Noen må snart få nanden min til fornuft, for ho har en lei tendens til å påta seg altfor mange av andres gjøremål om dagen. Fortsetter ho sånn blir jeg snart skrullete av dette, men nanden er visst av den oppfatning at man ikke kan bli noe man allerede er.
Det blåser stadig hardt her på prærien og stakkars brøyteboonden vår har kjørt fram og tilbake på pærieveien for at den ikke skal føyke igjen så ille at den blir uframkommelig resten av vinteren. Det er ikke lettest for nanden bevege seg mye med slik vind i kastene, så det blir mest sprell på tunet. Nå har det endelig stilna av, men jeg er ikke så glad i mørket så nå vil jeg helst være inne.
Torsdag har jeg har fått time hos veterinæren. Nå er han endelig tilbake på jobb og kan se ordentlig på meg. Nanden synes det er blitt litt vel lenge sida sist alle skavankene mine blei grundig undersøkt, men hadde jo ikke forutsett det håpløse veterinærbesøket i januar. Ho undres forresten på hvorfor jeg av og til går og kaster litt på hue innimellom, så det ligger nok an til en inspeksjonsrunde av tanngarden i tillegg til andre mulige problemområder. Så skal jo blodcellene mine telles på nytt, for ikke å snakke om at de hersens kiloene vil komme for en dag. Jeg er neppe for tung denne gangen heller, og nanden trur ikke det er skjedd noen store forandriinger de siste fire ukene. Den masete vekta vår er blitt hemmelighetsfull av seg og vil ikke si hele sannheten. Den sier bare at "Deres vekt er tju". Det kan jo bety så mangt, og beregning med ti kilos nøyaktighet er vel i drøyeste laget. Nanden truer med at den dumme vekta må flytte ut for godt om ikke batteriskift er nok til å få skikk på den. Den tar jo dessuten altfor mye plass og har ikke vært mye brukt de siste åra.
Nanden påstår at jeg er blitt skikkelig klengefø. I mine yngre dager var krisen ett faktum om jeg ikke fikk være med på do, men det roa seg jo med tida. Dessuten er det dårlig med plass til to på veslerommet her i huset for det er definitivt et sted der man må ut for å snu.
Nå om dagen vil jeg helst kveile meg rundt nandebeina hvor hen de måtte stå. Det nytter i alle fall ikke å ligge oppå dem, for nanden er sjelden å finne sittende. Ho ser ikke fram til torsdagens reisevirksomhet, men sier det ikke finnes noe aktuelt alternativ.
Nei, nå skal visst nandebeina røre på seg igjen. Får finne ut hva som skjer.
Klengehilsen fra Ariell
Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar