Månedens favoritt - Leo fra Canine Genius

Bilde: Rosa Leo. Godbitleike i fleksibelt materiale. Har flaskeliknende fassong og flere åpninger for godbiter.


Bilde: Rosa Leo koblet sammen med lilla Leo. "Flaskehalsen" på Leo kan trykkes inn i kryssåpningene på en annen Leo eller på en Mike.


Bilde: Leo i lilla og rosa. Nederst vises en blå Mike som er i samme materiale som Leo, men har en mer tønneaktig form.


Bilde: Ariell med Mike i munnen. I begge ender er det festet en Leo.

Igjen er det en leike som er utvalgt som månedens favoritt, og det er nok en gang en innretning for godbiter det er snakk om. Disse produktene er geniale, det er jeg og nanden helt enige om. De gir gode muligheter for å fordrive litt tid uten tobeint bistand, noe som kan være godt både for to- og firbeinte.

Leo finnes i to størrelser. Jeg har fått den minste fordi jeg ikke er stor fan av gigantiske dingser. Leo er av feksibelt og holdbart materiale som tåler en trøkk. Den kan brukes som den er, man kan sette sammen flere av samme eller kombinere den med Mike. Med flere stykker har man altså et helt lite byggesett.

Forskjellen på Leo og Mike er utformingen, da begge er laget i det samme fleksible materialet og har et romslig hulrom med god plass til godbiter. Leo likner litt på en flaske, men er litt flat på ene sida der det er en åpning i form av et kryss. Den har også en kryssåpning på undersida. Mike har en litt bølgete tønneform. Den har ikke noen hals, men kan kombineres med Leo ved å trykke halsen på Leoen gjennom kryssåpningene som finnes i begge ender av Mike. Åpningen er litt større i Mike og en trenger derfor godbiter av litt størrelse for at de ikke skal trille ut med en gang. Vi må bruke ganske store godbiter for at Mike skal by på noe særlig utfordring, men nanden setter gjerne en Leo i hver av åpningene for å gi meg litt mer å jobbe med. Vi bruker også bare Leo, enten enkeltvis eller sette sammen to. Jeg er blitt veldig glad i Leoene mine, og de har som nevnt i et tidligere innlegg også bestått dachsetesten, både med tanke på dachsefrøknas pirayatenner og hennes sære interesser.

Vi hilser Canine genius' produkter velkommen. De er et nytt og godt tilskudd til utvalget av godbitleiker. For den viderekomne go'bitleikeelsker kan de by på varierte utfordringer.

Nordavind fra alle kanter

Det kommer noen skikkelige vindkuler har på prærien i dag, nettilgangen er ustabil og jeg får nærmest ørene blåst av om jeg stikker hue ut av døra. Ellers har høreredskapen det bra, men i dag er det magen min nanden bekymrer seg for.

jeg har stadig noen småbrekninger og har holdt på slik noen timer. Det liker ikke min tobeinte noe særlig. Det som kom ut bak i morges var av noe ubestemmelig karakter, men det har jo vært relativ vanlig det siste året. Så lenge det ikke er renneskite på gang får vi være fornøyde, og vi veit jo fra før at uten sjøgrønnsakene mine blir lorten fort lite plukkbar, særlig sånn som fôringssituasjonen er nå.

Bortsett fra våre rutinemessige tasseturer skjer det ikke så altfor mye om dagen. Nanden er litt småpysete på det småglatte føret vi begynner å få, og dessuten går det jo knapt an å stå på beina i det været vi har fått nå. Jeg prøver så godt jeg kan å aktivisere nanden inne, noe jeg får til med litt varierende hell. Jeg har oggså prestert å holde henne i ro noe lenger enn ho hadde planlagt fordi jeg ikke uten videre ville flytte meg så ho kunne få rørt på seg. Jeg er helt klart i ferd med å få overtaket på henne, i hvert fall når jeg for en sjelden gangs skyld bestemmer at det ikke skal skje noe.

Trur det er på tide å ta med nanden ut så ho får lufta håret. Ho kommer til å se ut som et skikkelig bustetroll innen vi kommer oss i hus igjen :) Er det nå man skal være glad man ikke har lang flagrende pels ? Ikke at ulla mi er stort å skryte av om dagen, men vinden får nå ikke særlig godt tak i den.

Luftig lufteturshilsen fra Ariell

Lunefulle værguder

Været er det ikke lett å forstå seg på. I går så det en stund ut til at det skulle bli like kaldt igjen, men så begynte utetempen å stige litt igjen og så ut til å ville stabilisere seg rundt til blå. Utpå seinkvelden raste tempen brått mot tjue bikkjekalde grader igjen, og nanden innså at det bare var å kle på seg for å hente inn en ladning ved for natta. Så en gang i grålysninga kom det virkelige væromslaget så nå har vi varmegrader igjen. Det kan gi litt mer labbevennlig føre for en liten stund, men blir mildværet langvarig kan en brått få problemer med å holde seg på beina.

Nanden var ett øyeblikk redd jeg kunne være i ferd med å få helgeører. Det er nemlig ganske typisk at øreplager starter rundt helgestart. Klok av skade har ho greid å få veterinæren med på å la oss ha en flaske MalAcetic HC i bakhånd da den kan forhindre store konsekvenser og lange behandlinger av ørebetennelser og våteksem. Noen veterinærer leverer ut denne rensen over en lav sko, mens andre er nokså restriktive. Forresten har nanden fundert på hvorfor Dr. Baddakys nettsider mangler opplysninger om at MalAcetic HC faktisk er et kortisonpreparat og dermed kun skal benyttes i samråd med veterinær. Ho har også uten problemer greid å få kjøpt den av en dyrepleier.

Poenget med å ha slike remedier i bakhånd blir tydelig når ørene plutselig lever sitt eget liv ved inngangen til ei helg. De færreste veterinærer anser ørebetennelser som særlig aktuelt helgearbeid, så da må en pent igangsette behandling på egenhånd. Vi har lei erfaring med at slikt kan utvikle seg fra mildt ubehag til en virkelig smertefull tilstand på få timer, så det er ikke noe en venter i dagesvis med å behandle. Den store diskusjonen med veterinæren får man heller ta når mandagen kommer.

