Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

lørdag 16. oktober 2010

En urolig natt

Innleggstittelen kunne vel like gjerne vært "jakten på føflekken" eller noe sånt. Saken er den at nandens fantasi har vært i overkant produktiv i nattas løp. Bakgrunnen er nok en fin blanding av bloddryppende og smertefulle historier om føflekker som enkelt fjernes ved å klippe dem av, og nandens egen mørke utvekst bak på høyre skulderblad. Marerittet skal visst ha dreid seg om nandens ville flukt for å unnslippe føflekkgjegeren :) Det hele endte brått med at ho spente begge beina i veggen, så det skralla i hele huset. En stakkars uforberedt labrador bråvåkna dermed fra sin søteste søvn, og måtte jo sjølsagt stå opp for å sjekke hva som sto på.

Det likner ikke nanden å starte husriving på slik en ukristelig tid av døgnet. Jeg fant en nokså forskremt og forvirra nand sittende i senga og gni hælene sine. Kanskje ikke så rart når en nettopp har gjort sitt beste for å sparke ut veggen. Da jeg meldte min ankomst og tjenestevilje ved å legge min fuktige, kalde snute innunder kneet hennes, kom nanden heldigvis såpass til seg sjøl at ho til og med måtte flire av den dustete drømmen sin. For sikkerhets skyld blei jeg sittende ved senga til jeg var helt sikker på at ho hadde sovna igjen. Gudsjelov gjenopptok ho heller ikke husrivingsprosjektet sitt, så vi fikk begge sove fredelig videre til det så smått begynt å lysne.

Nanden var ikke helt enig i å stå opp halv sju, også på en lørdag! Stakkars krek :) Jeg ville så gjerne at ho skulle få kjenne den vinterlig friske lufta før sola sto opp og gjorde den litt mindre kjølig. Ikke er jeg den som gir meg før jeg har fått nanden ut av dyna heller. Det er umulig å ignorere en frisk og uthvilt labrador som er oppsatt på å gripe dagen mens den ennå er ung. Jeg synger minst like lystig som fuglene en junidag. I høyden kan jeg også komme, om jeg ikke oppnår tilstrekkelig reaksjon på annen måte. Hver minste knyst eller bevegelse er et tegn på at nanden er i live. Og der det er liv er det håp om en ny sprelsk dag. Det finnes ingen gode unnskyldninger for å la være å stå opp når jeg først har lagt sjela mi i å vekke henne. Jeg serverer til og med frokostslafs, tøfler og halsbånd på senga! Kan nanden få en bedre start på dagen kanskje?

Nanden var visst ikke helt overbevist om at 9,5 blå og barmark var en god kombinasjon, men lot meg nå få gjøre meg ferdig med avislesing og egenpleie. Ho fant ut av at litt ved kunne være greit å ha i hus, så ho henta ved mens jeg prøvde og finne ut hvem som hadde vandra langs hagegjerdet i de seine nattetimer. Etter å ha fyra opp i ovnen og gitt meg frokost gjorde nanden noe jeg mener er absolutt unødvendig. men dyna og puta fikk i alle fall selskap en drøy time til.

Men nå er dagen i full gang og jeg er fornøyd.

Hyper hilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar