Ikke til å kjenne igjen

Etter ei temmelig sløv helg er jeg nå i humør som aldri før. Jeg har vært til veterinæren i dag og har ikke lenger broderi på magen. Nå som det ikke er noe som strammer lenger er haleføringa straks blitt mye høyere og kroppen er vill og gal og vil bare sprette rundt hele tida. Livet er herlig! I alle fall om man er labrador. Øyeproblemene har også fått en ekstra sjekk og ser ut til å ha stabilisert seg. Det renner ikke masse seigt guff og gugg lenger, bare litt tårevæske fra det venstre øyet, slik det alltid har gjjort.

Nanden er stadig litt bekymra for meg fordi det kommer noen skvulpelyder fra meg av og til. Spesielt når jeg skal sette meg ned høres det godt. Veterinæren fant ikke noen merkbare væskeansamlinger i buken, men nanden har fått beskjed om å følge litt ekstra godt med. I dag skal vi også få vite hvordan det står til med leveren min og nanden håper inderlig den er frisk så vi kan slippe flere bekymringer nå.

Snart får vi forhåpentligvis tilbake vann her i huset også, så da blir alt så bra og nanden slipper hente vann.

Jeg sitter her og venter på maten min igjen. Den står og bløter seg så den skal bli litt mer magevennlig for ei glupsk vofse som meg. Jeg får masse små porsjoner med mat for tida, så nå blir det både bisken, dugur, meddas og eftas på meg. En hund som meg må da få være litt fin på det. Vel. Det er ikke akkurat gourmetmat jeg får servert, men det er da mat og det holder lenge for en sulten labrador. Håper jeg slipper å leve på intestinalfôret altfor lenge. En ting er positivt da. Jeg har begynt å legge på meg litt, så snart får jeg nok igjen mine labradorformer så jeg ikke ser så sultefôra ut. Nanden er glad for det, for folk har lagt merke til at jeg er blitt så tynn og det ser nesten ut som jeg ikke har fått mat på flere uker. Jeg har jo sjølsagt fått mat, til og med mer mat enn jeg pleier å få, men vekta viste bare mindre og mindre.

Da er visst maten min klar til å fortæres.

Middagshilsen fra skrubbsulten Ariell