeg helsemessig er i stand til å fortsette som førerhund var det helt klart ingen tvil om. Det er visst fortsatt bare de grå håra som røper alderen min, og veterinæren synes jeg holder meg svært godt for alderen. Jeg har stadig bittelitt tannstein langt baki gapet, men ingen tegn til irritert tannkjøtt, så dersom det ikke plutselig utvikler seg til det verre mener veterinæren at tannsteinfjerning fint kan vente til det eventuelt skulle være flere grunner til å komme tilbake for et søvdyssende besøk. Dagens seanse var i alle fall ikke mye søvndyssende. De få minuttene vi måtte sitte og vente på tur, lå jeg på vakt, og det rykka i hele kroppen da jeg hørte veterinærens stemme. Da ho endelig kom for å hente oss, blei jeg yr og vill som vanlig. Ikke helt lett å sitte pent på vekta nei, men jeg i alle fall blitt tung nok, vel og merke på riktig side av maxgrensa. Ørene lever sitt eget liv, og veterinæren er veldig fornøyd med at nanden har fulgt opp så godt med rens, ellers ville det sett nokså annerledes ut. Nå er de fine, men det er tydelig at ørevoksproduksjonen fortsatt er veldig høy, og nanden er litt bekymra for at ho stadig må rense så ofte.

Resultatet av dagens bytur er en nand som er fornøyd med å ha en frisk og gal hund. samt anskaffelse av et par klesplagg for en rimelig penge. Ho sier at ho har kjøpt sin første og siste bukse av det velbrukte utseendet, og den blei innkjøpt av tre gode grunner. Forunderlig nok fikk nanden på seg buksa, den var rasende billig, og nanden er nærmest bokseløs for tida. Slik gikk det altså til at ho måtte bryte med sine egne prisnipper vedrørende innkjøp av klær, for de skal da absolutt ikke se brukte ut når de kjøpes. Slite dem ut greier ho fint å få til sjøl.

Nå skriker magen min etter påfyll, så det er på høy tid å be om å få kveldsmaten servert.

Sulten og småsliten kveldshilsen fra Ariell

Hjem, kjære hjem

Vi er kommet hjem etter ei lang og stri uke. Nanden er blitt sylte forkjøla, og jeg nyter præriefreden og noen ekstra centimeter løssnø som kom mens vi var bortreist. Vi trenger noen dager å roe ned på nå. Nanden vil egentlig være mer ute i det herlige vinterværet, men er jo både tufs og snufs, så det er ikke all verden med tiltak fra den kanten akkurat nå. Ho prøver å være litt arbeidsom da, for det var visst ganske mye en skulle prøve å få oversikt over etter denne intense uka. Mye pes med pensumlitteratur som er vanskelig å skaffe, og så trengs det litt tilleggslitteratur fordi nanden mener det er nyttig å komme litt videre der en allerede har grunnferdigheter å bygge på.

Her om dagen kom det et papir i posten som fikk nanden til å innse at jeg begynner å få noen år på baken. Jeg blir ni i år, riktignok er det et drøyt halvår til, men jeg er altså kommet så langt at det heretter kreves en utvidet helseattest med erklæring fra bruker. Så spørs det om nanden svarer ja på spørsmålet om førerhunden dekker hennes behov.

Ho sier jeg ikke har noe å frykte så langt, men at jeg må slutte å skremme henne sånn. Ho har plutselig fått det for seg at jeg spiser litt sakte, men er usikker på om det er fordi vi har vært på farten med ei matskål som lever sitt eget ville liv, og at ho derfor ikke er helt omstilt til skåla her hjemme som holder seg pent i ro mens jeg spiser. En trenger jo ikke stresse slik når maten ikke viser noen skumle tendenser til å ville stikke av.

Nei. På tide med en liten blund. Kanskje jeg skal be nanden slange seg litt på sofaen så jeg kan få litt ekstra søndagskos. Det hadde virkelig vært godt nå.

Fredelig søndagshilsen fra Ariell

Vinterfryd

Det er blitt litt kaldere igjen, men -16 er ikke noe å syte over. Vi har da hatt det langt verre. Det går fortsatt fint an å være ute med litt ekstra bekledning, men nanden truer med sko også nå. Det går helt greit, men jeg kan stadig styre min begeistring for dem.
Jaja. Bare jeg kan få gå ut, kan jeg finne meg i så mangt jeg. Nå skal helga og vinteren nytes i fulle drag, for til uka blir det lite prærielykke. Alltid spennende å dra på tur, men det blir veldig annerledes enn hva jeg er vant til her hjemme. Nanden gleder seg ikke veldig ser det ut til. Er nok ikke helt i go'laget etter noen særdeles tøffe vinteruker.

Nanden har begynt å planlegge kommende ukes utflukt, og lista over hva som må pakkes ned er i ferd med å ta form. Uavhengig av tid på året og hvor vil skal er det alltid noen utfordringer å ta i betraktning. Akkurat nå er det labbene mine som er det største bekymringsmomentet, så både sko og potevoks må være med i tillegg til dekken som beskytter buken. Så skal den mest utsatte pelsen beskyttes mot veisalt og griseriet fjernes etter en tur ut, og da er både minkoljespray, tørrsjampo og kleenex uunnværlige remedier.
Førstehjelpsutstyr, seng, teppe, mat/vannskål og fôr er standardutrustning på tur, og det første som pakkes ned.

Helgeklar hilsen fra Ariell

Tilbake til normalen

Jeg er fin i magen igjen og har fått nyte utelivets gleder. Dessuten har jeg praktisert effektivt pelsstell. Ikke værst å bruke 5 minutter på det nanden bruker en halvtime på å få til. Dessuten kan jeg greie det uten å bli klissvåt, men det krever visse fasiliteter, her i form av en god, stabil vinter med masse snø. Godt er det også, i motsetning til å måtte dusje. Igjen handler det sjølsagt om et realt snøbad, og det finnes knapt noe bedre etter flere uker i hi. Godt for pelsen, og godt for humøret. Jeg har virkelig fått sprella fra meg i dag. Kjempestas å ta rennafart bortetter gårdsveien, vrenge av, ta sats og forsvinne i løssnøen på andre sida av brøytekanten. Som en liten oppvarming til det hele, holdt jeg på en stund med dansing og småspretting mens vi gikk, og nanden greide ikke la være å le av meg, så da måtte jeg jo sprette og tulle litt ekstra.

Det har jo ikke blitt så mye seriøs jobbing på meg de siste ukene, så det var litt spenning knytta til om jeg ville greie gi slipp på mine vinteryre tendenser når jeg fikk sele på. Jeg greide det stort sett ganske fint, men vi fikk god tid til å vente på bussen :) Jeg må nok innrømme en liten arbeidstabbe, da jeg blei litt småsprelsk av å se nandemodern i butikken. Nå var nanden forberedt, så jeg måtte pent roe kroppen og oppføre meg som en førerhund i tjeneste, men nå pleier det jo også å bli bråstopp og tenkepause når min tobeinte mener jeg er i ferd med å flippe ut og oppfører meg småbøllete. Jeg er visstnok blitt forholdsvis kontrollerbar, men nanden minnes stadig første gang jeg fikk se igjen treneren min etter at jeg hadde flytta fra førerhundskolen, og hadde vært på frifot med nanden noen måneder. Jeg praktisk talt dro det arme nandevesenet gjennom resepsjonsområdet i blindeforbundet, samtidig som ho på forunderlig vis greide å få av meg arbeidstøyet. Jeg måtte dessverre ty til litt ufine metoder da det lå en ufyselig testhund i veien, som jeg måtte måke vekk før jeg kunne nå målet og kunne foreta en skikkelig omfavnelse. I høst hadde vi dessuten en fantastisk oppvisning for et en god håndfull tobeinte og et ukjent anntall hunder i resepsjon på Hurdalsenteret, men da skjedde det helt uten motstand. Nanden var litt mer forberedt denne gangen og har med tida også lært når selen bør fjernes brennkvikt og og resten av seremonien overlates til de involverte parter, men ho er inderlig glad for at det, med unntak av henne sjøl, bare finnes ett menneske som kan framkalle så ekstatiske og intense hilseritualer. Jeg fikk danse, vrikke og prate meg ferdig heldigvis, og det var nok til nanden sitt beste, for jeg har bevist at jeg kan være langsur når livet går meg imot og alt er pyton.

