Stadig på farten

Vi begynner å bli lagt merke til med vårt stadige oppmøte på høgskolen. Forunderlig nok er jeg ikke lenger den eneste firbeinte som har fått innpass i de belestes lokaler. Jeg har nemlig ved et par anledninger møtt en ung herremann av samme sort og opprinnelsessted som meg sjøl. Stakkars gutten er nettopp blitt kastrert, men ser heldigvis ikke ut til å plages av det. Store lille Jiri logrer stadig fra hale til hode og er et overmåte nysgjerrig vesen som nok blir en stor og kraftig kar. Forhåpentligvis vil han også en dag bli en god ledsager og kan spasere stolt rundt i sin hvite uniform. Han har forresten en hyggelig forvert også, men denne tobeinte er visst ikke fullt så optimistisk med tanke på godguttens framtid som førerhund. Her om dagen kom nanden i skade for å si noe om at jeg også en gang har vært ung, vill og galere enn galest og fortsatt kan ha slike tendenser. Skam deg nanden! Det der var ikke pent sagt.

I helga var vi på ettertreningskurs. Det var nok nyttig for min tobeinte og jeg gjorde jo som alltid det jeg skulle.. ehm ville, mener nanden at det skal hete. Ho sier at jeg var flink da og at jeg spesielt imponerte på den såkalte skogsstien som vi egentlig definerer som gangvei om en sammenligner med våre typiske skogsstier. Likevel var det masse bløte partier, men nanden fikk gå tørrskodd hele veien sjøl om ho gikk ved siden av meg, mens de andre fikk skryt for å henge pent på slep bak sine ledsagende skogmus for å være sikre på at alt skulle gå bra. Jeg har lært nanden min at hvis ho følger med så kan jeg fortelle henne når det er for lite plass til å gå to i bredden. Ho setter stor pris på det og med den nye selen er det blitt mye lettere å si i fra om sånne ting. Det er nemlig ikke så godt å gå bak på flere timers skogstur, men noen ganger må man jo bare.

Helseboka mi inneholder nå en lang avhandling om ørebetennelse. Nå er endelig høreredskapens smale ganger med sikkerhet friskemeldt, vel og merke med litt økt voksproduksjon på høyre øre. Nanden trakk et lettelsens sukk da ho fikk vite det for nå kan vi endelig si farvel til daglig ørerens og langvarige bekymringer.

Nei nå er det på tide å gå og hente den blå "ballen" så nanden forstår at det er på høy tid med mat. Uvisst hva den tingesten har med ball å gjøre egentlig for den har to ganske flate sider. Uansett digger jeg den når noen har putta noe godt i den. For tida vil det si en liten kveldsrasjon med Markus Mühlefôret som er skikkelig snaddermat som ikke må vannes først.

Dryppende våt regnværshilsen fra Ariell