Jeg bare måtte

I går kveld stakk nanden av uten meg. Riktignok fikk jeg noe å holde på med da ho dro, men den gleden var jo kortvarig, særlig når madammen fant det for godt å bli borte i flere timer.

I dag tidlig fikk jeg være med ut som vanlig, men etter våre faste plikter en tidlig morgenstund gikk vi ikke hjem slik vi pleier. Neida vi venta til det kom en bil med trivelig hund og minst like trivelig tobeining for å plukke oss opp. Da jeg kom ut igjen var vi på et sånt sted hvor hunder møtes med sine tobeinte. Etter at de tobeinte, ja og så meg da, hadde vært inne en liten stund, gikk vi ut for å trene. Etter ei lita treningsøkt måtte jeg være inne, og gjett om jeg fant masse snadder! Nanden var ikke særlig fornøyd med det, spesielt ikke siden det jeg hadde fortært tilhørte noen andre enn henne. Jeg fikk ligge ute på teppet mitt en stund å se på de som trente. Det var jo så mildt og fint.

Så spiste de tobeinte en god stund. Snodig så lang tid de skal bruke på å få i seg maten. Det er da virkelig ikke så vanskelig. Etter matpausen måtte jeg ligge altfor lenge inne, mens noen hunder trente. Nå var det umulig å finne noe mer spiselig, så jeg begynte å klage min nød i håp om at noen ville komme å besøke meg. Ingen ville visst se til en liten, ulykkelig stakkar, så til slutt ga jeg opp. Da jeg hadde vært stille en stund, kom nanden inn og jeg blei vill og gal og skalla hue i bordet, men jeg fikk bare beskjed om å legge meg ned igjen. Jeg fant det best å gjøre som ho sa og fikk en liten kos før nandekreket forsvant ut igjen. Etter det kom ho inn igjen flere ganger forå se etter at jeg hadde det bra, og det syntes jeg var veldig fint. Jeg greide å ligge ganske stille også, for jeg skjønte at nanden min ikke var så langt unna og snart ville komme tilbake igjen.

Da vi kom hjem måtte jeg klart og tydelig fortelle min nand at jeg ikke hadde gjort nok i dag. Jeg greide å overbevise henne om at jeg fortsatt var full av energi, så vi trente litt lydighet ute og litt inne på kjøkkenet. Det er så forferdelig vanskelig å la være og tygge på de tresakene, så det må vi visst trene masse på. Jeg fikk til en fin innkalling med stå, noe som resulterte i at min tobeinte spratt like til himmels. I hvert fall nesten. Jeg blei hoppende gal fordi nanden var så glad og fornøyd, så da måtte jeg ta en triumfrunde. Ingen tvil om at det er artig å trene lydighet. Det er ekstra stas når jeg finner ut hva som kan få nanden til å komme med noen rarre pip og sprette i været.

Vi skal visst tilbringe en dag til i søla, så da får vi se hva søndagen har å by på. Da skal visst nanden ha med tobeint til å passe på seg også. Det er godt for det er vanskelig å skulle labbe rundt i den søla uten sele og passe på at min håpløse nand ikke finner på noe dumt, samtidig som jeg skal gå pent ved fot. Jeg måtte flere ganger redde henne unna to -og firbeintinger, og fikk nesten kjeft for det en gang fordi ho ikke sjkønte hva jeg prøvde å fortelle henne. Det var mye lettere når de levende hinderne var på min side, for da kunne jeg dytte litt på mennesket mitt og forklare at "hvis du går rett fram nå så går du på noen!" Var det noen til høyre for oss måtte jeg jo prøve å trekke nanden til venstre og da blei jeg, som sagt, nesten beskyldt for sniksosialisering. Vel, vel. Vi slapp fra det med helsa i behold begge to, men om det tobeinte vesenet mitt er riktig vel bevart er jeg aldeles ikke sikker på.

En solrik helgehilsen fra en pølsesnappende Duracell

Ehm... Nanden er oppgitt og skammer seg visst på mine vegne. Hva bryr det vel meg? Gjort er gjort og spist er spist. Smaken er dessuten borte for lengst, men det var godt den korte stunda det varte.