Lang vei til sofaen

Da har vi vært et drøyt døgn på farten. Nanden har svidd av enda flere store lapper på pensumbøker, og så har vi vært på møte. For min del inkluderte det en lengre tur til drømmeland, men jeg håper nanden var mer våken, ellers blir møtereferatet nokså tynt. Etterpå reiste vi lengre enn langt, ja faktisk helt til Holmestrand. der nanden tilbrakte natta på sofaen. Jeg har brukt madrassen min. Nanden mener Gaupamadrassen begynner å bli en anelse velbrukt og nedliggi, så nå er den lille, blå biamadrassen blitt vikarierende reiseunderlag. Det kan nok bli et langt vikariat trur jeg, for her i huset brukes de to madrassene nå i kombinasjon som soveromsløsning. Der er det nemlig ikke så mye golvplass, men jeg liker egentlig å ligge der når det ikke er veldig kaldt, for der har jeg bedre oversikt over nanden min. Ho kommer i alle fall ikke forbi meg uten at jeg merker det, for der må ho stege over meg for å komme ut av rommet.

Noen hundehusvisitt blei det ikke denne gangen heller. Merkelige greier. Min tobeinte utsetter sjelden å besøke slike store samlinger med ting og tang jeg har mer eller mindre bruk for. Vel. Vi får se til uka da. Nanden har lova meg at prærielykken blir særdeles kort denne gangen, og det vil vel i praksis si at en ny utflukt er like om hjørnet. Aldri fred å få! Egentlig burde jeg gå til streik slik bussene har tenkt å gjøre, men til det er jeg altfor pliktoppfyllende. Dessuten liker jeg jo at det skjer noe, og nå jeg får lange gode pauser på madrassen min, er det egentlig helt greit å være på tur. Likevel er det alltid usannsynlig deilig å komme hjem til prærien igjen, etter noen dager på farten.

Til tross for min stabile svært stabile arbeidskapasitet er nanden bekymra for at det kan begynne å bli i meste laget for meg, og sier at vi ikke kan fortsette det hardkjøret her så mye lenger nå. Ho er også nokså betenkt over høstens mange skumle planer. Hele august blir en eneste lang norgesturné. september er full av kurs og seminarer og oktober/november byr på en ny praksisperiode. Nandeskrotten er heller ikke alltid like enig i måten ho bruker tida si på, så her ligger det an til noen utfordringer for oss begge. Men først skal dette semesteret avsluttes og så skal vi ha noen ukers ekte prærieferie. Hjemmeferie er nemlig aller best.

Vel, vel. Jeg velger nå som hunder flest å leve i nuet. Ingen soger, ingen bekymringer. Bare lange, herlige kosestunder i Fatboyen, og en tur ut snart kanskje. Mulig nanden bør vurdere å befri postkassa for noe innhold, og det skjer sjølsagt ikke uten hennes trofaste postbærer. Jeg må jo være sikker på at både ho og posten kommer trygt i hus. Hmm. Se der var det visst enda flere plikter.

Pliktoppfyllende, men nokså bekymringsløs ettermiddagshilsen fra Ariell