Fra førerhund til servicehund

Jeg kan nok heller ikke denne gang unngå å berette om nandens kranglevorne labber som er i ferd med å bli en føljetong i alt for mange deler. Medisinene døyver fortsatt den verste ryggverken, men med labber som stadig har det vondt og blir følelsesløse, samt tabletter som ser ut til å gi like mye bivirkninger som smertelindring har nanden en ny dårlig dag. Nå hører jo også slike dager livet til, så ho sier ho bare må prøve å gjøre det beste ut av det. Ikke helt lett så sløv og smertefull som hennes tilværelse er for tida.

Ho er sjeleglad for å ha en slik livlig liten gledespreder som meg, og mener dagene ville vært uutholdelig kjedelige og innholdsløse uten. Jeg gjør sjølsagt mitt beste for at ho skal ha noe å le av.

Vi er igjen en tur hjemmom. Det er nå blitt julas tredje præriebesøk for å fyre og få ting gjort. Det passer ikke nanden veldig godt i dag, men det er atter blitt beinkaldt og 25 blå. Dessuten begynner enkelte ugjorter å haste, og nandens frustrasjon er til å ta og føle på. Med denne kulda blir det minimalt med uteliv på meg. Det er synd for jeg skulle gjerne begått noen timer tunsprell i dag også, men vi får heller gjøre et utvida forsøk på noe inneaktivisering. Dessuten prøver jeg å gjøre en god jobb som servicehund, sjøl om det ikke helt er mitt fag. Nanden mener jeg er til uvurderlig hjelp, og at mange praktiske gjøremål ville vært vanskelige uten min bistand. Så til tross for at den hvite uniformen min er lagt på hylla har jeg på ingen måte tatt juleferie. Med en lite bevegelig nand er det da litt å ta seg til for en hjelpsom labrador. Egentlig liker jeg vikarjobben min veldig godt, og når nanden ler og takker så mye, logrer jeg med hele meg.

Hjelpsom hilsen fra Ariell