De ga(m)le har det godt

Det er slett ikke så aller verst å være nandens hund, til tross for at ho kan være noe kravstor iblant. Trur min tobeinte begynner å bli litt bløt på mine eldre dager. Ho er nesten litt redd for at jeg blir litt bortskjemt, men sier jeg virkelig fortjener å ha det litt ekstra godt. Dessuten krever en godt voksen kropp litt mer.

Bortsett fra at det klør litt i skjegget, noe jeg forsåvidt har ytterst lite av, er det nesten bare fryd og velstand for min del akkurat nå. Ingen utsikter for nært forestående veterinærbesøk, og ingen nye behandlingsregimer. En uåpna tube Kloramfenikol ligger pent forvart i kjøleskapet, og håpet er at den forblir ubrukt. Det er ikke ønskelig med flere øyeplager nå, men det har vært veldig bra den siste måneden. Det er i alle fall ikke noe som tyder på negativ utvikling for tida, og det får man jo bare glede seg over så lenge det varer.

De brekende ulldottene har forlatt oss for i år, og vi har fått litt emr farbar gårdsvei igjen. Det er igjen blitt altfor kort vei for å hente posten. Nå behøves ikke mer enn et lite kvarter, det er en tredjedel av tida vi har brukt på slike sysler den siste måneden. Akkurat nå passer det likevel ganske bra, for værgudenes iherdige innsats med grundig rotbløyte har gjort skogsstien ganske sleip og sølete.

Da var det på tide å be om en flik av nandens oppmerksomhet. Jeg får starte pent med en forsiktig liten slikk på håndleddet hennes. Holder ikke det får jeg ty til mer brutale metoder. Jeg har nok vært årsak til noen blåmekrer og kloremerker opp gjennom åra dessverre, men når min tobeinte ikke responderer, må jeg jo bare gi klart og tydelig uttrykk for min tilstedeværelse. Det hjelper verken å knurre eller overse meg. En garva labrador gir seg ikke de første par timene i alle fall.

Småhyper hlsen fra Ariell