Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

tirsdag 1. november 2011

Putepartering


Bilde: Apollo i den rosa hundesenga som tidligere hadde funksjon som talende hundevekt. "Puta gjør denne senga gull verdt til tross for dens grelle utseende."

Den grelle, rosa plastsenga som engang har tjent som hundevekt er foreløpig blitt stående på arbeidsrommet til tross for at den både er stygg, stum og tar mye plass. Grunnen til at den har fått bli er nok at jeg av og til finner roen der når nanden aldri blir ferdig med PC-knotting og andre tidkrevende sysler. Etter at jeg og Ariell fikk stor biabâd på deling har jeg riktignok ikke vært noen flittig bruker av rosa plast, men puta som hører til den senga digger jeg og drasser den gjerne med meg rundt omkring da den er blitt min egen kosepute og sutteklut.

Dessverre varer ingenting evig og puta var blitt nokså medtatt etter å ha pådratt seg et nokså ferdigtygd hjørne. Min iherdige innsats medførte også at nanden fant igjen vattdotter i hele huset, noe som resulterte i at ho satte ned foten og mente at nå fikk være nok. Nå er jeg ikke like ram som gamlemor når det gjeller vattinntak og har mer glede av å rive ut vatten enn av å fortære den, men av hensyn til gamle damers noe sære spisevaner og tilhørende konsekvenser var vår tobeinte snar med å rydde opp etter min destruktive kosestund, før den lille sorte fikk snusen i at det hadde foregått noe som kune likne putekrig med tilløp til slagmarkliknende tendenser.

Min kjære kosepute er altså konfiskert og ligger nå ute i det bulkete blålakkerte, nettingburet sammen med bæsjepoer og annet rask. Jeg gjorde et forsøk på å finne en erstatning, men Ariell sa ganske tydelig i fra om at ho ville ha sine ører i fred for min intense tyggevirksomhet. Nanden tok meg derfor med en tur ut i kveldsmørten så jeg skulle få noe annet å gjøre enn å sette flere grå hår på gamlemor. Praktisk talt er det vel ikke grå hår ho får av meg, men mine vakre gullhår.

Nandens forsøk på å skremme vannet av meg, som om kveldsturen der ute i mørkets uhygge skulle gjøre putesavnet mindre. jeg fikk en kong med noe godsaker i som holdt meg opptatt en stund, men det er like fullt noe som mangler her. Jeg klager min nød, men blir ikke hørt, bare ignorert. Det er virkelig hardt å være labbegutt i kveld. At nanden kan finne på å ta fra meg puta mi på den måten er bare så ubeskrivelig grusomt.

Ulykkelig seinkveldshilsen fra Apollo

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar