Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

søndag 10. mai 2009

Jeg lever og logrer

... er bare en tanke fraværende for tida.
Hjemmefra heter det vel kanskje.

Nanden min ser ut som ho har mageknip eller noe sånt, men ellers har vi det rimelig greit. Det sies at Hurdal er et mygghøl, men vi har enda ikke hilst på en eneste mygg her. Den kom galopperende i store flokker der hjemme. Nanden mener fortsatt at myggen flyr i svermer, men når den blir på størrelse med elg kan man jo diskutere hvor flygedyktig den er. Det er i alle fall befriende med en mindre myggelig utflukt. Godt at nanden sørger for at jeg får alle småturene mine. Det kan nemlig bli litt kjedelig å være Hurdal-labrador.

De som ser her oppe spørs stadig hvor gammel jeg er og sier jeg er blitt grå i skjegget. Jeg blir litt bekymra når de sier sånn, så på frokostturen i dag måtte jeg prøve å overbevise nanden om at jeg på ingen måte er gammel. Jeg kom i rasende fart nedover skråningen, svevde over grøfta og landa midt i den breie grusveien hvor en del av lufteturene finner sted. Nanden blei litt imponert da trur jeg. Ho lo i alle fall godt av mine krumspring. Ellers prøver jeg stadig å bevise for hvermansen at jeg er god på ledsaging blant Hurdals store samlinger av trær og annen mer eller mindre definerbar vegetasjon. Nanden setter i alle fall stor pris på jobben jeg gjør både på sti, vei og i steinrøys. Sistnevnte skjer ikke ofte da, men helt steinfritt er det jo ikke her heller.

Her om dagen måtte jeg i dusjen. Det var ikke noe kjære mor da nei, men jeg prøvde for en gangs skyld å oppføre meg noenlunde eksemplarisk, så jeg kom rein og såpefri ut av det hele, noe vi begge er tilfredse med. Jeg liker ikke såpevask. Foretrekker heller en tur i Hurdalsjøen, men der er nanden fryktelig streng altså. Jeg får masse skryt for at jeg så langt har greid å la være . Så tørker jeg jo ikke fortest og nanden er redd for ørene mine.

Nå er det på tide med en aldri så liten beitetur. Gresset i Hurdal er nemlig blitt skjønt og grønt. En meget appetittlig salat for sunne og spreke labradurer som meg. Jeg mener jeg fortjener såpass. Nanden har da fortært sin lunsj for lenge siden, så da er det ikke mye forlangt med et lite, grønt mellommåltid for en trofast stifinner.

Gresselig hilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)