Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

mandag 9. mars 2009

Hva nanden har med på tur

Vi skal visst ut å reise igjen snart. Nanden er ikke helt i pakkemodus enda, men putter av og til noen småting i sekken. Det er ikke noen lang ekspedisjon denne gangen heller for det er tydeligvis veslesekken som skal være med på tur nå også.

Jeg måtte jo snoke litt da. Du verden så mye rart denne naden har i sekken sin. Det meste er visst beregna på meg og mye av det er fast inventar sjøl ved de korte turene som bare varer noen få timer.

· liten matskål i metall + ferdig porsjonert tørrfor og ei flaske med vann i tilfelle det blir langt mellom vannpostene

· litt tørrsjampo, saks og liten, fin kam til fjerning av tyggegummiklyser og annet svineri fra pelsen min

· litt førstehjelpsutstyr, selvklebende bandasje, gasbind, bomullspads hvis uhellet skulle være ute

· øyebadevann til rengjøring av rennende øyne

· kleenex til tørking av øyne o.a.

· marihønebørste (liten gummikost) til å fikse på pelsen og fjerne hår fra klær

· lite håndkle til tørking av sølete labber

· lite lammeskinn som liggeunderlag

· klofil (evt. klotang) og labbefett for å redde flisete klør og hjelpe tørre labber

· en liten porsjon Markus Mühle-fôr i liten plastpose, brukes som godbit og nødproviant


For meg er maten og lammeskinnet viktigst. Skinnet er sklisikkert og varmeregulerende og derfor alltid passe varmt å ligge på. Det opparbeider heller ikke statisk elektrisitet så vi unngår slike ubehagelige oplevelser. Dessuten mener nanden at det er mye lettere å gjøre reint enn fiberpels og sliter mye mindre på pelsen min enn sånne syntetiske greier.


Håndkle er helt nødvendig nå som den våte, sølete våren setter inn. Utstyr til fjerning av seigt griseri fra pelsen min har vi hatt bruk for mange ganger, seinest her i forrige uke. Da hadde jeg fått et stort klissete område på venstre låret og litt kliss på høyre hofte også. Nanden fikk meg heldigvis rein igjen. Hvorfor må folk grise sånn da? Det er jo bare ekkelt.


Dette Markus Mühlefôret er ganske genialt for det inneholder ikke sånne dumme ting som jeg blir kløete og dårlig i mage av og skal ikke å bløtes opp, men det trengs jo litt vann ved siden da. Så skader det jo heller ikke at det smaker kjempegodt, men jeg får ikke spise så mye av gangen. Det blir heller delt opp på flere små måltider og nanden legger det ofte i en godbitball for at jeg ikke skal få mulighet il å hive i meg maten. Jada, Vi har liten godbitball også som ofte er med på tur. Den fant jeg nå nettopp og lurte litt på om det ikke kunne være noe godt i den. Det var det jo ikke, men nanden min fiksa det. Jeg er vel en liten heldighund! Da gjenstår det viktigste, nemlig å få godsakene ut av denne tingesten og ned i magen.


Middagshilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar