Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

tirsdag 26. januar 2010

En serdeles god helseattest

Da er jeg vaksinert og undersøkt, og en papirbit er klar for videreformidling. Både nanden og vet'en har gjort seg flid med den, og jeg er erklært frisk som en fisk, til og med med smiljefjes både her og der. Og at jeg helsemessig er i stand til å fortsette som førerhund var det helt klart ingen tvil om. Det er visst fortsatt bare de grå håra som røper alderen min, og veterinæren synes jeg holder meg svært godt for alderen. Jeg har stadig bittelitt tannstein langt baki gapet, men ingen tegn til irritert tannkjøtt, så dersom det ikke plutselig utvikler seg til det verre mener veterinæren at tannsteinfjerning fint kan vente til det eventuelt skulle være flere grunner til å komme tilbake for et søvdyssende besøk. Dagens seanse var i alle fall ikke mye søvndyssende. De få minuttene vi måtte sitte og vente på tur, lå jeg på vakt, og det rykka i hele kroppen da jeg hørte veterinærens stemme. Da ho endelig kom for å hente oss, blei jeg yr og vill som vanlig. Ikke helt lett å sitte pent på vekta nei, men jeg i alle fall blitt tung nok, vel og merke på riktig side av maxgrensa. Ørene lever sitt eget liv, og veterinæren er veldig fornøyd med at nanden har fulgt opp så godt med rens, ellers ville det sett nokså annerledes ut. Nå er de fine, men det er tydelig at ørevoksproduksjonen fortsatt er veldig høy, og nanden er litt bekymra for at ho stadig må rense så ofte.

Resultatet av dagens bytur er en nand som er fornøyd med å ha en frisk og gal hund. samt anskaffelse av et par klesplagg for en rimelig penge. Ho sier at ho har kjøpt sin første og siste bukse av det velbrukte utseendet, og den blei innkjøpt av tre gode grunner. Forunderlig nok fikk nanden på seg buksa, den var rasende billig, og nanden er nærmest bokseløs for tida. Slik gikk det altså til at ho måtte bryte med sine egne prisnipper vedrørende innkjøp av klær, for de skal da absolutt ikke se brukte ut når de kjøpes. Slite dem ut greier ho fint å få til sjøl.

Nå skriker magen min etter påfyll, så det er på høy tid å be om å få kveldsmaten servert.

Sulten og småsliten kveldshilsen fra Ariell

2 kommentarer:

  1. Tonefredag, 05 februar, 2010

    Så supert med så flott attest! Vi skal nok fylle ut en slik i år vi også. Vi ligger et år foran dere ca, så vi fikk vår første i fjor. Mamsen her i huset syntes både det var godt å se skjemaet fordi det betød at vovsen var blitt her lengst av alle hittill og trist fordi det betyr også at en kariere nødvendigvis nærmer seg slutten om man vil eller ikke.

    SvarSlett
  2. Nanlørdag, 06 februar, 2010

    De blir uunngåelig eldre med årene, så en får være glad for den tiden en får ha sammen med dem. Det er ekstra godt når de fortsatt fungerer bra og har det fint selv etter mange år i tjeneste. Det er virkelig noe jeg aldri har tatt for gitt. Mye kan skje underveis, og det er ikke alltid en er så heldig at en kan gjenoppta retningen og labbe videre sammen.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)