Ørekrisa er heldigviss avblåst noe nanden er ekstra takknemlig for akkurat nå. Veterinæren "vår" har permisjon fram til 1. februar, så det ville passe særdeles dårlig å avlegge dyreklinikken et allerede på mandag. Jeg var omtrent like lite overbegeistra for det nye dyrlegemennesket som nanden, så jeg har fått grei beskjed om at jeg bør avstå fra å vise flere skumle tegn på kropp i ubalanse fram til slutten av neste uke. Da skal det igjen telles blodceller og sjekkes om jeg fortsatt holder på å bli lettere. Så kommer vel nanden til å kreve en skikkelig undersøkelse av ører, øyne, munn og tenner. Ho var jo nokså frustrert over venstrehåndsarbeidet til madamen som vaksinerte meg for noen uker tilbake.

Vel, vel. Nanden får stå for timebestillinga og holde orden på avtaleboka. Jeg blir vel alltids med. Kan ikke si jeg egentlig har protestert noen gang, så hvorfor skulle jeg gjøre det nå. Alltid spennende å være på tur.

Go'helghilsen fra Ariell

Hu hu, fryser du...

... kom og sett deg under vengen min...
Vi var ute for å hente posten mens vi fortsatt hadde gløtt av sol, men fytti syltelabb så kaldt det var. Bra nanden hadde fyra godt i ovnen for jeg måtte inn til opptining. Labbene fikk ekstrabehandling med varme omslag og ringblomstolje. Etterpå blei de grundig tørka og smurt før jeg fikk på de hersens sokkene for ente gang denne uka.

Det er forresten ikke særlig effektivt å klø seg med sokker på. Jeg kom dessverre i skade for forsøke befri meg fra svineriet slik at jeg kunne utrette noe sårt tiltrengt ansiktspleie, men da reagerte nanden med et tydelig knurr. Ho er overbevist om at det ikke gangner noen god sak å klø seg slik i det stakkars skjegget jeg allerede har særdeles lite av. Ofte blir resultatet at det bare klør enda mer. Ørene sitter dessuten litt utsatt til når kløen blir som verst.

Nå bør alt være i sin skjønneste orden for hudpleieren min har nettopp gitt meg full ansiktsbehandling med massasje i tillegg til rensende, kløestillende og fuktighetsgivende lokalbehandling. Tårestripefjerning, samt reingjøring av tenner, ører og øyne er sjølsagt også inkludert.

Nå er det bare å vente på at kokka skal få middagen klar. Jeg forventer et bedre måltid nå etter en slik "luksusbehandling".

Middagshilsen fra en varm og velpleid Ariell

Skrive, brette, pakke, klistre

Nanden har hatt fullt opp med postsendingene sine det siste døgnet. Først fikk blekkskriveren kjørt seg, så satte nanden seg til med papirbretting i sin enkleste form for så å legge dem i konvolutter. Litt nysgjerrig lå jeg å så på papirremsa som blei til en stadig større kveil på golvet under stuebordet etter hvert som ho klistra frimerker. Det blei noen meter ja.

Så sto nanden å hamra løs på perkinsen en stund før ho pakka enda mer papirer, men denne gangen i store konvolutter. Så måtte det enda litt mer klistring til før nanden endelig gikk inn for landing og utrolig nok fant det fornuftig å tilgodese meg med ett lite måltid. Det hetes jo at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, men når nanden blir langtidsfraværende kan hvem som helst bli litt i tvil om hvorvidt det finnes noe hold i det utsagnet.

Etter flere dager med mildvær har kulda virkelig satt inn igjen. Føret er blitt ganske skarpt og fleecesokkene mine henger fast i bakken når jeg går. Det er ikke noe stas verken for meg eller sokkene, så nanden funderer på om ho snarest bør gå til anskaffelse av ett nytt sett fleecesokker fra Gresshoppa. De har skinnsåle så de egner seg litt bedre på slikt borrelåsføre. Nanden har nok mest lyst på seleverkstedet sine skinnsokker, men føret kan endre seg mye innen de sokkene kommer i hus og jeg har ingen planer om å gå fullstendig i hi i ukevis.

Sårbeint og sokkemistende hilsen fra Ariell

Søndagsmiddag

Nanden fikk middagstilbud i dag også, og greide som vanlig ikke si nei. Så er også mors medisterkaker blant nandens absolutte favoritter.

Jeg har ikke hilst på buret i dag, da huset etter hvert fyltes med flere store og små tobeinte og nanden mente det kunne bli i meste laget for meg å skulle forholde meg rolig i et bur med så mye liv rundt.

Konsekvensene av de siste dagers mildvær griper om seg, og det er i ferd med å bli glatt der ute. Snøen raser fra taket og får av og til et nervevrak av en nand til å fare sammen. Jeg har for lengst slutta å bry meg om den slags og gløtter såvidt bort på henne når ho rykker til som verst. Skjønner ikke når ho blei så lettskremt, det var jo ho som for noen år tilbake overbeviste meg om at den slags spetakkel ikke er noe å bære seg så høylytt over.

Labbestellet er blitt unnagjort i korte økter denne helga, så nå gjenstår halestussen. Nanden er ikke veldig utholdene, så alt lar seg ikke fikse i en fei. Labbene mine er fortsatt veldig tørre og er blitt satt på intensivkur med diverse smøring, polstring og sokker. Jeg ser visst fantastisk lite smart ut i mine rosa og lilla barnesokker, så de tobeinte ler av og til litt av meg. Heldigvis er sokkene bare i bruk innomhus. Ute får jeg gå i litt mer nøytrale fleecsokker, men de er for glatte for meg å gå med på golv.

Nå er jeg klar for kveldsmat inkludert diverse tilbehør, så jeg får vel finne noe serveringshjelp. Kjøleskapåpning måtte jeg jo bare slutte å prøve meg på, for nanden likte det ekstremt dårlig. Det er nå verst for henne. Ho kunne jjo ellers hatt godt av en litt mer sjølstendig hund nå om dagen.

Helgeslutthilsen fra Ariell

En dag med dachs

I går kveld blei det bråbestemt at vi skulle få besøk da Nussedachsens flokk skulle på bytur. Det er litt uvant for meg å dele nand med noen, men det går fort over og det tar ikke lange stunda før husfreden senker seg.

Egentlig er det stas med dachsebesøk, særlig når vi får sprelle fra oss litt ute. Godt det er et stykke til nærmeste nabo, for det går ikke akkurat lydløst for seg når dachsen er i leikemodus.

Nanden er stadig fornøyd med at jeg behandler gjesten vår så pent. Ho får gjøre akkurat hva ho vil, låne min matmor, stikke av med leikene mine og spise godbitene mine. Akkurat nå er ho sysselsatt med den ene Leoen min, noe som overrasker nanden en smule. Nå som dachsen har sitt har jeg min tobeinte til fri benyttelse. Det setter jeg sjølsagt stor pris på, men det er fint å ha firbeint gjest også.

Gjestfri lørdagshilsen fra Ariell

Fredagsfres

Det bør ikke herske noen tvil om at jeg lever i beste velgående, og nanden har sagt jeg må passe meg så jeg ikke får fartsbot. Av og til kan det bli litt mer fart og spenning enn kroppen min strengt tatt har godt av, så jeg må holdes litt i øra når vi går ut. Fram til mildværet får gjort noen større skade har vi labbevennlig føre og det må en jo benytte seg av.

I dag har jeg vært med nanden på fredagshandel sammen med krykka som fortsatt utgjør hennes ekstra støttebein sånn for sikkerhets skyld. Den helt ideelle løsning er det nok ikke, for ho får lett vondt i nakke og skulder etter en slik tur. På godt brøyta vei med bra snøføre har ho etter sitt tilbakefall igjen prøvd seg med meg og en vanlig NW gåstav. Det fungerer ganske greit, og gangtempoet blir heller ikke så aller verst. Ser ut til at ho setter stor pris på småturene våre og virkelig nyter gö'vinteren. Vi holder oss helst på flata, da det gir minst belastning på kroppen og ho kan strekke skikkelig på labbene. Det går fortsatt smått i brattbakkene og ryggen blir lett kranglete da, så klatreturene ligger nok et godt stykke fram i tid.

Nanden har skumle planer om en real omgang labbestell i helga, men ho har en aldri så liten utfordring. Tunge løft har legen forbudt henne å drive med, så nå lurer ho på hvordan ho skal få kommandert trimmebordet inn på kjøkkenet. Det kan nemlig bli litt i kjøligste laget å oppholde seg stort mer enn ti minutter i gangen der bordet har fast tilhold, men mulig ho heller må godta å slippe en liten sommer uti der så vi får levelige temperaturforhold.

Klosliperen er satt på lading, så nå mangler bare nytt batteri til labbetrimmeren. Saks er ett uunværlig redskap om batteriet skulle utebli, så jeg slipper nok ikke unna denne gangen heller. Nå skal jeg i følge nanden ha blitt et lite viduneder å stelle, men jeg må vel bare innrømme at jeg ikke alltid har vært like medgjørlig når det kommer til labbe -og halestuss. Det er definitivt ikke den mest nyteverdige delen av stellet, men jeg godtar det jo og veit at her er det ikke er noe kjære mor, så ville protester er lite lønnsomt.

Ellers satser vi på flere staselige helgelabbeturer så jeg kan få se noen flere av skogens trær og nandebeina snart kan komme i normalt gjenge igjen. De blir mindre plagsomme av litt bevegelse, men sier samtidig klart i fra når eieren av dem har begått et bittelite feilgrep.

Da får jeg avslutte min fredagsavhandling og ønsker alle en god helg :)

Hyper helgehilsen fra Ariell

Solfest og gavmild postmann

I dag måtte nanden kreke seg ut for å ta imot ei pakke postmannen kom tutende med. Det var ikke hvilken som helst pakke, og nanden innså raskt at jeg var fullstendig klar over akkurat det. Jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å sette meg oppå henne i håp om litt fortgang i åpningsprosessen. Jeg blir aldeles spinnvill når jeg får ferten av chlorella, og det var nettopp hva postmannen hadde med til oss i dag.

Nanden har endelig greid å oppdrive en nettbutikk som kan tilby henne mer enn produktinformasjon og en kjøp-knapp for Pet Sun Chlorella. Soma leverer nemlig også varene, noe som faktisk ikke tok mange dagene. Jeg har jo ellers fått vanlig Sun A Chlorella i granulatform, noe som har fungert greit, men ikke alltid er like praktisk når jeg er til utlån. Jeg skal jo helst ha en pakke fordelt ut over dagen, men med kjeks som allerede er posjonert i tre passelige doser blir alt så mye enklere.

Sjøl er nanden på spirulinakur igjen da ho føler at kroppen trenger litt innvendig reingjøringshjelp etter flere ukers inntak av smertestillende medikamenter. Det var visst en kvalmende fornøyelse de første dagene, men nå har kroppen stabilisert seg litt igjen.

Været er blitt ganske kaldt igjen, men til gjengjeld har vi fått årets første solgløtt inn gjennom vinduene etter at prærien har vært helt solløs en drøy måned. Nanden har feira med noen solgule lussekatter ho fant i fryseren, og jeg fikk et lite gourmetmåltid bestående av ovnsbakt laks og brokkoli. Etterpå gjorde jeg meg ekstra flid med å gjøre rein skåla.

Travel torsdagshilsen fra Ariell som gjerne vil ha en solfest til

Redningsaksjon og opprydningsarbeid fullført

Før jul blei det gjort en skummel oppdagelse her på prærien. Kjøkkenskapet trua nemlig med å komme ned fra veggen. Nanden tømte det for alt skapfyll, men med stor forsiktighet, nøye planlegging av hensyn til likevekt, og med hjertet i halsen. Det var vel omtrent det siste ho fikk gjort før kroppen henees begynte å protestere så vilt at legen beordra den innlagt på sjukehus.

Skapet har kun vært spikra fast, så i romjula blei det skrudd på plass. Den kranglete nanderyggen gjør det vanskelig for henne å få vaska ut av skapet fordi ho må klatre for å rekke opp til de øverste hyllene. I går fikk vi vaske- og ryddehjelp av nandemodern, etter at nanden i flere uker forgjeves har håpa på såpass bedring at ho kunne greie det sjøl. Nå har alle husets bord og benker vært fulle av kjøkkentøy i ukevis, men endelig er det ryddig her igjen og vi kan forhåpentligvis leve trygt nå, uten å risikere at et fullt skap plutselig kommer deisende. Jeg har forresten også deltatt i ryddekomiteen. I morges fant nemlig en noe trøtt og uggen nand meg i ferd med å rydde badet vårt.

i dag kom jammen en omsorgsfull mor tilbake enda en gang under påskudd av at ho trengte frisk luft og ville løe opp igjen veden som av noen mystisk årsak raste ned i nyttårshelga. Den har vært pent forvart og godt stabla i skjulet, og det har aldri vært antydning til noen rasfare der. Ho tok nå hintet og skjønte i alle fall at det var på høy tid å stå opp.

