Du grønneste!

Nanden har endelig skjønt det, og har satt i verk litt mer overbevisende tiltak for å veie opp for all den løvetannen ho verken har sanka inn eller latt meg få nyte. Jeg har riktignok levd på noe slags semmert kosttilskudd det siste halve året, men ingen av oss har vært helt overbevist, og nanden har hatt vondt for å gi meg så mye som jeg egentlig skal ha. Tre svære skjeer om dagen er i overkant, men det hjalp meg jo tross alt over den verste kneika.

Nå har altså nanden endelig ombestemt seg og har begått en dristig investering. Noe av problemet har vært at det viste seg vanskelig å få tak i de spesialproduserte kjeksene, som forresten heller ikke er billige, og dessuten var det ikke lett å finne ut hva de eventuelt inneholder foruten den grønne hovedingrediensen. Fordelen er at kjeksene skal være mer smakelige for oss firbeinte, men når de ikke var å få tak i måtte nanden kjøpe granulat i et forholdsvis stort kvantum. Litt risikabelt tatt i betraktning at dette er et prøveprosjekt som i følge de tobeinte virkelig smaker pyton. En nokså klar grunn til at det finnes spesialprodukter til oss, og at våre venner på to foretrekker tabletter. Til tross for at jeg jo er labrador på min hals, har det derfor vært tvil om hvorvidt dette er noe duganes prosjekt i det hele tatt, så diverse smakstilsetning er for sikkerhets skyld innkjøpt i håp om å gjøre det hele litt mer spiselig.

De bekymringene var absolutt helt unødvendige, for det stakkars mennesket mitt fikk skikkelig tryne da jeg viste en intens interesse allerede før ho hadde fjerna plastikken fra den gedigne esken. Snakk om innpakning da. I esken lå det flere mindre esker. De er av litt mer passelig størrelse for meg og jeg hadde fryktelig lyst til å knabbe den esken nanden dro ut. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte slutte å være så utålmodig, og at det bare er meningen jeg skal spise innholdet :) Så jeg lot henne aller nådigst få pakke ut ferdig først, noe som helt klart ikke er gjort i en fei. Inni hver sånn flate eske er det nemlig enda mer innpakning. Skikkelig juksepakke altså! Porsjonsposene er lite fordøyelige, men inni dem er altså det fornøyelige. Gromme, grønne godsaker!

Det var en spenningens stund og nanden venta nok egentlig på at jeg skulle miste interessen og snu bakeenden til, men jeg fikk smake noen få grønne korn fra hånda, og blei ikke mindre interessert etter det. Dermed fikk leg litt pulver i en skvett med vann. Jeg er ingen flittig bruker av vannskåla, så vanntesten er en prøvelse. Det var ikke mye grønt nanden hadde i, men jeg kunne jo ikke slutte å imponere, så jeg drakk opp vannet og har i tillegg prøvd å gnage høl i skåla.

Nå har jeg altså en tobeint i sjokktilstand. Nanden kan ikke fatte hvorfor ho har venta så lenge, og blir stadig mer overbevist om at til og med labradorer som er ekstreme i matveien og helst inntar uspiselige og gjerne helseskadelige saker, også kan velge helsefremmende spiserier. Det beviste jeg vel egentlig i sommer. Hva er vel mer naturlig for en hund, enn naturens eget gedigne medisinskap? Hvorfor skal de tobeinte være så skeptiske til slikt? Vi kan, i likhet med tobeinte, gjøre menge ukloke ting, men vi har da våre instinkter i behold, og de er utelukkende til for at man skal kunne overleve. Da gjenstår det å se hvilke effekter Chlorellaen etterhvert vil gi. Så nå er det nandens tur til å smøre seg med en stor tube tålmodighet, og den bør nok helst vare noen måneder.

Da legger jeg meg på vent til kveldsmat med en anelse algekrydder.

Chlorellagrønn hilsen fra Ariell