Helgefred

Det har vært en relativt rolig dag. Nanden hadde visst en slags formening om at jeg har virka litt sliten de siste dagene, noe jeg har gjort mitt ytterste for å motbevise. Det skal ikke herske noen tvil om at jeg fortsatt er hennes gode gamle Duracell.

Litt helgehandel med nanden var en nødvendighet, noe som resulterte i nye kapper til kjøkkenvinduene. Mylderet av tobeinte i matbutikken var som vanlig ikke noe hinder for meg. Jeg er blitt ganske god på å snirkle meg fram mellom handlevogner, reoler, malplasserte esker og kasser, samt svimete tobeinte.

Vi møtte også en nokså fersk kollega av meg. En ganske stor og staut labradorherre som har greid å gjøre sin tobeinte ganske tilfreds. For nanden blei nok dette møtet vel så mye en påminnelse om at det går mot slutten av min tjenestetid.

Veterinærene har foreløpig ikke gitt sin skriftlige utalelse, men det er ingen tvil om hvor det bærer. De vil nok anbefale at jeg tas ut av tjeneste om ikke altfor lenge, men er samtidig svært forsiktige med å forhaste seg i saken. Situasjonen er på nåværende tidspunkt ikke prekær. Dessuten er de heller ikke særlig fornøyde med utsiktene for omplassering. Kanskje ikke så merkelig tenkte nanden, for det er ikke småpenger vi har lagt igjen på dyreklinikken de siste par åra. Da vi var innom på mandag kom uunngåelig kommentaren om at vi er blitt fast inventar. Samtidig handler dette sjølsagt også om min nokså komplisserte helsestatus som ikke er helt enkel å følge opp, og særlig ikke ved bytte av veterinær. Det er blitt en del problemstillinger å ta hensyn til, både med tanke på behandling og forebygging. Den siste tida har jeg stadig pådratt meg noe småsnusk som må behandles og følges nøye opp i etterkant, så det baller bare på seg.

Nanden har forsøkt å oppsummere helsestatusen min punktvis. Det blei ei god liste ja. Oversikten over faste rutiner for forebygging og evt. behandling av tilbakevendende problemer er blitt lang som et vondt år. Ikke rart ho ikke tør sende meg på ferie. Ho trur heller ikke det ville blitt lett å finne noen som har lyst til å ta seg av meg med hele mitt apotek og helsekostarsenal, samt side opp og side ned med skal og skal ikke. Strengt tatt finner ho det ganske underlig at det går så bra som det gjør, og at jeg lar meg merke så lite med alle lytene mine. Spenningsmomentet ligger i hvordan dette vil utvikle seg videre, og hvilke pensjonisttilværelse jeg går i møte.

Det er blitt færre brekninger, mindre harking, og noe fastere avføring. Fôret får hele skylda for sistnevnte, men så lenge jeg får probiotika hver kveld går det på et vis. Tiltakslista for å få ting på rett kjøl er ellers blitt nokså lang. De siste ukene har vi også endra fôringsrutiner igjen, noe som innebærer at jeg ofte må ha med niste på en del av utfluktene våre. Ikke verst å få innvilga ekstra matpause i løpet av arbeidsdagen :) I og med at maten skal være skikkelig oppbløtt medbringes den i frossen tilstand.

Vel. Nok matprat. På tide med litt mat i praksis.

Lørdagskos fra Ariell