Hva nanden har lært av alt dette vites ikke, men en ting har ho for alvor innsett.
"What goes up must come down."

Ryddig hilsen fra Ariell

Middag og pipekonsert

Nandefadern var innom for å se hva som feilte vannlåsen i vasken på kjøkkenet vårt. Med en ny pakning og litt mer redskap mente han det burde være håp om snarlig bedring for vannlåsen, men når han først måtte hjem mente han at nanden kunne være med opp å spise middagsrester. Ho er jo ikke så ulik en labrador og sine egne harmløse middagsrester hadde jo jeg fått.

Jeg mistenker at det var mer enn maten som fikk henne til å takke ja til tilbudet, for jeg fikk prøve buret i dag også, fortsatt med alle mulige rømningsmuligheter, men med litt økte krav til å kunne være der noen minutter. Så lenge de tobeinte hadde sitt å holde på med gikk det helt fint, og nanden var av og til innom for å godsnakke med meg. Da de til slutt blei sittende uvirksomme i stoler og sofaer syntes jeg mildt sagt det bare var dumt å bli liggende aleine i buret når det plutselig var så mange ledige hender. Sjøl om det ikke uten videre vil si at alle er klare for en stund med hund, har jeg jo lært når det er størst ewnneynliyh46 for å få kontakt.

Jeg fikk ingen respons på sytinga mi, så til slutt tassa jeg ut av buret. Jeg kunne visst like gjerne latt være, for det var ingen som reagerte på mitt nærvær. Litt molefonken tusla jeg tilbake til buret, men da gikk det ikke lange tida før jeg fikk hibesøk.

Vannlåsen er ikke lenger lekk og nanden er visst veldig fornøyd med både den og med meg. Nandemodern var også med på kjapp prærievisitt for å hente noe dekketøy som skal flytte langt av gårde til nytt skap, så dagen har da vært fruktbar på mange vis.

God og varm nattakos fra Ariell som skal sove godt i burløst præriehus

Burprøvelser

Som førerhund har man jo på ett eller annet tidspunkt fått kjennskap til slike små fengselceller som de tobeinte ynder å kalle bur. Det høres kanskje litt penere ut, men forhindrer uansett ikke at det eksisterer nokså delte meninger om slike oppbevaringsløsninger.

Jeg har nokså varierende erfaringer med bur. I min ungdom var jeg ei skikkelig kennelbølle og en utbryterske av dimmensjoner, men da jeg for ett par år tilbake var innlagt på dyreklinikk i flere døgn fikk jeg skryt for å oppføre meg svært eksemplarisk. Nanden mener at jeg ved sistnevnte må ha vært så sløv av alle medikamentene at jeg ikke hadde ork til å lage spetakkel. Det var jo ikke akkurat mye liv da ho henta meg heller, og jeg brukte flere dager på å komme til hektene igjen. Med unntak av noen spredte trusler har ikke bur vært noe stort tema i min hverdag de siste sju åra. Nå er altså truslene blitt alvor.

For en uke tilbake nevnte jeg at nanden var blitt førstegangseier av en burinnretning, men den er ikke blitt prærieinventar. I går var vi innom nandens foreldre der buret nå er instalert. Jeg fikk prøveligge burputa mens nandefadern tok seg av monteringsarbeidet, men det tok ikke lange tida før både jeg og puta blei bura inne.
- Oops. Nå protesterer nanden vilt og mener jeg får slå av l itt for kjentfolk. Det gikk nok kanskje ikke fullt så dramatisk for seg. Burdøra blei nemlig stående åpen, noe jeg ganske raskt benytta meg av. Jeg ser ikke helt poenget med å tilbringe tida i et åpent bur når jeg like gjerne kan varme ett par føtter under stuebordet, så jeg kom nokså kjapt luskende i håp om litt tobeint selskap.

Her på prærien har jeg alltid hatt rimelig god oversikt over min lille flokk fra min faste liggeplass. I nandeforeldrenes kråkeslott er det ikke mulig å observere alt som skjer fra ett og samme sted så jeg har nok hatt en tendens til å leve en litt omflakkende tilværelse når vi har oppholdt oss der. Nysgjerrig og sosial som jeg er, har jeg ofte greid å snike meg nokså umerkelig til en plass i nærheten av de steder det måtte være antydning til liv. Huset er en utfordring å få god oversikt over fordi det er så stort og åpent og ting gjerne skjer litt rundt omkring. Dessuten utgjør verken grinder eller dører noen hindring for meg, så det har aldri vært særlig vanskelig å være på vandring der i gården. Min faste plass har jeg jo dessuten hatt på loftsrommet og der tilbringer vi stort sett bare en og annen natt.

Nanden har klart og tydelig gitt uttrykk for at nyanskaffelsen ikke skal fungere som strafferedskap og oppbevaringsboks på ubestemt tid. Målet er at det skal bli mitt eget trivelige lille krypinn, et trygt hi der jeg kan slappe av. Sjøl om buret er innkjøpt for å sikre trygg forvaring av type utspekulert labrador, skal det ikke være et sted der jeg uten videre kan stues vekk hver gang ved enhver anledning noen skulle få et innfall om at det ikke er ønskelig å ha meg tassende rundt på frifot.

Det blir nok mange kråkeslottbesøk framover for å sikre optimale hiforhold og skikkelig tilvenning, for å unngå de helt store omveltningene den dagen det virkelig oppstår behov for å hindre meg i uforsvarlig innendørs jaktvirksomhet. Med min bakgrunn som kennelens store skrekk er nanden samtidig litt spent på hvordan jeg vil takle burbruken, og har studieplanen klar for voksenopplæring av såvel meg som husets tobeinte. Så gjenstår det å se hvordan vi lykkes.

Småbøllete hilsen fra Ariell

Labber i oppløsning

Neida, det er ikke nandens labber, men mine det er snakk om nå. Det vil si ho gjorde oppdagelsen, men labbene tilhører meg så lenge de er der i alle fall. Nå vel, vi satser på at jeg ikke ender opp som Labradoren Labbeløs. Det ville verken vært særlig behagelig eller tatt seg bra ut.

Undersåttene mine har generelt oppført seg ganske greit i vinter. De får jo sitt daglige stell og ettersyn, og jeg har ikke vært mye ute i ekstreme vær -og føreforhold. Nå har de plutselig blitt veldig ru og tørre og nanden mistenker at det kan skyldes de sterke reingjøringsmidlene som ofte benyttes til golvvask i butikker og liknende. Jeg har jo fått være med litt nå og da i det siste, og det kan ha vært nok til å gi utslag. Her i huset brukes kun eddik i vaskevannet fordi denne labbeproblematikken jo alltid har vært nærgående for min del. En periode brukte vi Meku potevoks ved planlagte butikk -og kjøpesentervandringer, da denne voksen ga huden bedre beskyttelse mot kjemikalier enn fettbaserte produkter. i tillegg hadde den overlegne fordeler i form av godt grep på glatte golv og minimalt med klin og avsmitting. Nanden greier dessverre ikke få tak i denne labbereddende tuben lenger, men den blei i sin tid solgt gjennom apotek.

Vel, vel. Når forebygging ikke holder må en jo ty til noen form for behandling, og Humilac gir vanligvis god førstehjelp ved slike krisetilfeller. Humilac er en medisinsk balsamspray som benyttes ved problemer med hud og pels. Den har i mange år vært veterinærens stalltips ved lettere tilfeller av elefanthud, som ett første forsøk før bruk av sandpapir til mekanisk fjerning av den døde harde huden. Formålet med sprayen til labbepleie er at den har gode fuktighetsgivende egenskaper samtidig som den forbygger vekst av sopp og bakterier som ellers får gode leve -og vekstvilkår på hud som allerede har nedsatt funksjonalitet og motstandskraft. I tillegg skal Humilac bidra til å løsne døde hudceller, slik at forholdene blir optimale for den friske huden og for tilheling av allerede oppståtte hudskader. I følge veterinæren er altså Humilacen som Kinderegget. Den oppfyller tre ønsker på en gang. Nanden er ikke overbegeistra over ingredienslista, men godtar den under tvil til kortere tids nødbruk og problemløsning. Den store fordelen med denne løsningen er at den ikke krever massevis av remedier og er enkel å administrere, som det så fint heter.

Om noen umiddelbar bedring skulle utebli eller håpløsheta trekker ut i langdrag har nanden som vanlig en plan B på lur, men da må husapoteket suppleres med en ny flaske tetreolje, mer fint sandpapir og to nye par barnesokker med antiskli. Ho veit jeg misliker sterkt slike intensive smørekurer, og prøver derfor å unngå dem for min skyld. Dessverre må det visst av og til bare klines til, bokstavelig talt. Jaja. Den tid den sorg. Jeg kan jo alltids trekke til meg labbene, ja til og med legge meg på dem om det skulle bli nødvendig.

Tørrlabbende søndagshilsen fra Smuldrefot

Ikke helt etter planen

I dag skulle nanden egentlig vært i bursdag, men heldigvis for meg måtte ho bli hjemme. I formiddag fikk ho nemlig en ufrivillig, men høyst nødvendig krabbetur innunder kjøkkenbenken. Etterpå sa ryggen hennes klart og tydelig i fra om at den sterkt mislikte den slags fysiske utfoldelser, så ho måtte pent innse at noen form for sittende affærer ikke ville la seg gjennomføre.

Dette var jo nokså langt fra nandens opprinnelige plan for dagen, men det slår heldig ut for min del. Jeg var nok dessverre ikke buden i barnebursdag og ville derfor blitt aleine om å vokte prærien for noen timer. Nå får jeg heller stelle pent med nanden min, en oppgave jeg liker mye bedre. Ho er fortvila og frustrert over skrotten som er full av vondvilje og protesterer vilt bare på grunn av slike små filleting, så stemningen er ikke akkurat på topp her i huset. Jeg får vel prøve å gjøre noe med det også.

Akkurat nå ser det ut til at nanden er mest klar for å gjøre absolutt ingen ting, så da får jeg litt tid til å utfordre Leo og Mike. I starten var det mye jobb for de små godbitene, men nå har jeg jo hatt ett par uker å finne ut av dette på, så den helt store utfordringen er det ikke lenger. Litt tidsfordriv er det nå fortsatt, og dessuten en fornøyelig aktivitet.

Puslende lørdagshilsen fra Ariell

Grønn drink

Jeg har kanskje ikke nevnt at postmannen i går hadde med en pakke med deilige dufter tl oss. Vel, jeg så ikke så mye mer til pakka, men satt pent på kjøkkengolvet til nanden hadde rydda vekk innholdet i den. Det var blant annet noen tannrensbein i den, hvorav min mintfavoritt. Alt som lukter mint interesserer meg veldig. Jeg har trua med å drepe nandens grønne Eos-egg, og tannkremtuber skal oppbevares langt langt unna min rekkevidde. Nanden forstår stadig ikke hvorfor flertallet av hundetannkremer kommer med kalkun -eller leversmak. En ting er at slike tannkremer ikke gir særlig delikat ånde, men det finnes da sannelig også mange flere firbeinte enn meg som setter stor pris på mintsmaken. Om ikke annet gir minten litt friskere pust for en liten stund. De fleste av oss trenger dessuten ikke kjøttsmak på absolutt alt vi skal ha i munnen, og min tobeinte kjenner knapt nok noen hund som ikke lar seg friste av en bit Friskies Dentafresh som også smaker av mint.

Nanden har i dag satt kroppen sin på avvæpningskur med flytende bladgrønt i håp om at den vil bli litt mildere stemt overfor smertelindrende tiltak. Den grønne gugga lukter faktisk også litt mint, og jeg ville veldig gjerne smake, så jeg fikk ett par dråper i vannskåla. Grønnere vann skal man leite lenge etter, men det smakte slett ikke så verst, og nanden sier at det til og med kan være bra ved dårlig ånde. Det finnes egne vanntilsetninger for bekjempelse av denslags hos oss firbeiinte, men de inneholder ofte veldig små mengder klorofyll som i mange tilfeller er mest effektivt for å forebygge illeluktende hundeånde. Klorofyll inngår gjerne i tannrensbein også, enten tilsatt som klorofyllin, eller i form av klorofyllrike alger.

