Hjemme aleine

Det skjer jo fra tid til annen at jeg må bli igjen hjemme mens nanden min svimer rundt i verden på egen hånd. Jeg har fått høre at jeg nok må finne meg i at ho begår stadig flere utflukter uten at jeg får være med. I dag fikk varmen skylda for at jeg blei etterlatt hjemme med en velfylt Kong som selskap. For nanden innebar visst det valget en kraftig påminnelse om hvor viktig jeg er, sjøl på velkjente veieer. Nå er det jo ikke så beint lite utfordrende dette naboskapet vårt heller da. Der legger man til stadighet sjela si i å ta minst mulig hensyn til omgivelsene, noe som virkelig blei problematisk i dag som nanden bare hadde kjeppen å hjelpe seg med. Og som om ikke det var nok, hadde noen også parkert en bil med henger i innkjøringa til gårdsveien vår. Nanden oppfatta bilen som i seg sjøl opptok hele veibredda, men hengeren var det verre å oppdage. Her begynte altså kveldens lange, krunglete vandring.

Vel ute på offentlig vei møtte nanden på noe hestemøkk. Den var heldigvis tørr, men det tilsier jo da også at ingen har tatt seg bryet med å fjerne den etter seg, og at jeg har geleida henne pent forbi den uten at ho trenger tenke så mye mer over det. Da ho var ved brua, begynte spetakkelet lenger framme, men ho kunne da ikke forutse at levenet sperra hele veien. Det var folk og fe og annet rask i et vilt sammensurium, men fint lite bistand å få gjennom kaoset. Det verste var at folk sto som saltstøtter og ikke engang gjorde mine til å flytte litt på seg så det i det minste kunne vært noe enklere å komme fram.

Nanden liker dårlig uforutsette veisperringer til festlige formål, og er av den oppfatning at de heller får finne andre fasiliteter som ikke hindrer normal ferdsel på offentlig vei. Ho hadde det allerede travelt nok fra før, og det ville uansett vært uaktuelt med flere timers omvei. Øverst mot riksveien hadde de for sikkerhets skyld satt opp et langt metallstengsel som det heller ikke var helt lett å unnslippe, men ho kom seg da forbi til slutt. Da var nanden min blitt så forbanna og frustrert at bilen som sto parkert helt ut på veiens kantmarkering sto i fare for å få et virkelig ublitt møte med kjeppen hennes. Vel, ho kom da fram til målet, om enn dampende av sinne.

Hjem igjen kom ho seg også på et vis, seint om sider. Hensynsfull som ho er, valgte ho omveien denne gangen. Ho følte nok heller ikke noe stort behov for å begå flere ufrivillige oppvisninger, men den ekstra lange veien innebar at det tok over dobbelt så lang tid som nødvendig å komme seg hjem. På den turen var ho nær ved å plante begge beina i flere hauger med nokså ferske hestepærer, et irriterende fenomen som stadig viser sin sterke utbredelse langsmed veiene i omegnen, og utgjør en nokså udelikat og uforutsigbar del av den samme naboens bedritne bedrifter. Nanden har jo sjøl holdt på med hest og var nøye på å fjerne lorten for å unngå at andre skulle få sterke motforestillinger mot ferdsel med hest på stier og veier. Enkelte driter bokstavelig talt i å ta hensyn til andre trafikanter og brukere av turterrenget de rir i. Hestemøkka blir et stadig økende problem, og en betydelig utfordring når jeg ikke kan være med. Jeg har fortsatt til gode å la nanden min tråkke i noe slikt griseri, og ho er fullstendig klar over hvilket uvurderlig stykke arbeid jeg i det daglige gjør med å styre henne unna slike ufyselige etterlatenskaper som heller ikke grusveien vår er fritatt fra.

Jeg var over måte fornøyd da nanden endelig innfant seg i heimen, men det var en tydelig sliten og ikke særlig tilfreds tobeint jeg møtte i døra. Jeg gjør hva jeg kan for å heve stemningen noen hakk, og jeg er jo den uimotståelig humørspreder. Til tross for en høyrehånd som nå knyter seg i protest over all kjeppbruken og har gjort krav på både støtteskinne og smertestillende midler, trekker nanden på smilebåndet over alle de snodige krumspring den ustyrlige kroppen min foretar seg.

Da er det tid for dagens siste omgang med mat og medisiner. Jeg er satt på øyedråper igjen også, da nanden igjen har observert noe grums. En grundig gjennomgang av medisinskapet, eller prærieapoteket som det gjerne kalles, viste at beholdningen av medisiner til ører og øyne er svært god. Dagens status viste også at beredskapen rundt mage- tarmproblematikk må styrkes betraktelig, særlig med tanke på de nærmeste ukenes utfordringer. Trur det var en ganske dekkende tilstandsrapport :)

På tide å få unnagjort de siste kveldsritualene og finne seg en soveplass. Det ligger en Orthobed midt på kjøkkengolvet akkurat nå, og den frister ikke så beint lite.

Nattakos fra Ariell