Nanden i sakte marsj

Da har vi hatt vår første prærienatt på drøyt to uker. Det var deilig det. Vi har ikke lidd noen nød hos nandemodern og nandefadern, men hjemme er nå engang best. Det går jo ikke så fort med nanden, men det tusler da.

Med krykker er nanden nå i ferd med å øke tempoet betraktelig. Fra stabbing og vingling begynner det nå å gå litt mer i retning framover. Det likner så smått på noe som kan kalles sakte marsj. Ho vurderer sterkt å konvertere til gåstaver, men trenger nok egentlig krykkene for å avlsate ryggen og kompensere for manglende kontroll over venstrelabben sin. Ellers er nanden stort sett fornøyd så lenge ho har nok smertestillende innabords. Magen er blitt bedre og ho har begynt å få tilbake matlysten også. At næringsvett er viktig kan jeg skrive under på.

Nanden har nevnt noe om sliping av klør, og klipping av diverse tjafs, men vi får nå se hvor langt formen hennes holder. Godt vi har trimmebordet vårt nå, ellers ville den kranglevorne kroppen hennes gitt henne store problemer med å stelle meg.

Værgudene har igjen gitt oss vinteren i gave med en utetemp på sju blå. Englene arbeider hardt med å riste dynene sine så dunet daler ned til oss. Bedre kan det ikke bli, og jeg benytter anledningen til noen ekstra tunsprell. Får vi litt brøytehjelp skal jeg ta med nanden på tur til postkassa igjen også. Det skal ikke mye nysnø til før det blir vanskelig for henne å gå. Ett par centimeter er nok ti å by på betydelige utfordringer.

Frydefull vinterhilsen fra Ariell