Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

mandag 30. mai 2011

Det lå to hunder på et bord. Kvirrevirrevitt bom bom.


Bilde 1: Apollo på trimmebordet. "Ikke noen dum plass å tilbringe dagen dette her."


Bilde 2: Apollo har gitt plas til Ariell på bordet også. "Deles alt som deles kan".

Etter å ha dytta inn en god dose smertestillende tok nanden fatt på dagens gjøremål som blant annet immebar stell av Ariell sine klør, samt en real omgang hårfjerning som angikk oss begge. Bordet var knapt nok kommet ut av huset før svartingen satt pent og rolig og venta på at sjæfa skulle finne fram rette redskapen og skride til verket.

Det var en særdeles tålmodig og medgjørlig labradordame som tilbrakte en evighet på bordet. Skulle tru ho aldri har gjort annet enn å sitte på bord og bli stelt og frisert, men historien bak er visst nokså hårsår. Det fortelles nemlig om en ung dame som slett ikke syntes kam og børste var stas. Kos var fint, men alt av stell var pyton. Heldigvis blei ho overbevist om at pelsstell er en fin ting så nå storkoer dronninga seg med stellet og vil helst ikke ned av bordet igjen. Nanden sier ho hadde forventa mer motstand hos meg, men jeg har vært et eksempel til etterfølgelse fra første dag og nyter virkelig å bli stelt med. Jeg får masse skryt for at jeg er så flink og tålmodig og det sies at jeg er minst like medgjørlig som Ariell.

Nanden greide å samle Ariell i bøtte, vel, løspelsen altså. Etter at ho var ferdig med meg så det ut som det virkelig hadde vært bikkjeslagsmål der ute. Hårdottene lå spredd rundt forbi og vinden bidro sjølsagt til enda mer spredning.

Nanden holdt på med siste finpuss og skulle ha meg til å stå da Ariell tydeligvis nå ha hørt "hopp" i stedet for "opp å stå" for plutselig sto ho på bordet ved siden av meg. Vår tobeinte blei litt overraska da ho mente Ariell hadde tilbrakt mer enn nok tid på bordet og ikke burde føle noen stort behov for å komme tilbake, men det skal i hvert fall ikke herske noen tvil om at den svarte ulldotten digger både trimmebordet og stellet. Nanden erklærte at det var tid for en liten kosepause, så vi la oss ned på bordet for å nyte kosen før Ariell blei løfta ned og jeg fikk siste del av stellet mitt.

Alle tre er fornøyde med dagens innsats. Nå regner det i strie strømmer og vi koser oss inne etter en dag med mye uteliv både med og uten bord.

Mandagshilsen fra en velstelt Apollo

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)