Ett helt år

Bilde: Bilde av Apollo på førerhundskolen for ett år siden. Her sitter han tålmodig og venter på ett eller annet.
_____________________________________________________


For nøyaktig ett år tilbake traff jeg nanden for første gang. Et møte som var blitt utsatt ett par uker på grunn av at skolens kennel var blitt utsatt for kennelhoste. Dessuten skulle nandens prøvetur med ny førerhund i utgangspunktet ikke ha noe som helst med meg å gjøre. I slutten av februar var ho blitt gjort kjent med at de vurderte en stor, svart hann til henne. Planen var egentlig at jeg skulle vente helt til mai før jeg fikk bli førerhund på ordentlig, men så la jeg meg litt ekstra i selen for å innfri min treners mange høye krav, og da var det ingen hensikt å holde meg igjen lenger. Til tross for at jeg også var en av hundene som virkelig fikk merke kennelhosten, avsluttet jeg min skolegang i slutten av mars og påbegynte samtrening med nanden.

Nanden fikk seg en aldri så liten overraskelse da ho blei presentert for hunden ho skulle prøve i første omgang. Den store, svarte hadde krympa til middels størrelse og blitt lys, men noe kjønnsskifte blei det da ikke. Ho gikk en god prøvetur med meg i Oslos trafikerte gater, med innlagt kaffepause der jeg lå pent i ro under bordet og var bare grei gutt. Så skilte vi lag og nanden spiste en herlig lunsj på førerhundskolen før ho reiste videre med gamlemor som under besøket imponerte skolens ansatte med å vise seg som en umåtelig eksemplarisk hund.

Nanden fikk også tilbud om å prøve min store, mørke bror, men nå var både ho og treneren min særdeles fornøyde med vår prøvetur, og sjøl om de begge var skjønt enige om at det første ikke nødvendigvis er det beste, mente de også at vi to ville bli en god match.

Nanden sier ho var vel så glad for å slipppe kvalene ved å skulle mene noe om hvilke hund ho følte ville passe best. Ho har jo tidligere fått erfare hvordan slike prøveturer for enkelte hunder ikke gir noen mulighet til å vise sitt sanne jeg, mens andre er så tilpasningsdyktige at de kan omgås og jobbe godt med nær sagt hvem som helst. Dermed står en jo igjen uten noe godt grunnlag for å danne seg noe sammenliknbart bilde. Når en blir pressentert for slike motstykker for deretter å få tildelt den stakkars, vesle gvemefrøkna som ikke fikk vist seg fra sin bedre side, blir en mest letta over at ventetia for en avgjørelse er over, mens resultatet av den blir av mindre betydning.

Nå lot nanden være å mene så veldig mye om saken etter at ho prøvegikk for tildeling av sin første førerhund. Uansett hvordan ho prøvde å vri og vende på det, blei bildet feil, og foruten det faktum at begge hundene jo måtte gjennom den samme godkjenningsprøva for å bli førerhund, stolte ho nok på at skolen ville gjøre et klokt valg. Et valg som ga henne en intenst arbeidende førerhund i sju år, og nå en glad og lykkelig pensjonist. Alternativet var en stø og stabil type som etter tre år i tjeneste skulle komme til å dø av hjertesvikt. Nanden sier at man kan bli aldeles sprø av slike tanker, men like fullt er de en real påminnelse om de mange uforutsette konsekvenser av avgjørelser som tas. Hvor ville ho stått i dag dersom det hadde blitt en annen hund den gang?

Konklusjonen må vel fortsatt bli at livet er uforutsigbart, og om det er skjebnen eller reine tilfeldigheter som bestemmer er heldigvis ikke noe tema for oss firbeinte. Men en ting er sikkert. Det er fortsatt nøyaktig ett år sida jeg og nanden traff hverandre første gang.

Hilsen Apollo, nandens lille gullgutt