Veterinærer + fôringsråd = bullshit

Nanden har igjen latt seg provosere av en veterinærs uttalser rundt temaet fôring. Nå er det da endelig noen som har prestert å fraråde bruk av alle typer seniorfôr, fordi det er for lite næringsrikt. Det er det største vås min tobeinte noen gang har hørt, og en påstand som sjøl lekfolk enkelt kan motbevise. Ho mener doktor dyr har bomma så stygt at vedkommende hadde gjort lurest i å holde kjeft. Det er like stor variasjon i næringsinnholdet i seniorfôr som i fôrtyper til andre behovsgrupper, så om man skal avstå fra å bruke seniorfôr, vil det samme være tilfellet for alle typer tørrfôr, uavhengig av formål. Hvorfor ikke heller si det som det er: Kutt ut tørrfôret! Det inneholder altfor mye fyll og tilsetningsstoffer. Balansert og god hundeernæring har dessuten fint lite med dagens næringsinnhold i tørrfôr å gjøre. Dette er søppelmat med kvalitetsstempel.

Tll tross for hårreisende påstander, som jo er typisk for enkelte veterinærer, tilrår de bruk av slankefôr over en lav sko. De stakkars ligghfôrspiserne svimer rundt som stakkarslige vrak, og går i oppløsning når en tar i dem. Hva med næringsinnholdet da??? Vi trenger faktisk fett. Og er det noe tørrfôr inneholder for lite av fra før, så er det nettopp det. Da er det virkelig fatastisk med fettredusert kost?!

Hos en og samme produsent har nanden greid å finne seniorfôr med protein/fettinnhold på alt fra 30/15 til 26/10. En betydelig forskjell både i forhold til andre fôrvarianter, og når man tar fettets energitetthet i betraktnng. Begge er skrekkeksempler på altfor høyt proteininnhold med tanke på eldre hunder, det ene verre enn det andre, men det var en annen side av saken.

Nandens tru på veterinærenes fôringsråd har aldri vært den beste, og den fikk sin siste brutale knekk da jeg var sjuk i fjor sommer. Jeg fikk anbefalt tre vidt forskjellige dietter av tre ulike veterinærer. Med den samme nokså klare problemstillingen som utgangspunkt, fant nanden dette fenomenet svært interessant, men samtidig ytterst lite pålitelig. Ho mener at med min sjukehistorie og all den beinharde og spinnville fôringsargumentasjonen vi møtte, er det et under at jeg fortsatt lever. Nanden tar ikke et råd for et råd uten at veterinæren er villig til å øse av sine kunnskaper på området, så det var min tobeinte i kombinasjon med veterinærens litt begrensa fôrsortiment som avgjorde valget. Et valg ala den gyldne middelvei.

Standardspørsmålet når jeg er inne til en eller annen undersøkelse er til stadighet: "Bruker du spesialfôr?" hvorpå nanden med et godt påklistra smil og litt overentusiastisk svarer ja, og deretter må redegjøre for hvilket fôr og hvorfor. Det pleier roe seg når ho legger ut om fôrprodusentens anbefalinger. Her i vår satte ho en stakkars dyrlege på prøve. Ho fikk et halvveis fornutfig svar. Resten kunne tolkes på ymse vis.

Spesielt lite festlig begynner det å bli nå som magen min viser stadig flere kranglevorne tendenser i forhold til fôret. Å ta det opp med noen veterinær igjen, er med stor sannsynlighet dødfødt, og noe fôrbytte er uansett nokså uaktuelt. Det finnes ingen alternative fôrtyper som med særlig stor sannsynlighet vil kunne gjøre lorten fastere, samtidig som andre ernæringsmessige behov ivaretas i tilstrekkelig grad. Sånn soyamøl veit vi jo fra før at er dømt til å gi renneskite, hvete gir kløe, kylling gir generelt ustabile tendenser. og der står vi altså nå. Nanden håper en fire ukers probiotikakur skal gjøre vei i vellinga, men tør ikke være for optimistisk.

Så det er altså hva nanden min grubler på en regnværsdag. Ja, for det har vært vannvittig vått i dag. Det bøtta ned så ille at jeg såvidt rakk å tråkke over dørstokken med bakbeina før jeg skifta mening og labba inn igjen. Vi fikk etterhvert noen perioder med opphold heldigvis. Da hadde nanden trua med å bære meg ut. Ho liker ikke at jeg holder meg så lenge.

Gråværshilsen fra Ariell