Bilde: Førerhundsele; demontert og strødd ut over golvet.
Enda en av de dagene der man er kjapp med å komme seg ut så fort det verste styrtregnet stilner av for en liten stund. Nanden prøver stadig å utnytte fordelene ved alt vannet. Veien vår som nå kan defineres som innsjø er dermed blitt den perfekte hinderbane med en god del utfordringer. Nanden skryter av meg, sier jeg er flink og at jeg gjør det stadig bedre. Jeg har jo ikke så lang erfariing med å labbe rundt sånne store vann. Etter mitt syn er det strengt tatt en omvei, for det går fint an å svømme over.
Etter snart to uker med grisevær fant nanden ut at det var på høy tid med en skikkelig overhaling av seletøyet mitt. Ho pleier jo sjekke det etter hver tur, tørker og smører ved behov. I dag har ho plukka det fra hverandre så godt som råd er. Nå ligger det demontert på trimmebordet og tørker etter en god omgang reingjøring og smøring. Lærsmurninga nanden bruker er ikke akkurat for sarte neser, me den lukter interessant etter min mening. Høltanga fikk ho til slutt også fiska fram, så nå har vi endelig litt flere innspenningsmuligheter her og der. Nanden er litt bekymra for brystreima, hvis jeg fortsetter å legge meg ut i det tempoet jeg har gjort i det siste. Det begynner å bli såpass merkbart at svenskeselen er i ferd med å bli i smaleste laget. Visst er jeg søt, men vil nå helst slippe å bli håndtert med sukkerklype. Det neste blir vel gjerne at jeg får fastmontert bøyle. Snakk om å være på jobb 24/7.
Ruskeværshilsen fra Apollo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar