Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

fredag 7. januar 2011

Dophue og en overdose huebry

Nanden har levd ett par dager på nye smertestillende medisiner, og etter å ha begått vågestykket å doble dosen, sjølsagt med legens velsignelse, begynner beina hennes å bli litt mer medgjørlige. Om ho er helt klar i toppen kan diskuteres, men ho tilbringer mindre tid horisontalt, noe vi alle er veldig fornøyde med.

Etter at vår yndlingsbonde hadde vært her med den store, brølende og snøvirvlende doningen sin, fant nanden til og med ut at ho ville driste seg til en frisk labbetur på nybrøyta gårdsvei. Det er kaldt og klart vær ute igjen, men jeg var hoppende glad for å få henne med på tur. Det er jo evigheter sida sist. Ho greide å krykke seg helt bort til postkassa og tilbake, en aldri så liten bragd da turen totalt er en drøy kilometer lang, vel og merke på flatmark. Turen min blei minst fem ganger lengre enn nandens, for jeg sprang fram og tilbake i yr glde. Jeg måtte sjølsagt også legge inn noen ville kast og sprett ut i djupsnøen på jordene, og min tobeinte turkompis fryder seg over å ha med en ordentlig gladhund på tur.

Postkassa var velfylt i dag, så det var helt nødvendig å få befridd den for innhold. Det var en pakke til meg som opptok plassen. Jeg har fått mer huebry, men denne gangen er det jeg kan holde på med uten bistand fra de tobeinte. Leikene fra Canine Genius har dermed gjort sitt inntog her i huset også. Valget falt på den minste størrelsen da den er stor nok i massevis og jeg dessuten ikke er så glad i veldig store ting. To Leo og en Mike har jeg fått. Nanden la noen små godbiter inni dem og satte dem sammen, så det ikke skulle bli for enkelt for meg å få godsakene ut igjen.

Det geniale med Mike og Leo er nettopp at de er laget av fleksibelt materiale og har en utforming som gjør det mulig å sette sammen flere så det blir litt mer å jobbe med. Jammen fikk jeg litt å bryne meg på denne gangen, men så rå tungebrekker jeg er blitt med åra skal jeg nok vise nanden at jeg fikser dette lett som bare det ved neste forsøk. Jeg har nemlig fatta poenget med at man kan pusle delene fra hverandre, men den Leoen er virkelig en flaskehals til tross for at min nand var redd den ville være i enkleste laget.

Vintervill hilsen fra Ariell

2 kommentarer:

  1. Meretesøndag, 09 januar, 2011

    Lurer på.. Om den lille er veldig liten, i forhold til de store. Hvem av de var lettest? -Ikke i vekt altså, men.. ;)

    Igjen, du er utrolig heldig du Ariell! som har en så gavmild og omsorgsfull mams. :)

    SvarSlett
  2. Ariellsøndag, 09 januar, 2011

    Hei og godt nyttår Merete!

    Først må jeg nok komme med en rettelse. Det er nemlig nanden som er heldig som har meg, bare så det er helt klart. Joda jeg veit å sette pris på henne også, og det synes. Ho er jo tross alt min personlige godbitpåfyller, så veldig uheldig har jeg ikke vært med tildeling av tobeint vesen.

    Leoen er vanskeligst synes jeg, for den har smalere kryss, så godbitene er verre å få ut. Flaskehalsen er til liten nytte for å lure ut innholdet, med mindre det bare er småsmuler. Nandens godbiter er også små, men de greier ikke snike seg ut der. Nå har jeg jo liten Leo, så den store vil nok kreve større biter for at de ikke skal komme strømmende ut. Åpningene i Mike er en anelse større, og det er dermed lettere å få ut godisen.

    Nanden er ikke helt sikker på hvor stor den store er i forhold til den lille, men antar at den store kan være ca. en halv gang større. Ho mener at bilde nr 1 og 3 (fra venstre) på Canis sine sider, gir en pekepinn på størrelsesforskjellen. De viser stor blå Leo og liten rosa Leo. På sitt videste har lille Leo omtrentlig samme diameter som det videste på vanlig Kong i large-størrelse

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)