Selefiks

I går prøvde prøvde såvidt den gamle skrangleselen vår. Etter å ha brukt den i to minutter rista nanden oppgitt på hue og sa at det er utrolig at vi fant oss i å bruke den i nesten fire år. Det blei gjort noen forsøk på å skaffe til veie noe bedre, men ingen av dem førte fram, så da gikk vi der da, med den grusomme selen vår. Inntil førerhundskolen fant det for godt å bytte til ny selemodell. Den fungerte en stund, men til og med jeg som ikke er noen trekkhund greide på få måneder å gjøre den mindre funksjonell.

Den har vært ustabil lenge denne kjæreste nye selen vår, og nanden har sagt ho skulle gjøre noe med det bare ho fikk rota seg til å bestille skruer. Den skruebestillinga sitter visst langt inne, så i går bestemte ho seg for å våge seg uten nye skruer. Av andres erfaring veit ho at de originale kruene kan være et problem, men irritasjonen over dårlig stabilitet tok til slutt overhånd, så endelig bestemte den godeste nand seg for å ta affære. Med en kveil hvitt lær som lå lett tilgjengeig produserte ho ett par nye lærreimer, og selen er nå blitt god som ny. Vinterproblemet får ho ikke løst uten å rasere arbeidstøyet mitt fullstendig, så vi er fortsatt i behov av noe nytt med justerbar brystreim. Enn så lenge har vi i alle fall en sele som fungerer. Fantastisk!


Arbeidsom hilsen fra Ariell