Jeg er barbert både her og der. Noen tar heldigvis ikke merenn de må.
Sånn ser jeg ut på magen.
Dagen etter operasjonen var jeg trøtt og sliten. Godt å slappe av på hytta.
Da er jeg hjemme igjen etter ei nokså stri uke. Jeg er blitt undersøkt grundig fra hue til hale og har et stort nakent område med broderi på magen. Nanden min sier det er fordi de har tatt prøver av leveren min og fått gallesteinen til å si farvel og og ta veien ut gjennom tarmen. Det blei mye soving i løpet av de fire dagene på dyreklinikken. Da nanden reiste fra meg den første dagen var jeg så trøtt at jeg ikke skjønte hvem jeg fulgte etter til buret jeg skulle bo i. Det er første gang jeg har kjørt sånn stor båt som det er plass til mange biler på sannen med nanden min. Så hva blir det neste? Fly?
Vel. Jeg fikk jo ikke bli med nanden tilbake. Heldigvis hadde ho med seg tobeint reserveførerhund som også hadde vært god å ha mens jeg blei undersøkt. De måtte vente i mange timer og nanden var visst ganske engstelig for meg. Den andre dagen jeg bodde på dyreklinikken måtte jeg sove igjen. Det var tredje gang på under en uke at jeg ble stikki i nakken så jeg skulle ligge rolig, mens de tok bilder av hvordan kroppen min ser ut inni. Det er visst veldig viktig å være helt stille under slike undersøkelser, og sånne ting tar litt tid, så det er ikke så lett å ligge rolig så lenge. De ville visst ha vite hvordan det ser ut inne i hodet mitt også. Vi labradorer har litt lett for å få noen forandringer inni der, på et sted som heter talamus.
- Hmmm... Har jeg mus i hodet mitt? Nei det tror jeg nok ikke.
Heldigvis fant de ikke det de lette etter, men de fant noe annet som gjorde at de ikke lengre var helt sikre på om jeg burde opereres for gallesteinen. Tredje dagen bestemte de seg for å operere og da jeg endelig fikk lov å våkne igjen, hadde de kledd på meg en sånn ekkel, blågrønn body. Jeg liker ikke å ha klær på, og i hvertfall ikke når de går under bakparten og rundt låra. Nå har jeg bare body om natta eller når vi er mye ute. Når vi går tur får jeg slippe å være påkledd helt bak. Da er det litt greiere, men det er alltid like godt å få den av.
Dyrlegene sier at jeg må leve med øyeproblemene mine fordi det aldri vil bli bra igjen, så nå slipper jeg øyedråpene. Det gjør ikke vondt heller, og vil ikke være noe problem så lenge det ikke utvikler seg. Blir det verre kan det hende at jeg kommer til å se dårlig og må slutte å jobbe for nanden min.
Jeg spiser lettmat for å være litt ekstra snill mot kroppen min, og så får jeg noen tabletter som får lorten min til å se ut som bittesmå kuruker. Det liker ikke nanden, så nå får jeg også sånt pastaklin som smaker godt. Det er både jeg og magen min veldig glad for.
Etter at nanden henta meg på dyreklinikken har vi vært i Holmestrand i mange dager for å vente på at jeg skulle bli så frisk at vi kunne dra hjem. På hjemturen i dag var vi en tur til veterinæren for å sjekke øynene mine, og nå er jeg endelig hjemme på prærien. Det er virkelig deilig!
Nei. Nå vil jeg sove litt. Ha det fint så lenge. Så skriver jeg snart igjen!
Nattakos fra en sliten labrador med mye rart i hodet
Vel. Jeg fikk jo ikke bli med nanden tilbake. Heldigvis hadde ho med seg tobeint reserveførerhund som også hadde vært god å ha mens jeg blei undersøkt. De måtte vente i mange timer og nanden var visst ganske engstelig for meg. Den andre dagen jeg bodde på dyreklinikken måtte jeg sove igjen. Det var tredje gang på under en uke at jeg ble stikki i nakken så jeg skulle ligge rolig, mens de tok bilder av hvordan kroppen min ser ut inni. Det er visst veldig viktig å være helt stille under slike undersøkelser, og sånne ting tar litt tid, så det er ikke så lett å ligge rolig så lenge. De ville visst ha vite hvordan det ser ut inne i hodet mitt også. Vi labradorer har litt lett for å få noen forandringer inni der, på et sted som heter talamus.
- Hmmm... Har jeg mus i hodet mitt? Nei det tror jeg nok ikke.
Heldigvis fant de ikke det de lette etter, men de fant noe annet som gjorde at de ikke lengre var helt sikre på om jeg burde opereres for gallesteinen. Tredje dagen bestemte de seg for å operere og da jeg endelig fikk lov å våkne igjen, hadde de kledd på meg en sånn ekkel, blågrønn body. Jeg liker ikke å ha klær på, og i hvertfall ikke når de går under bakparten og rundt låra. Nå har jeg bare body om natta eller når vi er mye ute. Når vi går tur får jeg slippe å være påkledd helt bak. Da er det litt greiere, men det er alltid like godt å få den av.
Dyrlegene sier at jeg må leve med øyeproblemene mine fordi det aldri vil bli bra igjen, så nå slipper jeg øyedråpene. Det gjør ikke vondt heller, og vil ikke være noe problem så lenge det ikke utvikler seg. Blir det verre kan det hende at jeg kommer til å se dårlig og må slutte å jobbe for nanden min.
Jeg spiser lettmat for å være litt ekstra snill mot kroppen min, og så får jeg noen tabletter som får lorten min til å se ut som bittesmå kuruker. Det liker ikke nanden, så nå får jeg også sånt pastaklin som smaker godt. Det er både jeg og magen min veldig glad for.
Etter at nanden henta meg på dyreklinikken har vi vært i Holmestrand i mange dager for å vente på at jeg skulle bli så frisk at vi kunne dra hjem. På hjemturen i dag var vi en tur til veterinæren for å sjekke øynene mine, og nå er jeg endelig hjemme på prærien. Det er virkelig deilig!
Nei. Nå vil jeg sove litt. Ha det fint så lenge. Så skriver jeg snart igjen!
Nattakos fra en sliten labrador med mye rart i hodet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar