Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

søndag 16. januar 2011

Labber i oppløsning

Neida, det er ikke nandens labber, men mine det er snakk om nå. Det vil si ho gjorde oppdagelsen, men labbene tilhører meg så lenge de er der i alle fall. Nå vel, vi satser på at jeg ikke ender opp som Labradoren Labbeløs. Det ville verken vært særlig behagelig eller tatt seg bra ut.

Undersåttene mine har generelt oppført seg ganske greit i vinter. De får jo sitt daglige stell og ettersyn, og jeg har ikke vært mye ute i ekstreme vær -og føreforhold. Nå har de plutselig blitt veldig ru og tørre og nanden mistenker at det kan skyldes de sterke reingjøringsmidlene som ofte benyttes til golvvask i butikker og liknende. Jeg har jo fått være med litt nå og da i det siste, og det kan ha vært nok til å gi utslag. Her i huset brukes kun eddik i vaskevannet fordi denne labbeproblematikken jo alltid har vært nærgående for min del. En periode brukte vi Meku potevoks ved planlagte butikk -og kjøpesentervandringer, da denne voksen ga huden bedre beskyttelse mot kjemikalier enn fettbaserte produkter. i tillegg hadde den overlegne fordeler i form av godt grep på glatte golv og minimalt med klin og avsmitting. Nanden greier dessverre ikke få tak i denne labbereddende tuben lenger, men den blei i sin tid solgt gjennom apotek.

Vel, vel. Når forebygging ikke holder må en jo ty til noen form for behandling, og Humilac gir vanligvis god førstehjelp ved slike krisetilfeller. Humilac er en medisinsk balsamspray som benyttes ved problemer med hud og pels. Den har i mange år vært veterinærens stalltips ved lettere tilfeller av elefanthud, som ett første forsøk før bruk av sandpapir til mekanisk fjerning av den døde harde huden. Formålet med sprayen til labbepleie er at den har gode fuktighetsgivende egenskaper samtidig som den forbygger vekst av sopp og bakterier som ellers får gode leve -og vekstvilkår på hud som allerede har nedsatt funksjonalitet og motstandskraft. I tillegg skal Humilac bidra til å løsne døde hudceller, slik at forholdene blir optimale for den friske huden og for tilheling av allerede oppståtte hudskader. I følge veterinæren er altså Humilacen som Kinderegget. Den oppfyller tre ønsker på en gang. Nanden er ikke overbegeistra over ingredienslista, men godtar den under tvil til kortere tids nødbruk og problemløsning. Den store fordelen med denne løsningen er at den ikke krever massevis av remedier og er enkel å administrere, som det så fint heter.

Om noen umiddelbar bedring skulle utebli eller håpløsheta trekker ut i langdrag har nanden som vanlig en plan B på lur, men da må husapoteket suppleres med en ny flaske tetreolje, mer fint sandpapir og to nye par barnesokker med antiskli. Ho veit jeg misliker sterkt slike intensive smørekurer, og prøver derfor å unngå dem for min skyld. Dessverre må det visst av og til bare klines til, bokstavelig talt. Jaja. Den tid den sorg. Jeg kan jo alltids trekke til meg labbene, ja til og med legge meg på dem om det skulle bli nødvendig.

Tørrlabbende søndagshilsen fra Smuldrefot

3 kommentarer:

  1. Hei smuldrefot ;)

    Tidlig oppe i dag. Eller dere er jo bestandig det dere, men så var det jo søndag da og denne kranglete ryggen til mamsen din..

    Høres ut som din tobente har mye erfaring med såre labber desverre og derfor noen gode ting å trå til med, når problemet oppstår og det er jo bra da.

    Sopp må det ikke bli, for det er ingen kortidsjobb å få bokt med, er min erfaring. Husk å ikke tygge på labbene nå da Ariell, vær flink jente :)

    SvarSlett
  2. Hei Merete :)

    Nanden har i utgangspunktet to valg om morningen, enten stå opp frivillig, eller å bli most av en absolutt hensynsløs labradorkropp. Sistnevnte vil ho nok for alt i varden unngå nå om dagen, og ho veit det er nytteløst å argumentere med ukristelige tidspunkter når jeg har satt meg i hue at dagen er begynt.

    Nå skal man jo være ærlig, og da må jeg nok samtidig være litt slem og røpe nandens store svakhet. Har jeg ikke lykkes i å få henne lys våken kan ho nemlig ha en lei tendens til å vende tilbake til senga når jeg har fått mitt. Labbebekymringene har medført at ho prøver å sove når ho veit jeg ikke er særlig aktiv. Det har kommet et par nokså hørbare meldinger der inne fra senga med krav om at jeg får holde tunga pent på innsida av tanngarden. Ho har til og med trua med å dra fram halskragen om jeg ikke kan motstå fristelsen.
    - Skrekk og gru!

    Huff ja, den soppen er noe herk å bli kvitt. Særlig behagelig er det heller ikke og dyrt kan det visst også fort bli. Nanden er nokså tydelig på at ho for all del ikke vil ha noen besoppningsproblematikk å ta hensyn til.

    Humilac smaker ikke veldig godt og oppmuntrer i alle fall ikke til labbesmaking. I tillegg har nanden som nevnt både med knur og glefs gjort det helt klart at jeg ikke får spise på labbene mine, da det er ytterst lite ønskelig å avansere fra Humilac til Pevaryl. Jeg gjør så godt jeg kan med å etterkomme hennes absolutte krav om å ligge unna labbene, men innrømmer at det ikke er helt lett.

    En fortsatt fin søndag ønskes deg fra Smuldrefot og Sinnaguri

    SvarSlett
  3. Hvis det alt har kommet en halskrage trussel, også så lett som at det er en slik tilgjengelig i huset! Så er det bare å bite tenna sammen og holde ut!

    Sikkert flere hunder enn deg, Betsy og Indie, som kan potere på det.

    SvarSlett