Da er det på høy tid med noen oppbløtte middagskjeks til meg, mens kjøkkensjefa sjøl skal ha pytt i panne.

Middagshilsen fra Ariell

Lite, men godt

Nanden gjør noen spede forsøk på å tilfredsstille meg i matveien. Ho utfører ikke den jobben særlig overbevisende, men jeg får i det minste "litt" mat. Allerede i dag har jeg fått to små måltider, og har nok noen flere i vente. Magen skriker ikke lenger etter noe å jobbe med, så det hjelper på. Likevel er jeg da stadig sulten. noe nanden sier at man ikke kan ta hensyn til, for da ville magen blitt så stor at beina ikke når ned til bakken. Ho mener det ville være kjipt å måtte rulle av gårde, og spesielt upraktisk i sele. Ho ser for seg å måtte dytte meg opp brattbakkene og bære meg i trappene. Nedoverbakke går det jo alltids :)

Ellers har vi, etter en litt kaldere natt, fått tilbake labbevennlig temperatur, og skal nyte deler av ettermiddagen ute. Nanden har visst noen bøker å hente, så da er det bare å traske i vei. Det er virkelig befriende å få røre litt på seg etter altfor lang tid i hi.

Vann på kjøkkenet er praktisk, og nå har det tina. Det er tid for oppvask! Synes godt jeg kunne få lov til å ta forvasken, men nei da. Der får jeg visst ikke hjelpe til, enda jeg så gjerne vil.

På tide å vekke nanden, så vi kan komme oss ut igjen. Vil gjerne nyte alt som nytes kan av uteliv nå, men har en nand som stadig grubler på neste utflukt. Det er slutt på freden nå, så til uka braker det løs igjen.

Onsdagsklem fra Ariell

Nanden er i ekstase

Her er det høytflygende tendenser akkurat nå, og hele saken dreier seg jo som vanlig om meg. Jeg var jo på alle måter ganske dyr for henne i fjor. Den kompliserte historien har helt klart satt sine spor, og det meste av penger som ikke har gått til helt nødvendige husholdsutgifter har tilfalt mine økende krav. Med tynn og vanskelig pels og et fôrforbruk som mer kan sammenliknes med hestehold, er jeg ikke spesielt billig i drift, men nå får nanden tilbakebetalt veterinærutgiftene i forbindelse med sommerens leie leverhistorie, som var et pengesluk av dimensjoner. Ikke rart nanden smiler litt ekstra bredt nå. Det har definitivt vært et tungt stykke vei å brøyte, men klagerundene har jo tross alt kastet noe godt av seg. NAV har til og med gitt henne skryt for klagen sin, og nanden hadde vanskelig for å tru sine egne ører. Da NAV ville ha fire måneder på seg til å behandle klagen, etter først å ha brukt to måneder på å gi et avslag på søknaden uten å ha gått grundig nok inn i sakspapirene, mente nanden at dette bare var seigpining, og at de like gjerne kunne skrevet ut nytt avslag heller enn informasjon om saksbehandlingstid. Så feil kan man altså ta. Stikk i strid med tradisjonell NAV-ånd greier Nye Avslag -og Venteetaten å imponere en særdeles kritisk og mistenksom nand i positiv retning. En virkelig stor bragd.

Men så tilbake til meg, for det er tross alt meg det gjelder her. Det er på tide at jeg legger inn en alvorlig klage, for nå krever jeg noe spiserier her, ellers dør jeg. Seriøst. Noen som kan kontakte mattilsynet for meg. Enten får de komme med mat til meg, ellers får de snakke nanden til fornuft. Å sulte en stakkars labrador på denne måten er reint dyreplageri. Har ikke fått mat sida frokosten i går, og nanden er stadig litt avventende. I går kveld var ho på tur til å mumle noe om doktor dyr, men jeg prøvde å roe harkinga litt i håp om at det skal overbevise henne til en liten matbit etterhvert. Ho vil være sikker på at det ikke er noe snusk i systemet før jeg får noe spiselig.

Det er blitt litt mildere også. Hele 20 minus faktisk, og med god påkledning fikk jeg være med å hente posten. Det har jo ikke vært rom for noe uteliv siste uka, og jeg har ikke vært skodd på ukevis nå fordi vi hadde en særdeles fin og labbevennlig desembermåned. Derfor var nanden spent på hvordan jeg ville takle det etter så lang tids fravær. Jeg var nok litt breibeint i starten, men det gikk seg fort til, og jeg hadde med en storfornøyd nand på ett kvarters tur i kulda. Nanden var småkald og dessuten rød og sår på nesa etterpå. Ho burde lære å kle seg sjøl litt også. Jeg gikk jo inntulla i flere lag, men nytter ikke å være veldig lenge ute. Da går det ut over høreinnretningen og logreredskapen.

Nei. På tide å klage seg til en aldri så liten lunsj. Nanden må forresten få igjen datamaskina for ho skal sette opp oversikt over resten av utgiftene ho ikke allerede har oversikt over.

Formiddagshilsen fra Ariell som er sulten, men også litt fornøyd fordi nanden er veldig fonrøyd

Hode, skulder, kne og tå

Jada. Jeg henger fortsatt sammen. Har fått stussa håret mellom totillene, og på haletippen. Klørne kan ikke bli kortere og de harde, tørre hudkantene på tredeputene er redusert til et minimum. Jeg bruker jo flere dager på å tørke, så noe full kroppsvask er uaktuelt nå som det er så kaldt, men jeg fikk en omgang tørrsjamponering som planlagt. Etter et langt og grundig børsteriutale så jeg ganske presentabel ut faktisk.

Dagen i dag har vært litt smålei med oppkast og avlyst kveldsmat. Nanden er bekymra og lurer på hva det her er for noe snusk. Det skjer jo en gang imellom at magen min returnere ett og annet, men det er blitt stadig sjeldnere og ingen kan minnes sist det skjedde.

Nei. Ingen vits i å sitte her og sulte. Like greit å sove seg fram til frokost og håpe nanden lar seg overbevise om at jeg har godt av en liten matbit når morningen gryr.

Skrubbsulten hilsen fra Ariell

Surrekopp!

Dagen begynte som vanlig med et absolutt nødvendig daggryhilserituale en gang før grålysninga. Dette overgår alltid nokså raskt i at nanden antar at jeg er frisk og rask og søker bekreftelse på det gjennom en grundig kroppsvisitering. Etter å ha blitt erklært hel og i god form, ha fått litt luft under øra og en kjapp øyevask, fikk jeg gå ut for å stelle meg ferdig før frokost. Pelsen blei grundig gnubba og gnidd i den kalde snøen før jeg tok en kjapp snuserunde og løp inn. Nanden kom i skade for å oppdage at jeg ikke hadde gjort det jeg egentlig skulle ut for å gjøre, så jeg blei sendt ut igjen med klar beskjed om å kvitte meg med møkka.
Til frokost fikk jeg som vanlig mine oppbløtte småkjeks med grøntkrydder på. Nanden har fått for vane å strø noe pulver over frokosten min. Det skal visst væer bra for hele det kroppslige system, og spesielt for meg med min besværlige helse.

Etter at vi begge hadde unnagjort frokosten, jeg vant igjen, fikk jeg er rask luftetur til og en lang, god koseøkt og en lang god hvil før en ny kjapp luftetur. Nanden påbegynte en møysommelig økt med pelsstell, men så ringte telefonen, og ho blei sittende fast i den i flere timer. Sjølsagt kunne jeg ikke gi avkall på mitt krav om mer velvære, så jeg lurte meg opp i fanget henne. Det er toppen av godt altså! Nanden ser ikke ut til å ha så veldig dårlig samvittighet for sin utskeielse fra dagens viktige planer, og mener jeg uansett har fått en nyteverdig dag. Jeg kan jo ikke benekte det. Dessuten kommer det en dag til med god tid til mer velvære, så denne helga blir nok ikke så aller verst. Vi kan jo ikke være så mye ute i sprengkulda, så da blir det ekstra tid til innekos.

Da er det tid for kveldsmat og kveldskos.

Lørdagshilsen fra Ariell

Wellness weekend

Det høres fantastisk flott ut, men det er faktisk sant. Nanden har satt av hele helga til meg og i dag er ho visst i planleggingsfasen. Når en likevel ligger inne får en nyte det som best en kan. Dessuten trenger pelsen min litt intensivbehandling etter at jeg har mishandla den med ovnsvarme. Nå er jeg seriøst så tørr at de støver av meg. Det kom jo ikke som noen bombe, og nanden har stadig prøvd å dra meg unna, både for å spare pelsen og unngå at jeg blir stekt levende, men så fort ho snur seg vekk er jeg tilbake i varmen.

