Jada. De henger der fortsatt alle tre, som tydelige bevis på hvor vanskelig temaet førerhundseler kan være.
Den engelske selen er ribba for gul plast, eller såkalt refleks, og henger der fortsatt til skrekk og advarsel om en tid some heldigvis er forbi, men den epoken varte dessverre altfor lenge.
Den finske selen fikk en omgang reparasjon før nanden tok i bruk vår nyeste sele, så den fungerer som reservesele. Det har vi prøvd ett par ganger i løpet av det siste året, ogdet er aldeles forferdelig. Den selen gir så dårlig overføring av mine signaler at nanden stadig overser eller misforstår dem, men den har fortsatt et lite stykke igjen før den slår førstnevnte seles ubrukelighet.
Nå er vi storfornøyde brukere av en staut og stabil svenske. Stakkaren har virkelig fått slite for stellet, og nanden aner ikke hva vi skulle gjort uten denne selen med all byvandringa vår det siste året. Til tross for godt stell og ekstra varsom håndtering av en nand som håper den skal vare lenge, synes det godt at denne selen blir brukt. I motsetning til sine forgjengere gjør svenskeselen fortsatt uvurderlig god nytte for seg.
Når selen gjør så god jobb med å få nanden til å forstå de fleste av min mange ulike signaler, gir den også meg mulighe til å gjøre en bedre jobb fordi jeg får mye mer presise tilbakemeldinger på det jeg gjør så lenge nanden er nokså sikker på at ho skjønner. Jeg har alltid hatt en del ganske fine signaler, men ga nesten opp å bruke dem fordi det var så vanskelig for nanden å legge merke til dem.
Jeg trenger bare gløtte såvidt i hennes retning for å be om en mer gjennomførbar kommando eller spørre om ho er helt sikker på at vi virkelig skal det ho har sagt at ho vil. Noen ganger må man jo dobbetsjekke for sikkerhets skyld. En liten krumning i ryggen betyr "trekk nærmere meg, det er trangt her!" og løfter jeg skallen en anelse forteller jeg at jeg vil vise henne noe. Trekker jeg bakparten mot venstre er det vanligvis et tegn på at jeg synes noe er kjempevemmelig. Nanden kan også fort oppdage om jeg er uoppmerksom ved at jeg begynner å bøye meg vekk fra henne, bøyer hue ned og/eller strekker det fram. Det skjer veldig sjelden nå, men var mye vanligere da vi tok i bruk selen. Markering av lave kanter og trinn blir tydeligere.
Og enda er det mye mer, men nå er det på tide å takke for i dag.
Fredagsklem fra Ariell
Ja det er fint det er blitt mulig å ha noen alternativer å velge mellom :) Alle både to og firbente er jo så forskjellige og har forskjellige behov. Synes nok skolene kunne vært flinkere til å ha flere typer seler en kunne velge mellom etter å ha prøvd litt.. som sagt før er jeg nok personlig nå eller var mest fornøyd med den finske selen, blir jo spennende å se hva som fungerer best med ny hund. Etter en del hunder og litt div så har jeg da begge de andre også. Flere ulike av den engelske og 1 av den svenske. Den engelske er ok, men vinglete og den svenske blir jeg liksom ikke helt venner med, den er for stiv og tung selv etter mye lærpleie. Ha en god søndag!
SvarSlettHei Karianne og god søndag til deg også :)
SvarSlettTja. Det fantes i det minste noen alternativer en kunne grine seg til fra en annen førerhundskole om det skulle knipe. Nå er den finske selen i ferd med å overta helt hos flere førerhundleverandører, så de vektlegger ikke akkurat riktig arbeidstøy til hver enkelt ekvipasje. Førerhundskolenes ensidige valg gjør også at de svenske selene nå er på vei ut av produksjon.
Ferdsel i mange ulike miljøer med godt driv og en liten hund med lite markerte bevegelser og fine signaler stiller krav til arbeidstøyet. God stabilitet i selen har fra starten av vært et krav, men førerhundskolen tok aldri noe hensyn til det. Nandens prøvetur med meg ga henne opplevelser langt utover fart og retning, og ho har stadig gitt utrykk for at denne første lille turen i trenerens sele ga mer trygghet og rom for kommunikasjon enn arbeidet i den engelske selen noen gang kunne tilby.
Da skolen tok inn den finske selen hadde nanden et lite håp om en grei løsning, men i løpet av få uker var selen blitt nokså ustabil. Flere brukere klagde på kvaliteten og leverte sine seler inn igjen i løpet av kort tid. Vi beholdt vår, da den tross alt gjorde noe bedre nytte for seg enn den engelske.
Nå bærer jeg vanligvis selen min sjøl, så den utgjør ikke noen vektbelastning for nanden, og for meg er den lille ekstra vekta mull problem. Nanden ser tyngden som en fordel og kvalitetstegn snarere enn som ulempe.
Etter den første grundige omgangen med stell før den blei tatt i bruk, var ikke vår svenske sele noe stivere enn den engelske, til tross for tørt, hvitgarva lær som utgangspunkt. I motsetning til læret i den finske selen som fort blir slapt og dødt, opprettholder det sin spenst i den svenske.
Vel, vel. Alt til sitt bruk. Heldigvis er vi ulike både hunder og brukere, men uheldigvis innebærer det også ulike behov som ikke alltid imøtekommes særig godt.