Nandehundenes blogg: Er nanden min blitt gal?

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

mandag 3. september 2007

Er nanden min blitt gal?

Jeg er kjempebekymra for nanden min akkurat nå.
For ti minutter sida fikk jeg nemlig mitt livs store sjokk. Jeg lå pent og stille i senga mi da nanden min satte i gang med noen snodige hvin. Jeg løp til for å redde henne, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få det til så jeg bare ga opp. Ho sto jo bare der og slengte armene i alle retninger. Jeg prøvde å være med jeg også en liten stund, men jeg trur ikke ho la merke til det en gang.

Nå har ho tatt helt av og er visst på en annen planet. Er det rart jeg er bekymra? Jeg forstår ikke hva dette dreier seg om i det hele tatt. Nanden min pleier ikke å være sånn. Ho har forresten bare drikki vann og det har aldri medført adferdsendringer av slike dimmensjoner.

Hilsen forvirra og hjelpeløs labbetusse