Jeg begynner å bli tøff nå. I går var jeg med og henta ved i flere omganger uten å kny, og i dag tok jeg til og med et raskt og veldig forfriskende snøbad. Min tobeinte syntes det var litt vel ekstrem kroppsbehandling og var glad utskeielsen ikke varte lenge.

Nanden lo av meg da jeg kom med børsten her om dagen, men mente vi fikk finne noe bedre å stelle med. Nå har det seg sånn at gromredskapen oppbevares utilgjengelig for apporterende dyr, så jeg hadde dessverre ikke tilgang til noe bedre. Litt skikk på pelsen blei det da, og i helga skal det altså gås enda grundigere til verks. Nandens nyttårsforsett er å få til flere slike helger enn i fjor. Det lar seg kanskje gjøre når en starter såpass tidlig på året. Har kanskje ikke nevnt så mye om konseptet tidligere, men det er på en måte blitt en utvida utgave av den vanlige helgeopprusken. I starten var dette et dagsprosjekt, men er blitt mer omfattende etterhvert. For at det ikke skal bli altfor intenst fordeles nå aktiviteten over et par dager.

Nå får jeg tusle og se hva sjefa pønsker på. Ho rynka fælt på nesa over innholdet i kjøleskapet i morres, så det spørs om ho snart stikker ut på påfyllstur uten meg. Har nok skaffa seg både reserveledsager og dør-til-dørtransport på slik en hutin dag. Nandemodern holder liv i husmannstraktoren, så den går av gammal vane, sjøl i 30 blå. Stakkars gamle bil.

Frisk fredaghilsen fra Ariell

Julegris med frosne syltelabber

Her blir det bare kaldere og kaldere og det er nærmest uråd å gå ut. Jeg venter i det lengste, noe som ender med at nanden jager meg ut. Jeg får heldigvis komme inn igjen så fort jeg har gjort mine nødvendige ærend. Da er jeg allerede så kald på labbene at jeg ikke aner hvilke bein jeg skal stå på. Kulda har redusert aktivitetsnivået gjennom hele jula, men å bli liggende inne i flere dager er toppen av tålmodighetsprøva. Nå er jeg lei, og nanden har dessuten inndratt deler av min rikelige fôrrasjon.
- Sukk. Nederlag.

Bakgrunnen for dette er naturlig nok at mine labradorformer, til nandens overraskelse, begynte å gå over i noen små julegristendenser. Egentlig var det nok en lettelse å kunne knipe inn litt på fôret, for de siste månedene har en fjorten kilos sekk med veterinærfôr gått unna på knappe fem uker, noe som fort blir kostbart og strengt tatt ikke er helt normalt her i gården.

Nå har den langvarige sprengkulda også tatt varmtvannet på kjøkkenet, til tross for nifyring og vidåpne skapdører. Nå står altså søppelbøtta til fri benyttelse, men nanden har nokså grundig fortalt meg at det ikke betyr at den er til fri nytelse. Ho mener forresten at den ikke inneholder noe særlig spiselig. Det er bare det at embalasjen fra diverse kjøttvarer sprer vidunderlig tiltrekkende duft, som er vanskelig å motstå for en sulten labrador. Jeg har vært flink så langt og har en nokså fornøyd nand som nok er litt ekstra oppmerksom på hva jeg sysler med til enhver tid. Gamlesauen min har forresten fått plass foran ovnen så jeg kan ligge godt og virkelig nyte varmen.

I dag kom postmannen med nytt reiseteppe til meg. Nanden kjøpte et ganske tjukt ett i høst, men det er blitt godvenn med Fatboyen. Egentlig er det litt klumpete for reiseformål, særlig når vi jo gjerne har med gaupamadrassen også, så nå har jeg altså fått et litt tynnere, men det kan fint legges dobbelt og gi plass til en sammenkrølla meg under forelesningene. Eventuelt kan det brettes ut i full størrelse så jeg kan nyte labradorlivet i min fulle lengde der det er plass og jeg ikke ligger i veien for noe eller noen.

