Morgenstund har gull i munn

Det er noen aldeles nydelige dager akkurat nå. Herlig solskinn som smelter snøen og tørker opp den klinete veien vår. Om morningen er det sol på framsida av huset. Da synes jeg det er deilig å ligge ute og få litt sol på kroppen. Ellers trener vi litt lydighet og hinderet har fått stå ute noen dager, så nanden min slipper å sette det opp for hver gang vi skal bruke det.

For tida trener vi på noe nanden kaller "fremadsending med stå og på plass". Øvelsen går egentlig ut på at jeg skal løpe fra nanden og bort til ei kjegle hvor jeg skal stå til ho sier at jeg skal komme tilbake. Ho prøvde å kombinere det med en apportøvelse fordi vi har holdt på så lenge at jeg egentlig forstår hva den kjegla er til. Problemet mitt er at når jeg får beskjed om å stå, synes jeg at jeg må snu meg for å se hva nanden gjør. Liker nemlig ikke å stå med rompa til når noen snakker til meg.

Poenget med apporten skulle visstnok være at jeg skulle fortsette å fokusere i marsjretningen. Det gikk bra første gangen, men da jeg fikk beskjed om å apportere tok jeg kjegla, siden den var nærmest. Nanden min holdt på å knekke sammen av latter. Det kan jeg si med sikkerhet sjøl om ho prøvde å ikke vise det. Etterpå gjorde jeg det riktig, men da blei det litt vanskelig å stå med rompa til. Nanden var ganske fornøyd likevel og mener det tross alt er litt framgang. Nå stiller jeg meg med breisida til i stede for å gjøre helomvending. Og så har jeg skjønt at jeg ikke trenger å masjere rundt kjegla. Nanden brukte litt tid på å få meg til å forstå, men nå har jeg skjønt det, trur jeg. Det er moro nå som vi trener mer på nye øvelser. Det vanskeligste er når jeg skal løpe til nanden, men stoppe før jeg er halvveis.

Nei. Nå vil jeg ut å finne meg en grasflekk å rulle meg på.

Solskinnshilsen fra Ariell