Jeg setter nok langt større pris på den grønne drinken med flytende klorofyll enn hva nanden gjør, men ho mener den hjelper på den leie magen og lindrer den ekle kvalmen. Dermed har vi begge gode argumenter for en virkelig grønn sup. Ett par ganger om dagen tar vi oss en liten skål, så man kan vel saktens si at vi er på klorofylla begge to. Nanden er uten tvil den verste av oss, og alt ligger godt til rette for en festlig grønn helg.

Min tobeinte har nok ellers ikke tenkt å foreta seg noen helgedumheter. Ho bør i alle fall ikke gå fra å døyve sine vondter med legens foreskrevne remedier, til å drukne sine bekymringer i jodlevann. Slikt kan visst være mer enn skummelt og absolutt ikke festlig. For henne greier det seg nok lenge med den makrabre spøken ho fikk servert sammen med julemiddagen da ho på julaften fikk slippe ut fra sjukehuset og nokså segneferdig kom hjem til dekka bord.

Apropos jul har nanden greid å hive ut det lille vi hadde av julestas her i huset, så i år er det ikke præriejul på overtid.

Grønn og skjønn helgehilsen fra Ariell

Natteliv

Nå pleier både jeg og nanden min å ove godt om nettene, men som kjent finnes det jo ingen regel uten unntak, og denne natta byr på ett slikt. Nandeskrotten har de siste dagne vist stadig sterkere misnøye med nandens kjemiske tiltak for å døyve de verste vondtene, og er nå blitt så vrang at ho ikke får ta smertestillende i det hele tatt. Alt returneres umiddelbart enten det inntas i den ene eller andre enden, og nanden fortviler. Riktignok er ikke ryggen like kranglete hele tida, men venstrelabben hennes vil ikke slutte å klage sin nød over tingenes tilstand.

Likevel prøver nanden å komme seg opp med jevne mellomrom, ho er nemlig livredd for at ho igjen skal bli liggende i senga uten å kunne røre seg. Dessuten trenger jo jeg mitt daglige stell, mat og aktivisering.

Kommende ukes utflukt er i sin helhet avlyst dersom ikke et mirakel intreffer i løpet av de nærmeste dagene. Nanden er lei av å ikke kunne nyte de fine vinterdagene fullt ut, og håper ho skal kunne få såpass orden på kroppen at den avfinner seg med hennes kjemiske krigføring når den nå først skal være så problematisk. Ho har nemlig erfart at hvis ho kan komme seg ut på godt smøføre med meg i ene hånda og en gåstav i den andre, så er det mulig å bevege seg uten at vondt blir mye verre. Jeg digger jo å gå tur, noe jeg gjør altfor lite for tida. Det hadde vært fint om nanden kan gjenvinne kontrollen over de verste vondtene, så vi kan få en fin og vinterfrisk helg sammen.

Håpefull helgehilsen fra Ariell

Sutrenand

Joda. Det straffer seg helt klart å utfordre kroppen for mye, og mandagens utflukt blei helt klart i meste laget for den vanskelige nandeskrotten. Nanden er helst å finne i senga, men innimellom må jo vesenet kravle seg ut av den. Det er risikosport for både henne og meg, og jeg er pent nødt til å ligge langt unna alle flekker ho kan greie å sette beina sine på, for makan til subbete og vinglete tobeint håper jeg man må leite lenge etter.

For min del er det ikke den verste dagen når slikt først skal skje. Ut får jeg jo alltids komme, men der er det blitt beinkaldt igjen, så det er absolutt ikke noe blivende sted for en gammal frossenpinn som meg. Da er det bedre å finne på noe innomhus, og nanden takker Leo og Mike for all bistand med å holde meg engasjert en god stund. Når ho er tilstrekkelig våken og tilstedeværende er også Dog Twister i bruk, men ho føler av og til at det blir i meste laget med underholdning, og får stadige påminnelser om hvilke smertefull prøvelse det kan være å le. Nanden har nemlig erfart at en bruker langt mer enn bare magemusklene når noe er hysterisk morsomt.

På tide å be om litt kveldsmat før nanden prøver seg på den krevende veien tilbake til senga. Egentlig burde ho også spise kvelds, men mat har visst ikke veldig høy prioritet hos henne om dagen.

Småsulten hilsen fra Ariell som gjerne spiser for to

På tur etter bur

I går blei det bråbestemt at jeg skulle få min årlige vaksine og helsekontroll da nanden fikk mulighet for skyss med privatbil. Omstendighetene med tilgang til egna transportmiddel gjorde også at burjakta gikk inn i en intensiv fase med akseptabelt resultat. Nanden har nemlig vært nokså bekymra for at det her drøyes i det uendelige og at det dermed ikke finnes noe bur tilgjengelig den dagen det virkelig trengs, men kan endelig ta det med ro. Etter litt diskusjon med de som skal innrede huset sitt med mitt nye krypinn gikk ho til innkjøp av bur og burpute, så da gjenstår bare monteriing og høvelig plassering.

Veterinærbesøket var et kapittel for seg. Dessverre er begge de faste veterinærene ute i permisjon på grunn av småfolk, så vi fikk stifte bekjentskap med det nye tilskuddet blant klinikkens ansatte som visstnok også er kommet for å bli. Vi har alltid møtt nye veterinærer med et åpent sinn, for det finnes mange dyktige av dem, men dette møte mener nanden at ho fint kunne vært for uten. For det første svarte jeg nok ikke til veterinærens forventninger, og ho mislikte tydeligvis at en førerhund kan ha slike hypertendenser. Måten ho møtte meg på gjorde meg i tillegg veldig usikker, noe som ikke gjorde saken særlig mye bedre verken for meg eller nanden min.

Veterinærdama hadde tydeligvis heller ikke sett på journalen min, og den generelle helseundersøkelsen er den mest slurvete vi noen gang har vært utsatt for. Undersøkelsen foregikk på golvet, og jeg fikk ikke komme opp på bordet før blodprøve skulle tas, noe ho også måtte innhente bistand til. Nanden kan ikke med sin beste vilje forstå hvorfor noen barberer halve labben for å finne et lite sted å stikke, og nå ser jeg ikke ut. Det kommer nok til å synes godt en stund, for pelsveksten går sakte for tida.

Jeg blir lett urolig når noen bøyer seg over meg. Dessuten er jeg vant til å få komme rett opp på behandlingsbordet og roer meg best der, men nanden oppfatta raskt at ho ikke burde komme med ønsker og forslag til bedre løsninger. Ho fikk også en ekstra utfordring med sitt behov for krykke sammen med urolige meg og våte sko på nybona golv.