På tide å krype tilbake til varmen og tine de frosne syltelabbene mine.

Hilsen julegrisen Ariell

Brrrr. Atjo!

Neida, jeg er ikke sjuk, men utetempen har krabba så langt ned at til og med termometeret ynker seg. I natt lurte nanden på om jeg hadde sniffa nysepulver for jeg nøys i ett sett og holdt på nesten en time. Heldigvis er jeg helt frisk ellers. Nyseriene ga seg og har ikke vært plagsomme etterpå.

Ute går det ikke an å være nå, for der fryser en både øra og labbene av seg før en rekker å stege over dørstokken. Det var en nokså blåfrossen nand som kom hutrende inn igjen med noen vedtre. Ho skal prøve å lage tropekjøkken igjen, for å tine kaldtvannet som nok en gang har sagt takk for seg i sprengkulda. Festlig med 60 grader forskjell på ute -og innetempen. Litt stor overgang for en stakkars labrador, men jeg elsker varmen på kjøkkenet og sprer mer en gjerne mne lemmer der i rein nytelse.

Ellers har jeg en klar formening om hva slags inneaktiviteter vi bør bedrive dagen med. Jeg har allerede henta børste, så alt skal ligge vel til rette for å få orden på pelsen. På tide å trekke opp nanden.

Bikkjekald hilsen fra islabradoren Ariell

Vanskelig vær

Værgudene får ikke helt bestemt seg for om det skal være kaldt eller veldig kaldt. Her fyres det døgnet rundt for å unngå at vannet fryser igjen. Nanden er lei av opptiningsprosjekter som innebærer tropevarme på kjøkkenet. Jeg liker det godt, for da kan jeg kose meg ved en brennheit vedovn og spre mine edle dufter:) Nanden mener det er fordelaktig med sløv nese når jeg griller kroppen min.

Ho er forresten blitt grundig bortskjemt i jula, for nå sukkes det tungt bare ved tanken på å lage middag. Så er det vel kanskje også noe eget med det som kommer fra gryta hennar mor. Til og med jeg har fått noen små smakebiter fra den i disse juleukene, og det var absolutt ikke å forakte. Ellers har det vært noen spredte forsøk på seleturer når værgudene for en kort stundt har kommet i skade for å være litt mildere stemt, og jeg har bevist at jeg i alle fall ikke er julelat. Nanden hr til tider hatt vanskelig for å henge med, men er veldig glad for at jeg viser slik iver og arbeidslyst.

På tide å vende tilbake til vedovnen for å varme seg litt igjen. Det er jo stort sett på kjøkkenet det meste skjer for tida, så da tar jeg meg den frihet å bedrive litt fritid der jeg også.

Hilsen kjøkkenskriveren Ariell

Se deg ikke tilbake...

Enkelte år hoper det seg opp med begivenheter en fint kunne greid seg uten. For nanden min var 2009 et slikt år. I en tid hvor en stadig minnes om året som gikk gjennom årskavalkader og diverse andre tilbakeblikk, trengs det aktiv bruk av overlevelsesstrategier. Året 2009 er ikke et år som i særlig grad er minneverdig her i gården. Det finnes bører som er så tunge at en bør unnlate å bære dem med seg videre om det er mulig. Noe må nødvendigvis bli med videre, men sortering er viktig. En skal tross alt greie å holde kurs framover også. Forhåpentligvis innebærer det et nytt år med nye muligheter.


Etter ei nyttårshelg med levelige utetemperaturer, er det nå blitt skikkelig kaldt igjen. Inngangen til det nye året fikk jeg overraskende nok feire sammen med verdens søteste jämt/elghundgutt. Han bidro sterkt til både behåring og berikelse av vår tilværelse på vei inn i det nye året. Han glemte til og med å kjefte hver gang det hylte eller smalt der ute, men nanden syntes han så nokså jaktklar ut en stund. Jeg bryr meg ikke om slikt, og var mest opptatt av å unngå at det grå droget skulle stjele all oppmerksomheten, men nanden hadde en ledig hånd til meg også, så jeg kunne trygt velte meg over på ryggen og nyte en lang og god nyttårskos.

Da avslutter jeg årets første lille avhandling med å ønske alle et godt og begivenhetsrikt nytt år!

Nyttårsklemmer fra Ariell