Med sko og sele

Bilde: Godt skodd og med ny hvit sele. Min første tur med både sko og sele på.

Bilde: Litt kjipt å se på at andre spiser. Særlig når man er en sulten labrador.

Med det svarte dekkenet kan jeg gå på do, rulle meg og herje i snøen som vanlig. Det begynner å hjelpe på med skotilvenning også. Jeg går ikke lenger rundt med spente, dirrende muskler når jeg har sko på. Jeg trenger ikke lenger bæres over dørstokken og blir heller ikke stående midt på tunet med sprikende bein og hue og hale subbende i bakken. Etter noen steg går det faktisk ganske greit, men å kle på seg for å gå ut en tur er noe herk. Det er litt uvant å løpe med sko på, men farten øker stadig. Nanden har vært litt bekymra for meg fordi ho er redd for hva skoene gjør med bevegelsesmønsteret mitt. I dag har jeg faktisk lagt av gårde i friskt trav med sko på, noe som tydeligvis var en lettelse.

I morges var jeg med nanden til tannpleieren, og da måtte vi kjøre buss. Vi har et stykke til bussholdeplassen og det skarpe føret gjorde at jeg måtte ha sko på. Jeg har gått noen turer med sko og sele de siste dagene, men denne gangen var det virkelig alvor for vi skulle jo rekke bussen. Nanden beregna god tid fordi jeg ikke går så fort når jeg er skodd, men det gikk veldig bra denne gangen. Jeg greide å slappe av og bevege meg noenlunde normalt uten å bli stressa og pesete. Jeg kunne til og med trave et lite stykke. Nanden var kjempefornøyd og jeg fikk masse skryt og godord.

Til hennes store overraskelse så bussjåføren at vi har fått ny sele og syntes den var fin. Observant kar :) Vi kjører jo ikke buss hver dag, og i det siste har det egentlig ikke vært særlig mye bussing på oss. Men den er fin denne selen, enn så lenge. Den gjør i alle fall jobben sin skikkelig, og er en god og stødig sele for oss begge. Nanden har smurt og massert den flere ganger, men har nå bestilt spesialremedier i håp om at læret skal ta imot litt mer fett. Dyrt utstyr tar man da godt vare på, og nanden lever i håpet om at denne selen skal holde resten av min tid som førerhund. Dette er tross alt den tredje selen min, men alle gode ting er tre som det så pent heter.

Som den lille videosnutten under viser er jeg for tida aldri så lite misunnelig på Hans Hestlige Høyhet som får så gresselig god mat. Han er en skikkelig storspiser. Det er visst jeg også mener nanden, og er litt oppgitt over hvor mye mat som går i meg for tida uten at jeg legger på meg noe større. Det kan definitivt ikke betraktes som labradortendenser og dårlig fôrutnyttelse har aldri vært noe tema i mitt tilfelle. Ho liker ikke at det må stappes så mye mat inn og tyter mengder med møkk ut. Knottekvaliteten er det i alle fall ikke noe å si på, så da må det vel være jeg som er blitt enda mer krevende i matveien. Alle vesentlige kroppsfunksjoner er erklært i god stand, så det hele er et aldri så lite mysterium.

Hmmm. På tide med litt fredagskos kanskje? Får vende tilbake til lesehesten, og se om jeg kan utnytte hennes forsøk på eksamensforberedelser. Kommer litt an på hva ho leser, men det er lov å prøve. Jeg vil jo ikke gå glipp av en mulighet for litt kos.

Fredagshilsen fra Ariell