Jeg hadde besøk i helga!!! :)

Min tobeinte venninne var her i helga. Ho mente visst at det ikke så så bra ut her, så ho var stadig på farten med støvsuger eller mopp for å fjerne edderkopper og deres fangstredskaper. Støvsugeren liker jeg ikke. Den bråker noe aldeles vederstyggelig og er dessuten svært så uforutsigbar.

Snodig så ofte de tobeinte trengte påfyll av fôr forresten. De satte seg jo stadig ned for å smake på noe. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mye spetakkel det ville blitt om det var meg. Her om dagen ferska nanden meg i jakta på noen fôrkuler som lå nokså åpenlyst. Fôrbøtta var nemlig nokså full og sto plutselig på golvet fordi noen skulle legge litt julekos i fryseren. De fôrkulene fikk jeg ikke noe glede av for det hele endte med et klyp i øret. Nå er ikke nanden særlig hardhendt, men så er jp ørene ganske følsomme.
Neida. Nanden er ikke noe klypedyr. Ikke biter ho heller, men akkurat når det gjelder matjakt innomhus er ho veldig streng. Det fikk jeg tidlig lære.

Ho har dessverre også fått vite at jeg ikke var noe stas å ha i hus som liten, villstyrig valp. Fikk jeg muligheten til å nappe til meg noe spiselig, benyttet jeg meg av den. Jeg lærte også at det lønner seg å være kjepp. Da kan en unngå at noen merker det sånn med en gang. Da er det jo uansett ingen vits i å ty til irettesettelser når noen seint omsider oppdager hva jeg har gjort. I kennelen på førerhundskolen fikk jeg videreutvikle spiseteknikken ved å sluke min egen matporsjon og dereetter knabbe resten av det mine samboere ikke hadde fått i seg. Jeg spiser litt penere nå som jeg ikke har noen konkurrenter og heller ingen å stjele fra når jeg er ferdig med mitt, men nanden sier at ho fortsatt ikke har greid å finne noen med min ekstreme spiseteknikk. Ikke engang blant mine grådigste labradorvenner. Dermed er konklusjonen at jeg er og forblir en uforbederlig ekstremutgave av et matvrak.

Nå har nanden begynt å spraye labbene mine med en spray som stinker ørerens.
Fytti pyton, så ekkelt. Det skal visst hjelpe for de tørre potene mine og så slipper jeg å lage så mange fettspor på golvet. Nå får jeg en annen fiskeolje i maten min også, men fiskeolje har aldri pleid å gjøre noe fra eller til. Vinteren er temmelig hard mot labbene mine. Sjøl om de alltid er tørre blir det mye verre nå i vintermånedene. Det begrenser utetilværelsen og nanden må stadig ta den vanskelige beslutningen om når, hvor og hvor mye jeg kan jobbe uten at det blir vondt for undersåttene mine. Særlig de slags snørestene som er igjen nå gjør det vondt å gå. Snøen er hard, men jeg kan såvidt tråkke gjennom den. Skare kalles det visst og skjærer som kniver i labbene. Der det ikke er sånn skaresnø er det blitt is. Glatt og ekkelt her nede på flata nå. Min tobeinte vakler rundt og mener det ville være bedre med fire labber og klør akkurat nå, men er redd ho ikke ville greid å holde styr på dem uansett, for det er visst vanskelig nok med de to beina ho har. Ho er jo uansett så lav at det ikke er så langt å dette. Nedturer kan jo uansett være både skremende og ubehagelige, særlig om de kommer brått og uventa og farten er stor.

Nei, nå må Jeg ut å få litt vind i pelsen. Det er stadig noe urolig luft som rusker litt i hustaket her.

Forblåst hilsen fra Ariell