Nanden håper de har gjort et bedre funn av ny dyrepleier som de visstnok også har ansatt. Ho håper inderlig ikke jobben har tilfalt det mennesket ho observerte i ferd med å "veilede" en kunde i fôrvalg, for det var heller lite tilfredsstillende.

Jeg har gått ned i vekt, noe som nok svarte til nandens forventninger, men denne gangen ikke bekymrer henne nevneverdig. Ho gjorde et fånyttes forsøk på å forklare at idealvekta gjerne må nedjusteres når en hund tydelig taper noe muskelmasse, og at vi holder på med fôrbytte på grunn av at magen ikke lenger er stabil på u/d-fôret. Det går bedre nå som vi halvblander, men det byr på noen utfordringer i forhold til å finne en optimal fôrmengde. Jeg tar i alle fall ikke skade av å legge på meg en kilo, og mer ned i vekt bør jeg definitivt ikke. På denne bakgrunn har denne veterinøsa konkludert med at ormekur er tingen akkurat nå. Da blei nanden bare enda mer oppgitt og på nippet til å kreve at dyredoktoren måtte sette seg bedre inn i pasientens sjukehistorie før avgjørelser om behandling blir tatt. Nandens problem er forsåvidt ikke ormekuren i seg sjøl, men hensikten med den på nåværende tidspunkt. Ormekur har nemlig ikke for vane å gjøre magen min bedre, heller det motstatte.

Blodprøvesvarene får nanden forhåpentligvis avklart i dag, og jeg skal inn til ny kontroll om noen uker pga. vekta. Da er en av de andre veterinærene tilbake på jobb også, så vi kan få undersøkt ørene, øynene og skuldrene som strengt tatt vekker mest bekymring hos min tobeinte.

Da vi kom hjem fikk nanden enda en lite oppløftende overraskelse på mail. I førerhundklubben står også utfordringene i kø, så jeg har en opgitt og frustrert tobeint om dagen. Innimellom alle mailer og telefoner setter ho heldigvis av litt tid til lufting av meg og den grilla hjernecella si, men ellers skjer det ikke alltfor mye her i dag synes jeg.

Nyttårslank kjedeseg-hilsen fra Ariell

Vær og vind

Joda, Vi fikk brøytehjelp, og enda litt mer brøytehjelp. Snøen fortsatte nemlig å lave ned. Vi har i alle fall en godt vedlikeholdt og absolutt vinteråpen vei, så lenge det varer, for nå begynner det visst å blåse, og da føyker det mye her på prærien.

Nanden har forsøkt seg på kveldstur med meg i sele. Det var visst generalprøve før mogendagens bittelille utflukt. Nanden måtte finne ut om jeg er noenlunde seledyktig ettter tre ukers ferie, og om ho kunne greie å holde følge med meg. Krykka blei satt igjen til fordel for en gåstav, noe som så ut til å fungere greit. Ho er jo så full av smertestillende så da går det meste.

Da er førstehjelpsutstyret oppgradert. Nanden tar alltid et ekstra overblikk over den slags ved årskifte og konkluderte denne gangen med at noe måtte gjøres. Vi har jo hatt diverse utstyr i skapet, men førstehjelpspakka har ho alltid ment at er for tynn. Dessuten misliker ho å måtte fikle med uhåndterbart polstringsmateriale når nøden er størst og potebandasje er eneste løsning.

For å kunne legge en god potebandasje på stor hund trengs både nok og riktig forbindingsmateriell og en god bandasjesaks. Som bandasjeunderlag foretrekker nanden Softban, noe ho har store problemer med å skaffe via apotek. Dermed blei førstehjelpspappa fra Vetshop redningen sammen med noen ekstra Softbanruller. Det følger riktignok med et febertermometer nanden ikke har bruk for, men det har fått ny eier, så gjenstår innkjøp av ett nytt med sånn hyggelig engelsk dame som forteller hva kroppstemperaturen din er. Ellers er nanden fornøyd med innholdet i førstehjelpspakka. Veska har innvendige lommer som gjør det greit å organisere innholdet, og nok plass til at en kan supplere med andre nødvendigheter. Flåttfjerner og engangssprøyte har nanden allerede lagt oppi. Sårsalva og klorhexidinen bør fornyes, så det får ho kjøpe inn en av de nærmeste dagene.

Vel, vel. På tide med en luftig, men forhåpentligvis skadefri tissepause før vi køyer for natta.

Forblåst hilsen fra Ariell

Nanden i sakte marsj

Da har vi hatt vår første prærienatt på drøyt to uker. Det var deilig det. Vi har ikke lidd noen nød hos nandemodern og nandefadern, men hjemme er nå engang best. Det går jo ikke så fort med nanden, men det tusler da.

Med krykker er nanden nå i ferd med å øke tempoet betraktelig. Fra stabbing og vingling begynner det nå å gå litt mer i retning framover. Det likner så smått på noe som kan kalles sakte marsj. Ho vurderer sterkt å konvertere til gåstaver, men trenger nok egentlig krykkene for å avlsate ryggen og kompensere for manglende kontroll over venstrelabben sin. Ellers er nanden stort sett fornøyd så lenge ho har nok smertestillende innabords. Magen er blitt bedre og ho har begynt å få tilbake matlysten også. At næringsvett er viktig kan jeg skrive under på.

Nanden har nevnt noe om sliping av klør, og klipping av diverse tjafs, men vi får nå se hvor langt formen hennes holder. Godt vi har trimmebordet vårt nå, ellers ville den kranglevorne kroppen hennes gitt henne store problemer med å stelle meg.

Værgudene har igjen gitt oss vinteren i gave med en utetemp på sju blå. Englene arbeider hardt med å riste dynene sine så dunet daler ned til oss. Bedre kan det ikke bli, og jeg benytter anledningen til noen ekstra tunsprell. Får vi litt brøytehjelp skal jeg ta med nanden på tur til postkassa igjen også. Det skal ikke mye nysnø til før det blir vanskelig for henne å gå. Ett par centimeter er nok ti å by på betydelige utfordringer.

Frydefull vinterhilsen fra Ariell

Dophue og en overdose huebry

Nanden har levd ett par dager på nye smertestillende medisiner, og etter å ha begått vågestykket å doble dosen, sjølsagt med legens velsignelse, begynner beina hennes å bli litt mer medgjørlige. Om ho er helt klar i toppen kan diskuteres, men ho tilbringer mindre tid horisontalt, noe vi alle er veldig fornøyde med.

Etter at vår yndlingsbonde hadde vært her med den store, brølende og snøvirvlende doningen sin, fant nanden til og med ut at ho ville driste seg til en frisk labbetur på nybrøyta gårdsvei. Det er kaldt og klart vær ute igjen, men jeg var hoppende glad for å få henne med på tur. Det er jo evigheter sida sist. Ho greide å krykke seg helt bort til postkassa og tilbake, en aldri så liten bragd da turen totalt er en drøy kilometer lang, vel og merke på flatmark. Turen min blei minst fem ganger lengre enn nandens, for jeg sprang fram og tilbake i yr glde. Jeg måtte sjølsagt også legge inn noen ville kast og sprett ut i djupsnøen på jordene, og min tobeinte turkompis fryder seg over å ha med en ordentlig gladhund på tur.

Postkassa var velfylt i dag, så det var helt nødvendig å få befridd den for innhold. Det var en pakke til meg som opptok plassen. Jeg har fått mer huebry, men denne gangen er det jeg kan holde på med uten bistand fra de tobeinte. Leikene fra Canine Genius har dermed gjort sitt inntog her i huset også. Valget falt på den minste størrelsen da den er stor nok i massevis og jeg dessuten ikke er så glad i veldig store ting. To Leo og en Mike har jeg fått. Nanden la noen små godbiter inni dem og satte dem sammen, så det ikke skulle bli for enkelt for meg å få godsakene ut igjen.

Det geniale med Mike og Leo er nettopp at de er laget av fleksibelt materiale og har en utforming som gjør det mulig å sette sammen flere så det blir litt mer å jobbe med. Jammen fikk jeg litt å bryne meg på denne gangen, men så rå tungebrekker jeg er blitt med åra skal jeg nok vise nanden at jeg fikser dette lett som bare det ved neste forsøk. Jeg har nemlig fatta poenget med at man kan pusle delene fra hverandre, men den Leoen er virkelig en flaskehals til tross for at min nand var redd den ville være i enkleste laget.

Vintervill hilsen fra Ariell

Litt jobb og masse pause

I dag har nanden innvilga oss noen ekstra timer her på prærien, mest fordi tida holder på å fly i fra henne og visse gjøremål må få en endelig avslutning. Når det blir mer pauser enn jobbing tar ting sin tid, men kroppen hennes orker fortsatt ikke så mye av gangen. Timevis foran datamaskina er nok heller ikke helt optimalt, men januar er jo en slik hektisk måned hvor altfor mye skal gjøres på en gang.

Jeg har nylig påtatt meg ekstrajobb som tøffelvarmer. Nanden mener det ikke kan ha vært noe godt å ligge på ett par tøfler, men ho fikk dem i alle fall ferdig oppvarma i dag tidlig. Snakk om luksusliv!

Nanden har begynt en ny runde kontotømming. Oppdatering av førstehjelpsutstyr og innkjøp av kosttilskudd er visst helt nødvendig akkurat nå. Ho har også vært så (u)heldig å dumpe innom en nettbutikk som selger stelleredskaper ho har vært på leit etter lenge. Det er nemlig et slit å finne en ny brukbar gummibørste, og så har en fleksible karde stått langt opp på ønskelista i årevis. Vi kan ikke unnvære karder, men de må tilfredsstille visse krav til hånd -hud og pelsvennlighet.

Jeg skal ta med nanden ut en tur. Det er deilig med litt frisk luft og passe kald nysnø under labbene. En får nyte godværet mens en har det, for når det er over er det jo for seint. Tobeinte trenger også frisk luft i lungene sjøl om de er skrøpelige til beins.

Vinteryr hilsen fra Ariell

Nanden venter fortsatt og stadig mer utålmodig på medisinenen sine. Mitt servicehundvikariat ser ut til å vare en stund til, noe jeg setter pris på, men jeg har begynt å vise tendenser til at jeg helst vil bo her på prærien. Vi var en snartur innom her i går kveld for å hente noe medisiner til nanden, sjekke siste måneders strømforbruk og la meg få boltre meg på tunet. Jeg var litt i tvil om jeg egentlig ville gå inn igjen i bilen da vi skulle dra, og da vi var hjemme igjen hos nandens foreldre ville jeg egentlig ikke forlate kjøretøyet. Vi har hatt tilhold i boligfeltet i snart to uker nå, men nanden sier vi skal bli mer bofaste her hjemme igjen bare ho får litt mer kontroll over vondtene sine.

Ellers er det alle tiders vintervær om dagen og deilig å være ute. Det gjør godt for en sprelsk labradorkropp, og snøen bidrar til den reineste spa-opplevelse, og kan nytes både invortes og utvortes. Nanden verdsetter også lufteturene på tunet om enn ikke i veldig livlige kast og sprett.

Snødryssende hilsen fra Ariell

En rolig start på det nye året

Det er ikke begått noen store sprell så langt i år. Det skyldes nok i hovedsak at nanden min ikke er veldig sprelsk for tida, men ho har allerede vært en tur innom legen i det nye året. Nå venter ho på nye smertestillende medisiner som ho håper kan gjøre kroppen hennes litt mer medgjørlig. Om ikke det heller hjelper er visst neste steg lokal smerteblokkering for å dempe vondtene i beina så ho forhåpentligvis kan greie å komme seg i noenlunde akseptabelt gjenge igjen.

De vanlige ukedagene er vi stort sett her på prærien for at min tobeinte skal ha mulighet til å gjøre noe fornuftig, men ho orker ikke så mye. Heldigvis prioriterer ho meg, så jeg får mitt sårt tiltrengte friluftsliv. I boligfeltet får jeg jo ikke gå løs av hensyn til min egen helse og sikkerhet, og nanden greier ikke gå så langt at vi kan komme oss til et egna slippested. Saktegående, ustø og massevondtende nand med krykker og stor hoppert i bånd fungerer særdeles dårlig. Ho prøvde med elastisk line, men uten nevneverdig hell. Dessuten må jeg springe løs for å kunne spinne av litt overskuddsenergi innimellom, ellers blir jeg aldeles håpløs å ha i hus sies det.

Livlig nyttårshilsen fra Ariell