Julegris med frosne syltelabber

Her blir det bare kaldere og kaldere og det er nærmest uråd å gå ut. Jeg venter i det lengste, noe som ender med at nanden jager meg ut. Jeg får heldigvis komme inn igjen så fort jeg har gjort mine nødvendige ærend. Da er jeg allerede så kald på labbene at jeg ikke aner hvilke bein jeg skal stå på. Kulda har redusert aktivitetsnivået gjennom hele jula, men å bli liggende inne i flere dager er toppen av tålmodighetsprøva. Nå er jeg lei, og nanden har dessuten inndratt deler av min rikelige fôrrasjon.
- Sukk. Nederlag.

Bakgrunnen for dette er naturlig nok at mine labradorformer, til nandens overraskelse, begynte å gå over i noen små julegristendenser. Egentlig var det nok en lettelse å kunne knipe inn litt på fôret, for de siste månedene har en fjorten kilos sekk med veterinærfôr gått unna på knappe fem uker, noe som fort blir kostbart og strengt tatt ikke er helt normalt her i gården.

Nå har den langvarige sprengkulda også tatt varmtvannet på kjøkkenet, til tross for nifyring og vidåpne skapdører. Nå står altså søppelbøtta til fri benyttelse, men nanden har nokså grundig fortalt meg at det ikke betyr at den er til fri nytelse. Ho mener forresten at den ikke inneholder noe særlig spiselig. Det er bare det at embalasjen fra diverse kjøttvarer sprer vidunderlig tiltrekkende duft, som er vanskelig å motstå for en sulten labrador. Jeg har vært flink så langt og har en nokså fornøyd nand som nok er litt ekstra oppmerksom på hva jeg sysler med til enhver tid. Gamlesauen min har forresten fått plass foran ovnen så jeg kan ligge godt og virkelig nyte varmen.

I dag kom postmannen med nytt reiseteppe til meg. Nanden kjøpte et ganske tjukt ett i høst, men det er blitt godvenn med Fatboyen. Egentlig er det litt klumpete for reiseformål, særlig når vi jo gjerne har med gaupamadrassen også, så nå har jeg altså fått et litt tynnere, men det kan fint legges dobbelt og gi plass til en sammenkrølla meg under forelesningene. Eventuelt kan det brettes ut i full størrelse så jeg kan nyte labradorlivet i min fulle lengde der det er plass og jeg ikke ligger i veien for noe eller noen.

På tide å krype tilbake til varmen og tine de frosne syltelabbene mine.

Hilsen julegrisen Ariell