Tur for tre

Mens nanden trasker i vei med Apollo på tur, har jeg vanligvis blitt igjen hjemme. Vel, jeg klager ikke, for det settes av rikelig med tid til bare meg og nanden også, så jeg lider ingen stor nød. I går brukte vi litt ekstra tid på trening i lineføring ved høyre fot. Nanden var nøye på at hestene problemfritt skulle kunne leies både både på hennes høyre og venstre side, men jeg har jo alltid hatt min plass på venstresida. Til tross for min alder og mangeårige vaner tok det det meg ikke lange stunda å finne ut at det er helt greit å gå både på høyre side og rett bak nanden på kommando. "Gå bak" er forsåvidt ikke ukjent for meg, da det lenge har vært en standard trappekommando som nå også vil komme til nytte der vi ikke kan gå tre i bredden. Sjøl om kroppen eldes er jeg i hvert fall ikke blitt mer tunglært med åra,

Det er vel liten tvil om hva som skal være hensikten med denne treninga, men nanden har ikke vært spesielt opptatt av at jeg og Apollo må kunne gå sammen på tur, men når det fungerer så godt er det en verdsatt bonus. At jeg har kapasitet til å takle det har det vært liten tvil om, men det var jo ikke mulig å forutse hvorvidt hennes nye ledsager ville fungere godt med meg som selskap på tur. I tillegg har nanden vært usikker på hvordan jeg ville takle å oppleve at en annen hund utfører mitt arbeid, noe som definitivt er et kapittel for seg.

Når jeg må være igjen hjemme får Apollo på arbeidstøyet etter å ha forlatt huset. Jeg blir nemlig veldig gira når nanden finner fram førerhundsele, til og med det nye brune seletøyet som jo ikke likner veldig på min gamle uniform. Også når en sele plukkes fra hverandre for litt stell, følger jeg intenst med. Nanden er klar over at jeg hadde et veldig sterkt forhold til min funksjon som hennes veiviser, og at dette var å regne som min oppgave i flokken. Inntil nylig har ho derfor vært veldig forsiktig med å la meg erfare at Apollo utfører "mitt arbeid". Nå fikk jeg jo med tida noen ekstra oppgaver ut over selearbeidet, og de har jeg heldigvis fått beholde sjøl om jeg ikke lenger får være førerhund. Vi har kommet fram til en arbeidsfordeling som fungerer godt. Apollo tar seg av ledsaging og jeg tar meg av de hjemlige sysler.
Jeg er jo vant til å blir brukt og å bli stilt krav til, og er fortsatt et arbeidsomt vesen som trenger litt å gjøre om jeg ikke skal bli aldeles tussete. Nanden sier at begreper som livslang læring og tilrettelagt arbeid er kommet for å bli, så da finnes det heldigvis håp for slike fosiler som meg også. Hvem har sagt at man må ligge på latsida når man blir pensjonist.

Men tilbake til saken. I går ettermiddag foretok vi vår første fellestur som både gikk på landevei og skogssti. Jeg var overlykkelig da nanden tok med sele så jeg fikk den på og førte nanden pent over tunet før Apollo overtok arbeidstøyet. Så var det bare å traske i vei. Apollo i sele og jeg i kort line med en storfornøyd nand imellom. Gulingen vår er vant til å ha med ekstra firfot på slep så han bryr seg null om at jeg er med. Han storkoste seg tydeligvis og jobba virkelig konsentrert og i godt driv hele veien. Jeg var bare glad for å få være med og hadde ikke noe stort behov for å lage bøll. Det har jeg jo god anledning til ellers, så labbeturene skal bare nytes. For en sjelden gangs skyld møtte vi også ett par ukjente hunder på tur. Der var det litt så som så med kontrollen, men vi passerte pent og rolig.

Med utgangspunkt i gårsdagens herlige utflukt står en ny traskeøkt for tre på dagens plan. Nanden er litt bekymra for ryggen sin, men med vår særdeles eksemplariske oppførsel mener ho at det bør gå greit. Vi skal finne enda litt mer grusvei og skogssti for å gjøre skrøpelige skrotter til lags. Det er kjempestas at vi kan mosjonere sammen alle tre, og når det i tillegg fungerer så godt er det dessuten ganske praktisk.

Turklar søndagshilsen fra Ariell